Kerrs Pink - Mystic Spirit

Det finnes bare én god grunn til å lage musikk: At en ikke klarer å la være. Mange finner andre påskudd, men det er kun denne begrunnelsen som holder. Skapertrang er det eneste som er godt nok. Jeg har ikke fulgt Kerrs Pink igjennom heile karrieren, for det er jeg strengt tatt ikke gammel nok til, men jeg er ganske sikker på at millionene ikke har rast inn. Et brennende ønske om raske penger og stjernestatus kan umulig være drivkraften bak dette bandet. Her må det finnes noe annet, de har tross alt holdt på i over 40 år. Min teori er at bandet driver med dette fordi det er nettopp denne musikken de vil skape. Det er dette de vil drive med, det de har villet drive med i en mannsalder (denne mannen, for eksempel). Det er nok også derfor de er så forbaska gode til det.

Mystic Spirit er kanskje hakket mer rocka enn A Journey On the Inside, som jeg skreiv om for en tid tilbake. Det er mer trøkk her, ikke minst i vokalen (forresten sunget av han islendingen fra grand prix), og det funker. På Mystic Spirit leverer Kerrs Pink god, gammeldags prog, prog-rock, ikke sånn nymoderne prog-metal, nei, Kerrs Pink er snarere nært beslekta med de store progbanda fra det gyldne 70-tall. Genesis, for eksempel. Jethro Tull. Yes, kanskje. Det låter tøft, bandet spiller bra, og låtmaterialet holder og holder. Det er ikke noen tvil om at du må like sjangeren for å like plata, men om du er blant dem som synes sånn gammelprog som dette er stas, er dette midt i blinken for deg.

Nå er det ikke sånn at Kerrs Pink for tiden låter som litt slitne bonusspor, gjemt og glemt siden '74. På Mystic Spirit er produksjon og lyd heilt opp til dagens standarder. Det trøkker der det skal, det er klar lyd når det skal til, og instrumenter låter definert og balansert. Det er på alle måter upåklagelig, selv om jeg nok foretrekker den tørre, litt ubalanserte og til tider litt grøtete lyden fra gamle prog-skiver. Akkurat dette får bli mitt problem. Jeg tror ikke så mange andre er på jakt etter mangelfull lydkvalitet.

Mystic Spirit er et solid stykke norsk prog, skapt av veteraner i faget, folk som har drevet med dette lenge fordi de har valgt å gjøre nettopp det, folk uten annen baktanke enn det å lage god musikk, og etter 40 år kan det virke som om dette er musikken disse folka ikke klarer å slutte å lage.

Det står respekt av sånt.

Leon Russell - Leon Live

De som har fått med seg Leon Russells tolkning av Jumping Jack Flash/Young Blood på George Harrisons "Concert for Bangladesh", vet nøyaktig hva de får på Leon Live: Gospel-soul-rock-and-roll. Her er de tre skiver med gospelkoring, soul-bassing, boogie-piano, rock & roll-gitar og Leon Russells karakteristiske brekestemme. Og alt låter ekstremt bra, for bandet består av ekstremt bra musikere og sangere, som spiller og synger ektremt intenst heile tide, også når de er på sitt mest dempede.

Ca. halvparten av konserten, for dette er opptak fra kun én konsert fra Long Beach Arena 28. august 1972, består av full-tilt gospel. Tenk James Brown i Blues Brothers-filmen, og Leon selv høres mest ut som en krysning av en baptistpastor fra Alabama og en griseauksjonarius fra Texas. Det er et par forsiktige introduksjoner der han faktisk snakker, men stort sett skal også alt han har å si mellom og midt i låter synges, gospel-style. Man forventer seg at et "do you see the light?" skal komme når som helst, spesielt når han sklir inn i Amazing Grace.

Den andre halvparten av låtene holder et litt lavere tempo og har gjerne mer blues og soul i seg, og det er ofte her de andre vokalistene får slippe til, for det er et stor band, dette her, med mange vokalister, som ikke bare korer, de synger også lead vannvittig bra.

En kan nok bli litt svett i hjernebarken av å høre på Leon Live, og det er ikke umulig at det er en av grunnene til at Russell aldri blei den superstjerna han egentlig hadde fortjent å bli. Dette er ikke for hvem som helst, ikke når som helst. Plata krever oppmerksomhet og nekter å være bakgrunnsmusikk, og det er, selvfølgelig, en god ting, selv om det ikke alltid er det beste trikset kommersielt.

På tross av at Leon Live holder seg langt inne i gospel- og soul-land, har man klart å lure inn heile to Dylan-covere: Førstelåta: The Mighty Quinn (medley) og It's all over Now, Baby Blue. Ingen av dem låter i nærheten av originalene, og Dylan hadde nok ikke i sin villeste fantasi sett for seg at dette var mulige tolkninger av låtene hans. Her snakker vi Blues Brothers på speed! The Mighty Quinn fire gasnger så fort som Manfred Mann.

Leon Live er tydeligvis ei ganske obskur skive, for youtube har ingenting å låne oss av klipp, og Spotify ser ut til å klare seg uten plata. Derfor kan jeg ikke gjøre annet enn å finne noe Leon live fra Concert for Bangladesh (litt tammere enn på Leon Live) og si med hånda på hjertet: Hvis ikke denne anmeldelsen skremmer deg, bør du kjøpe plata. Sett i gang en god, gammeldags platesjappe-jakt. Happy hunting!