The Band - The Band

Bare debutplater får lov til å stå uten navn. Gir et band ut ei selvtitulert plate seinere i karrieren, gir fansen plata et navn. Led Zeppelins fjerde album kom ut uten tittel (og uten annen skrift) og har blitt hetende Led Zeppelin IV, Four Symbols, Zoso, fireren eller ganske enkelt Led Zeppelins fjerde plate. Både Beatles og Metallica fikk platene oppkalt etter fargen på coveret. Det holdt liksom ikke at plata The Beatles bare het The Beatles, det måtte bli The White Album, og på samme måte fikk The Black Album navnet sitt. The Bands andre plata var brun, men uten tittel, og har derfor blitt hetende The Brown Album, eller Den brune plata på norsk, og på samme måte som de andre navnløse platene markerte også The Band et høyde- og vendepunkt for bandene. (Når det gjelder hardbarka Metallica-fans og The Black Album, er det nok mer enn en håndfull som mener denne plata slett ikke er et høydepunkt, men snarere begynnelsen på en lang nedoverbakke. På den måten representerer den i det minste et vendepunkt for bandet.) The Band er uten tvil høydepunktet blant The Bands studioalbum. Sånn sett er det bare passende at plata kun bærer bandets navn, for denne utgivelsen definerer selve essensen av alt som er nettopp The Band.

I perioder har jeg hørt på denne hver dag. Av og til to ganger etter hverandre, for det føles som om den er over på et blunk. Seks låter suser forbi i en fart før plata må snus, og de neste seks er også over så altfor snart. Det er ikke det at låtene er så korte, det er bare det at plata tar deg med inn ei stemning og en verden du helst ikke vil forlate. Kunne jeg ha bodd inne i The Band, hadde jeg gjort det. Hadde jeg spilt i bandet, hadde aldri gjort noe annet. For et band!

Og det er i grunnen greit å begynne der. På denne plata hører et band slik et band bør høres ut: De spiller sammen, lytter til hverandre. To og trestemt vokal som er bare sånn ca samkjørt, et komp som er både løst og ledig samtidig som det er tight og presist, musikere som krydrer og pynter akkordrekkene etter behov. Bandet puster, pulserer og lever slik et godt band skal. Og det høres så fantastisk gøy ut.(Mange andre band forsøkte seg på å fange nettopp denne stemninga, kanskje etter å ha hørt The Bands to første skiver, og noen fikk det også til, blant annet en eller to engelske kvartetter som ga ut LPer uten navn...) Og best av alt, bandet spiller inn (nesten) alt live.

Vokal og heile sulamitten.

Levon Helm fortalte en gang at  for ham var det lettere å synge samtidig som han spilte trommer. Det strider kanskje mot all logikk, men her viser han nøyaktig hvorfor han kunne finne på å si noe sånt. Trommene brukes til å understreke alt han synger, både melodi og tekst. Hør bare på overgangene under "we could be relaxing in my sleeping bag", synkopene under "I will work the land", eller hvordan han dobler takta under ordet "yankee". Små detaljer som ikke bare krydrer musikken, men som også uthever viktige ord og setninger. Fantastisk!

De to siste linjene er forresten hentet fra The Night They Drove Old Dixie Down, ei låt som ikke bare er et skoleeksempel på god låtskriving, men som også demonstrere hvordan et godt arrangement kan løfte en låt til uante høyder. Har du for eksempel lagt merke til den sjeldent elegante basslinja? Eller hvordan det sørgelige orgelet (for det er ikke munnspill, skjønner du) løfter låta fra andre vers og utover? Når teksten også for alvor blir alvorstung og sørgelig. Hvordan tempoet stopper opp før bandet virvles inn i refrenget. (Lykke til med å få sånt til hvis du ikke spiller live...)

Koringa i samme låt er forresten også et kapittel for seg. Ikke bare varierer stemmene for hvert refreng, de er også skjønt uenige om det skal synes la-lala eller na-na-na eller eventuelt en kombinasjon av de to, og melodiene de synger er ikke bare flerstemt, de lever også hvert sitt live. Avsluttes på ulike plasser, har forskjellig antall stavelser. Igjen: Det låter heit enormt gøy, og en får en nesten uimotståelig trang til å delta. Her er det jo tross alt fritt frem for å finne sin egen løsning. Det samme gjelder forresten også jodlinga i Up On Cripple Creek...

Ellers er det så mye i musikken å henge seg opp i: Samspillet mellom bass og trommer på King Harvest (som sikkert dukka opp siden Richard Manuel synger, noe som gir Levon Helm og Rick Danko overskudd til å legge inn ekstra detaljer), for eksempel. Både tight og ledig på samme gang. På introen til Up On Cripple Creek hører en også et liknende samarbeid, og her er basstrommelyden også heilt utrolig. Det låter ikke bra tromme, det låter treverk. Treverk i tromma, treverk i vegger, treverk i tak og i gulv. Ta på deg headsett, lukk øynene, og du er plutselig midt i rommet sammen med Levon. Supert. Up On Cripple Creek viser også hvor godt funky wah-wah-clavinette passer inn i country hvis en bare bruker det som munnharpe. Mildt sagt originalt. (Er det forresten noen som vet om dette var første gang clavinetten og wah-en ble brukt sammen?)

Og så er det tekstene, da. Robbie Robertson hadde reist langt nordfra og endt opp i sørstatene, og han beskriver det han ser rundt seg. Her får vi ikke en skildring av rasister og harry-tasser slik band fra sør gjerne fremstiller seg selv. Robertson forteller historien om fattige bønder som sliter, som danner fagforeninger for å overleve, som sitter i gyngestolen på trammen, som aldri har vært i nærheten av å benytte seg av slavearbeid, men som vet at tapet av borgerkrigen umulig kan føre noe godt med seg. Her kommer historien om tjeneren som blir sendt bort av "godseierens frue" etter å ha vært et sted han ikke skulle ha vært, gjort noe han slett ikke skulle ha gjort. Med nettopp fruen. Og det er historien om Molly som truer typen sin med pistol. Han har vært utro, men hun vil gifte seg. Han ber om forståelse, men det ser ikke ut som om han kan regne med å få det. Han lover Molly litt nervøst at hun en dag vil finne seg en skikkelig kar. Om det går han godt, er derimot slett ikke sikkert: "Tell me, hon, what you done with the gun?"

Og tenk for en drøm for Robertson, som slett ikke sang fint selv, å ha tre heilt fantastiske vokalister til å fortelle disse historiene. Levon Helm som den solide sørstatsbonden, Rick Danko som et sympatisk øre for den utro tjener, Richard Manuel med sin melankolske falsett i platas mer poetiske øyeblikk. Whispering Pines... Gutter som slett ikke spytta i glasset, og som heller ikke fnøys av tilbehøret, men som allikevel kunne levere de vareste linjene. Nevnte jeg forresten at de også sang fint sammen?

Om ikke tekst og musikk er nok til å få alle og enhver til å ønske at de kunne ha deltatt, kunne ha vært der da denne musikken ble laget, vil bildet inne i gatefolden utvilsomt gjøre utslaget: Utsikt fra bak miksepulten. Bak et par trygt plasserte boots ser en The Band i øvingslokalet (jo da, Garth Hudson er der, han har bare tatt en Where's Waldo). Hvis du ikke drømmer deg inn i rollen som eieren av disse bootsene (Heter det bootsene?), er nok ikke musikk greia di. Kanskje en kermaikkovn og ei dreieplate ligger mer for deg?

Tenkt å ha vært mannen i bootsen her...

En kokmpis skulle en gang fortelle meg om favorittskiva si og begynte med "dette er bare den beste musikken..." Jeg trodde det skulle komme en "som" og kanskje noe for å begrunne utsagnet. Det gjorde det ikke. Ingen forklaring eller moderering. Ingen "innen denne sjangeren" eller "som ble laget på 70-tallet". Kun "den beste musikken" uten forbehold. Så enkelt kan det sies. Og, hvis du spør meg:

Dette er den beste musikken.

Old and In the Way - Old and In the Way

Coveret forteller egentlig alt. Dette er kvalitets-bluegrass. Liker du sjangeren, vil du like skiva. Er du ingen fan, forandrer det seg heilt sikkert ikke på grunn av disse opptakene. Jerry Garcia og cover av Wild Horses til tross, dette er ei plate for bluegrass-fans. Folk som allerede vet hvem Vassar Clements er. Fans av kvalitets-bluegrass. Ikke alt holder like høy standard som det en for eksempel finner på Clements-kuttene på Will the Cricle be Unbroken, men trivelig er det. I tillegg er det live, usminka, innspilt på to spor. Uten lapping og fiksing. Warts and all.

Enjoy!

Terje Rypdal/ Miroslav Vitous/ Jack DeJohnette - Terje Rypdal / Miroslav Vitous / Jack DeJohnette

Se det for deg: Det er storm ute. Det snør, og det har allerede snødd mye. Snøen ligger overalt, heilt hvit snø, januarsnø, snø som ikke ennå har blitt brun, blaut og ekkel. Og du sitter inne, god og varm. Det er søndag, og du har ingenting du skal rekke. Kanskje har du gyngestol, en sånn gammel en der du ligger like mye som du sitter...  Da er det på tide å gjemme telefonen under ei pute i et annet rom og så sette på nettopp denne skiva. Her finner du fantastisk musikk for dager som denne.

Vi er stolte av Terje Rypdal i Norge. Ikke alle selvfølgelig, men de som liker gitarmusikk, gitarjazzmusikk. Smal gitarjazzmusikk for spesielt interesserte. Er du en av dem, er du garantert stolt av å komme fra samme land som denne mannen. For han er bra, og han var bra. Han kommer sikkert også til å være bra i framtida, for han er så mye mer enn bare Norges største shadow-gitarist og en av musikerne bak Min Bul. Han er også en gitarist med en heilt nydelig gitartone. Han spiller noen ganger underlig og overraskende og andre ganger  rett og slett vakkert, som for eksempel på denne skiva. Gitarspillet her er mer melodiøst og ryddig enn på andre utgivelser, og det er noe av det som gjør plata så bra, for det kler låtene perfekt. Det heile sverer så fint avgårde, akkurat som han snømannen i juletegnefilmen.

Nå er dette ikke ei soloskive, og de to andre herremennene sine bidrag er av samme kvalitet som Rypdals. Samspillet sitter som det skal. Kalngene flyter heilt perfekt sammen, og låtene er først og fremst en bestanddel av en større heilhet. Derfor er det heilt feil å trekke fram enkeltlåter. Derfor gir det lite mening å si at Den forste sene (mer passende tittel skal du leite lenge etter, selv med en litt internasjonalisert staving) skiller seg positivt ut, eller at Fligh utmerker seg som hakket mer atonal enn resten av låtene. Det er ikke så nøye. Denne plata bør du høre tvers igjennom. Det er da den funker best.

Det som er synd, er at du ikke finner plata på Spotify. Bare så vidt på youtube. Kanskje ikke på cd ei gang, men den går fint å finne på vinyl, ebay eller discogs, for eksempel. Ikke er den dyr heller, men noen dager tar det jo å få plata tilsendt. Da kan gjerne snøen ha smelta og vinden gitt seg for denne gang. Men det gjør jo ikke så mye. Det snør nok til neste år au, og da er du forberedt.

El Cuero - Victors Justice

Aldri så liten genistrek det der. Å få Tore Hansen til å tegne coveret. Tegneren bak barnebøkene om Ruffen, barnebøkene jeg bare har husket som 'bøkene med fantastiske tegninger, men som ikke var 'Dunderkumpen'. Nå, takket være El Cuero, husker jeg at bøkene handlet om Ruffen, skrevet av Tor Åge Bringsværd og tegnet av nettopp Tore Hansen. For en mann! Coveret han har laget til Victors Justice er nesten like flott som bøkene han har levert. Jeg kan se lenge på denne skiva.

Jeg skulle gjerne ha likt musikken like godt, for El Cuero er et vanvittig bra band. De spiller så bra, synger så bra. Produksjonen er heilt perfekt.Virker som hyggelige folk. Deltar på flere andre heilt supre prosjekter. Spilte med knekt hånd siden det er heilt umulig å avlyse supportjobb for Crazy Horse. En av dem kjenner til og med Geir Bøe. Jeg burde strengt tatt elske dette.

Og så gjør jeg ikke det. Ikke heile plata. Noen låter er midt i min gate. My Dark America, for eksempel. Kanonlåt. Junior In the Driver's Seat. Ting som låter som sånn gammeldags musikk som jeg liker, ikke sant? Men så har El Cuero begått den dødssynden det er å utvikle seg. Tatt inn nye elementer. Låtskrivinga er det fortsatt ikke noe å si på, men 80-talls-feelinga sniker seg inn. Det er et vanvittig driv i Stay og Listen To the Radio. Bra refreng. Passer utvilsomt på radio. Men her, i mitt hode, dukker det opp tanker om Mr. Misters Take These Broken Wings. Litt Cutting Crew. (Dette er selvsagt veldig urettferdig, men underbevisstheten styrer stort sett seg selv.) 

Derfor hører jeg ikke så ofte på Victors Justice. Det er ikke noe galt med plata. Den passer bare ikke for meg. Men slapp heilt av, El Cuero, det er ikke dere det er noe galt med, det er meg.

The Mars Volta - Noctourniquet

The Mars Volta vant nok ikke mange nye fans på Hovefestivalen i 2011. Kanskje mest fordi kidsa der ikke
var i målgruppa, ikke interesserte. Men vi var nå en liten gjeng som var kommet for å høre på dem. Vi var ikke så mange, og grusplassen foran scenen var stor, med mye tomrom, tomrom Mars Volta ikke heilt klarte å fylle. De spilte for lavt. En kunne nesten ikke høre keys eller lydeffekter. Det var ikke så fett som det burde ha vært. I tillegg spilte de nesten bare nytt materiale. De åpna med kjente saker, kanskje var det Goliath, og de avslutta med for eksempel Take the Veil, men midt i spilte de det Cerdic kalte 'new shit'. Mye kult, men lei lyd ødela. Innslag av I Walk On Guilded Splinters hjalp, og det gjorde også versene fra Marianne Faithfulls Broken English. Vi fikk høre flere gode nye ideer, men det var nok få av oss som løp til platebutikken da Noctourniquet kom for å høre denne 'nye skiten' vi hadde blitt presenter på Hove. Noen ventet nok litt. Jeg ventet lenge.

Nå som jeg endelig har kjøpt og hørt på plata, skjønner jeg at jeg har vært litt for skeptisk. Det er mange fine øyeblikk på Noctourniquet. Gode melodier her og der inne i kaoset, til og med ting du kan nynne. Av og til, men langt ifra alltid. Dette er jo ikke noe nytt fra denne kanten, men de mindre melodiøse delene er ikke så interessante som før. Når det ikke finnes gode låter inne i rotet, er ikke rotet lenger like kult. Ikke like spennende. 

Trinkets Pail of  Moon er bra. Empty Vessels Make The Loudest Sound er fin. Vedamalady. Aegis. Mye annet holder også mål, og å hoppe mellom låter anbefales. Hvis du finner fram. Finner du ikke fram, kan du ta litt pauser fra lytting og heller kikke på coveret med 3D-brillene som følger med. Prøve å lese tekstene i 3D, som ikke er så lett, for linjene er for lange. Litt som på Operation Mindcrime bare på skrå og i gammeldags blå/rød 3D. Noctourniquet er ei vanskelig plate å finne frem i, men det finnes skatter hvis du leiter.

Lykke til!

Pink Floyd - How Shall We Sing In a Foreign Land?

Bootleg. Heile Dark Side of the Moon live. Ok lyd. Opptak rett fra miksepulten. Ok cover... Sound-board recording from Southhampton (U.K.) 23.1.1972, står det, og det høres ikke så galt ut, selv om det diskuteres friskt på nettet hvorvidt dette i stedet er opptak gjort av BBC i '74. Kanskje det siste er rett. Det har egentlig ikke så mye å si.

Anyways...

Dette er som sagt en liveutgave av Dark Side of the Moon i sin heilhet, en skikkelig bra liveversjon, en nøye innstudert og behersket liveversjon. Det er lite jamming, eksperimentering, showing og oppfordring til allsang her. I stedet spiller Pink Floyd skiva si tvers igjennom. Det låter veldig likt stuioversjonene, men med litt lengre soloer, litt hesere vokal og litt tynnere lyd. En tanke løsere i snippen.

How Shall We Sin In a Foreign Land er ganske enkelt ei trivelig skive å høre på. Låtene er legendariske alle som en, og det at bandet tar seg bedre tid i instrumentalpartiene gjør at denne plata er et godt alternativ til originalskiva av og til. For variasjonens skyld. I alle fall for de fleste av oss. Blant Floyd-fansen finnes en solid håndfull (egentlig flere trailerlass) av HI-FI-freaks. Folk som klager over for mye diskant i mellomtona eller for lite bass i toppfrekvensene. Disse vil sikkert ikke ha noen særlig glede av å høre på How Shall We Sing In a Foreign Land.

Synd for dem.

Rage Against the Machine - Rage Against the Machine

Bandet som var imot langt flere saker enn de var for. Kom igjen alle sammen: NEI! Nei, og nei og nei! Det er ganske betegnende at bandet heter Rage AGAINST the Machine. De var imot ting og tang. Sinte og ute etter forandring. Koste hva det koste ville.

Med dette som utgangspunkt kunne debutplata gjerne ha blitt en klassisk Tante Sofie-utgivelse à la Never Mind the Bollocks. Ei plate som står og stamper med foten og bare vil gjøre det motsatte av hva den blir fortalt. Ei barnslig trasseplate. Heldigvis er det ikke sånn. Rage var tydelige på nøyaktige hvilke saker de var opptatt av og hva som måtte endres. Hva som må rives ned så noe nytt kan bygges opp. Killing In the Name, Take the Power Back og Township Rebellion er rett og slett protestviser fra det tidlige 90-tall.

Musikalsk låter denne protesten ganske så annerledes enn Donovan og Joan Baez, og det er selvsagt riktig og viktig. Rage hadde ikke nådd noen med en sur kassegitar og en nasal stemme på 90-tallet. Det måtte være hardtslående.  Det skulle tross alt overdøve tonnevis av tyggegummipop og Cola-reklamer. Aner ikke om dette kalles rap-metal eller om dette er den aller første utgivelsen innen sjangeren, for det bryr jeg meg ikke så veldig om. Rage er så bra at sjanger er heilt uvesentlig. Eller nesten. Det er klart det hjelper med referanser til soild 70-talls hard rock. Funky riff hjelper. Sinnsjukt trøkk i trommene hjelper. Og å dra langt inn i Kashmirland på Wake Up er bare heilt konge.

For hvert år blir jeg mer og mer fornøyd med at denne plata finnes. Det bør skrikes og protesteres. Ofte... Stå på krava gutter. Og jeg fyrer meg opp. "Dette var godt sagt! Noe må gjøres! All makta til folket! Leve revvlusjona!" I dag. Over 20 år etter skiva kom ut. Jeg var kanskje ikke så engasjert i '92 (hørte helst på Lynyrd Skynyrd og Free), men i dag er jeg heilt klar for å være med og forandre verden, i alle fall hvis det fortsatt hadde vært 1992. Men å forandre verden i dag? Litt mye mas... For mye lån og lønn. Litt vondt i ryggen. Noe gøy på TV...

I dag, lenge etter stormen har lagt seg, kan skiva ses ifra ca. tre vinkler:

1. Representativ for et opprør som ikke førte til så mye. Bandet engasjerte en generasjon med raddiser, men lite forandra seg som følge av det, og nå er opprøret over. 
2. Fansen er kanskje voksne og ikke fullt så mye imot fullt så mange saker som før, men noen små endringer har protesten ført til. Verden er ikke nøyaktig den samme som den var for 20 år siden. 
3. Dette er knallbra musikk, og det er faktisk nok, spesielt når den spilles så oppriktig on inderlig som dette.

Tro jeg går for det siste.

The Presidents of the United States of America - The Presidents of the United States of America

Two-string basitar + three-string guitbass... band blir ikke bedre bare fordi de tar strenger av  gitarene. DAD er for eksempel et dritband selv om de selv mener det er ekstremt interessant at bassisten bare har to strenger. Det hjelper ingenting. Det viser bare at han heilt og holdent mangler musikalsk overskudd og -sikt.

På grunn av band som nettopp DAD var jeg derfor ganske så skeptisk en gang tilbake på det uskyldige 90-tall da jeg først hørte om PUSA. "Tullebukker som har så begrensede evner at de bare klarer å spille på instrument med to-tre strenger." Der tok jeg feil. Mine altfor godt innarbeidede fordommer fikk seg et kraftig skudd for baugen. Gutta her har full oversikt. Forenklede instrumenter til tross, gutta spiller knallbra, og de tor guitabasserene fungerer nydelig sammen. Det virker som om de har valgt å gi seg selv utfordringene disse instrumentene har for å finne en egen sound, ikke fordi de ikke behersker "skikkelige" gitarer. En dogmerock-løsning, om du vil.

PUSA hadde to hitlåter på denne plata, Peaches og Lump, to låter som viser nøyaktig hva en kan vente seg av skiva. Enkle, catchy låter med tøffe riff og tostemt vokal på de fengende refrengene. Det låter tvers igjennom trivelig. Good times. Full fres. Til og med coveren av MC5s Kick Out the Jams er er riktig så lystig og fullstendig fri for ungdomsopprør. Hei hvor det går, og livet er en lek fra morgen til kveld! Hadde jeg vært lærer, hadde jeg snakket lenge om den positive energien som finnes her, men jeg får nøye meg med å si at denne plata er en skikkelig opptur.

Presidents of the United States of America kommer ikke til å forandre livet ditt. Er du skikkelig nedfor, er sikkert disse låtene mer til irritasjon enn til inspirasjon, men: Er du sånn passe fornøyd med livet, blir du med denne skiva i strålende perlehumør. Passer for eksempel perfekt på en fredag.

Roger McGuinn & Band - Roger McGuinn & Band

"A band should be a benevolent dictatorship. Democracy is a great form of government, but it doesn't work in rock & roll."

Da han mange år seinere kikka tilbake på denne plata, innså Roger McGuinn at det demokratiske prosjektprosjektet denne skiva representerer, var mislykka. Det hadde ikke blitt den plata han ønska seg da han slapp til resten av bandmedlemmene som låtskrivere. Roger fant ut at han ikke var fornøyd, og nettopp det hadde musikkpressen allerede fortalt ham i årevis at han ikke burde være. "Her er det for mye fyllmateriale," fnyste man. "Dette kunne du ha gjort bedre selv, Roger," sutret de, journalistene. Bedreviterne. Klagefantene. Og Roger hørte til slutt på dem: "Nei, dette er visst ikke bra. Huff. Det er alle andre i bandets feil." Ja, ja....

Roger McGuinn & Band har blitt dømt for hardt. Dette er faktisk ei riktig så fin skive. Mye bra musikk samla på en plass. (Stort sett på side 1) Versjonen av Lover of the Bayou aleine er god nok grunn til å kjøpe, eie og høre på plata. Ikke skrevet til denne anledningen, men så bra versjon at den forsvarer heile utgivelsen. I tillegg spiller bandet bra. Tight og fint. God, brun 70-tallslyd får man også, og McGuinns karakteristiske stemme er jo alltid trivelig å høre. Mye er nøyaktig som det bør være.

Allikevel hadde de nok rett i en ting, anmelderne, det finnes noen litt kjedelige låter: Lisa er en tullete kalypso (ja, faktisk), og Born to Rock and Roll er en heller slapp affære som bare beviser at, dersom noen her ble født til å rocke, har de forlengst glemt hvordan det gjøres. Det finnes altså dødpunkter. Men: Disse er det McGuinn selv som står for. Disse låtene har han skrevet. Dette må han ta ansvar for sjæl.  Låter som Bull Dog, Painted Lady, Somebody Loves You og Cirlce Song, låter andre i bandet har levert, er trivelige bekjentskaper. Kanskje det allikevel ikke var så dumt å slippe til andre låtskrivere?

Ikke så lett å svare på, for det er jo ikke godt å si hva alternativet ville ha vært. Men det ser ut som om samarbeidet har vært bra for mannen, ikke minst når en tenker på at også Lover of the Bayou er resultat av et samarbeidsprosjekt.

Et demokratisk eksperiment, i alle fall av og til, er muligens ikke å forakte?

The Mars Volta - Tremulant EP

Av og til, ikke så ofte, men en sjelden gang, dukker det opp band som er noe heilt for seg selv allerede ved første plateslipp. Primus er/var et sånt band. The Mars Volta også. Jeg tør ikke å påstå at dette kom ut av ingenting og som lyn fra klar himmel, for jeg har aldri (tror jeg) hørt At the Drive-in, Omar og Cedrics forrige band, men noe heilt eget er det. Noe nytt. (I alle fall i 2002.)

På Tremulant EP finner du bare tre låter, men kursen for bandets neste to utgivelser et klart staket ut, kanskje til og med for heile karrieren. Det er kaotisk, hektisk, masete, overmetta med informasjon og inntrykk før det svever lang ut i verdensrommet (eller langt inn i ekkokammeret). Heliumstemme overalt. En hører tekster på spanglish, og de samme lydcollagene (eller kollasjene hvis du er mer moderne i språket ditt) som krydrer Deloused In the Comatorium og Frances the Mute, er på plass allerede her.

The Mars Volta er ikke for alle. Mange har faktisk behov for å fortelle meg det når jeg sier jeg liker bandet. "Det er ikke noe for meg," sier de. Nei, det er greit. Heilt greit. Men det er midt i blinken for meg. (Og flere med meg, som det heter i leserinnlegg.) Det er som... ja, som et musikalsk epilepsianfall, og hver gang jeg lengter tilbake til gode gamle dager med innfall, utfall og anfall, kan jeg sette på noe av The Mars Volta. Nå, takket være ebay og sene kvelder foran pc-skjerm, kan jeg også sette på Tremulant EP. På gul vinyl. Yay!

James Gang - Straight Shooter

"Dette er bandet til han fra Eagles når han ikke spiller med Eagles! Anbefales!" (Fritt oversatt fra polsk-engelsk.) Heilt sant. Nesten. Dette er et av bandene Joe Walsh har spilt i når han ikke har gjordt seg skyldig i voksenrock for FM-radio sammen med menn med hårføner-sveis. Men: Joe Walsh spiller ikke på denne skiva. Ikke i det heile tatt, faktisk. På denne tida spilte han med bandet Barnstorm. (Selv om de platene kom ut under hans navn. Vi har snakket om dette før, har vi ikke?) Men trommis og bassist var de samme som hadde vært med fra tidenes morgen, til og med fra tiden før Joe Walsh. Og det er slett ikke dumt.

Straight Shooter kom ut i 1972. Gitt ut av et typisk 1972-band. Rockeband. Amerikansk band. Du kjenner typen. Kinnskjegg kanskje? Sikkert. Slengbukser og beltespenner. Det er god rock. Rock av beste sorten og selvsagt med små innslag av funk. (Om ikke 49, så kanskje andre tall...) 1972, vet dere. Sånne som meg liker sånne skiver som dette.

Variasjonen er ikke den største. Det finnes tre typer låter: Tradisjonelle rockelåter, ballader og småfunky groovegreier. Det er ikke alltid banebrytende, ikke alltid "interessant og utfordrende", men Straight Shooter er 70-tallet på boks, i en liten eske, ca 12" stor. Og kanskje var James Gang tidlig ute med noen av greiene sine. Humble Pie og Deep Purple skulle for eksempel ikke begynne å lefle med funk før ett eller to år seinere. Da var Funk 49 allerede 4 år gammel. Go James Gang! Bandet til han fra Eagles når han ikke spiller i Eagles, men uten han fra Eagles.

Og så har de jo et ganske så snedig bandnavn...

Guess who's back in town...

Det er et spellnytt år og på tide med årslister. Beste film, lengste kappgjenger, største skuffelse, mest usympatiske valgvinner... og de ti, nei tjue beste platene fra 2013. Og det er her jeg får problemer. Samme hvor hardt jeg tenker, tror jeg ikke jeg kommer på tjue nye plater jeg har hørt i 2013. Faktisk har jeg ikke hørt ti heile nye plater ei gang. Ikke som jeg har likt i alle fall. Vanskelig å lage nerdeliste med andre ord. Til gjengjeld har jeg hørt og kjøpt et solid utvalg med gamle plater, og er det en ting jeg liker, så er det gamle plater. Disse kan jeg trygt mene noe om, og det har jeg tenkt å gjøre.

Platene fra fjoråret kan enkelt deles inn i fem kategorier:

1. Plater kjøpt i butikk i Norge.
2. Plater kjøpt i utlandet (Krakow, San Francisco og London)
3. Plater kjøpt på nettet, gjerne på impuls, og gjerne når jeg egentlig ikke hadde råd. (Paypal er farlige greier...)
4. Gaver
5. Plater jeg ikke heilt vet hvor kommer fra.

Kanskje jeg kommer til å bruke disse kategoriene til noe etterhvert. Kanskje ikke. Hvem vet? Det som derimot er sikkert, er at det blir i overkant mange positive omtaler. Ikke så rart. Jeg har tross alt kjøpt skivene sjæl.

Godt nyttår/nytt år!