torsdag 14. juli 2022



«I think the significant moments have actually had a lot to do with guitars, actual guitars. Like being given an orange Gretsch Country Gentleman [sic] and an Edwards [volume] pedal (…), and being told exactly how to set up the amp to produce that amazing Neil Young noise, and using that sound on “Won’t Get Fooled Again” and “Bargain.”» (Pete Townshend til Guitar Player i 1989)

Det er sikkert rart og merkelig og underlig å starte an plateanmeldelse med sitat fra en helt annen artist fra heilt feil band, som snakker om feil låter fra feil skive, men grunnen (og hensikten) er god: Den som ga Townshend gitaren, pedalen og forsterkeren, var Joe Walsh, og foranledning for denne flotte gaven var at Townshend tidligere hadde forært Joe Walsh en ARP 2600-synth. Her kommer vi inn i bildet, sammen med Barnstorm, ei skive full av Joe Walsh’ eksperimenter med nettop denne synthen, som kom fra Townshend, som fikk gitarutstyr som returgave, som han  brukte på flere Who-skiver for å få Neil Young-lyd. Trivia for musikknerder, med andre ord.

Så til selve plata:

Barnstorm skulle være Joe Walsh’ nye band da han forlot James Gang. «I wanted to be in a band, I didn’t want to be a solo artist», fortalte Walsh selv. Bandet blei danna, og plata blei spilt inn som et band-prosjekt. Da plata kom ut, kom den likevel ut som ei Joe Walsh-plate. Barnstorm hadde nå blitt til navnet på plata, og vips var soloartisten Joe Walsh født. Slett ikke dumt, i alle fall ikke hvis du ikke tilfeldigvis skulle hete Joe Vitale eller Kenny Pasarelli.

Barnstorm markerte en ganske betydelig retningsendring sånn reint musikalsk for Walsh. James Gang hadde i grad vært en hardtslående rocketrio, med bluesbaserte riff og småfunky undertoner, ble Barnstorm langt mer melodiøs, variert og tidvis eksperimentell. Riktignok var også dette en trio, men alle tre var multiinstrumentalister, spesielt Walsh og Vitale. Mother Says er breddfull og vel så det av de fleste tenkelige typer tangentinstrumenter, naturligvis også ARPen vi har snakka om tidligere, og Giant Behemoh er like mye ei fløytelåt som noe annet. One and One baserer seg først og fremst på piano og flerstemt sang, og når det gjelder de mer gitardrevne låtene, skiller disse seg også fra en forventet seg fra Joe Walsh’ James Gang-tid. Nå  har akustiske gitarer, både 6- og 12-strengede, gjerne i alternativ stemming, fått en like sentral plass som Les Paul og Marshall. 

Det er med andre ord trygt å si at Barnstorm representerte noe nytt fra Joe Walsh, og det er ingen tvil om at vi her blir møtt med storslått produksjon, intrikate arrangementer og et arsenal av ulike instrumenter og innfall. Da blir det mest fornuftige spørsmålet å stille selvfølgelig: Låter dette noe særlig da?

Svaret er selvsagt et klart, rungende «JA!». (Med tanke på de første avsnittene her, hadde alt annet vært ganske merkelig, egentlig.) Samtlige låter hører til blant de beste Joe Walsh noensinne har skrevet og spilt inn. Riktignok ble få av disse livefavoritter, ikke umulig på grunn av kompliserte arrangement og innfløkt produksjon. Det er kanskje betegnende at den låte fra Barnstorm som skulle få en solid plass på Joe Walsh’ settlister, er Turn to Stone, og den måtte først spilles inn på nytt til ei seinere Joe Walsh-plate («So What» fra 1974) før den ble en gjenganger live og et høydepunkt på liveskiva «You Cant’t Argue With a Sick Mind». 

Barnstorm er ganske enkelt ei fantastisk plate. Den er ikke spesielt hemmelig, bortgjemt eller oversett, men den har heller ikke fått den oppmerksomhet den fortjener. Langt ifra. Og dette kan, naturlig nok, skyldes alle andre klassikere som kom ut samme år, som solgte bedre, som ble utgitt av enda mer etablerte artister, som fikk større betydning i rockehistorien… Men Barnstorm fortjener å bli hentet fram langt oftere. Dette er lyden av hvor bra 1972 kunne låte, det er lyden av inspirerte musikere, det renner over av kreativitet og musikalsk overskudd. Finn den gjerne fram fra samlinga og sett den på. Nå. Og i morgen. Og neste tirsdag. På en regnværsdag i oktober og på en vakker vårdag. Til bursdag, hverdag og fest!

PS: Dette var voldsomt til positivitet, da. I overkant? For en second opinion, lytt til musikkanmelder Tom Jurek fra AllMusic, som omtaler Birdcall Morning som «a masterpiece and one of the greatest rock and roll love songs of the early 1970s», og fortsetter ved å fortelle:

«While it's true that Walsh established himself as a late-'60s/early-'70s guitar hero on the Gang's more boogie-oriented rock numbers, it's Walsh's love of lushly textured production and spacey, open-ended songs featuring both acoustic and electric guitars that is showcased here on this wildly adventurous and forgotten unqualified masterpiece... Walsh tips the scales one more time back to the mysterious in the acoustic guitar and harmonica moment "Comin' Down." It's another love song, which evokes the notion of the past as a way of creating a hopeful present. And it just whispers to a close, leaving the listener literally stunned at what has just transpired in the space of 35 minutes."




tirsdag 6. mai 2014

Kerrs Pink - Mystic Spirit


Det finnes bare én god grunn til å lage musikk: At en ikke klarer å la være. Mange finner andre påskudd, men det er kun denne begrunnelsen som holder. Skapertrang er det eneste som er godt nok. Jeg har ikke fulgt Kerrs Pink igjennom heile karrieren, for det er jeg strengt tatt ikke gammel nok til, men jeg er ganske sikker på at millionene ikke har rast inn. Et brennende ønske om raske penger og stjernestatus kan umulig være drivkraften bak dette bandet. Her må det finnes noe annet, de har tross alt holdt på i over 40 år. Min teori er at bandet driver med dette fordi det er nettopp denne musikken de vil skape. Det er dette de vil drive med, det de har villet drive med i en mannsalder (denne mannen, for eksempel). Det er nok også derfor de er så forbaska gode til det.

Mystic Spirit er kanskje hakket mer rocka enn A Journey On the Inside, som jeg skreiv om for en tid tilbake. Det er mer trøkk her, ikke minst i vokalen (forresten sunget av han islendingen fra grand prix), og det funker. På Mystic Spirit leverer Kerrs Pink god, gammeldags prog, prog-rock, ikke sånn nymoderne prog-metal, nei, Kerrs Pink er snarere nært beslekta med de store progbanda fra det gyldne 70-tall. Genesis, for eksempel. Jethro Tull. Yes, kanskje. Det låter tøft, bandet spiller bra, og låtmaterialet holder og holder. Det er ikke noen tvil om at du må like sjangeren for å like plata, men om du er blant dem som synes sånn gammelprog som dette er stas, er dette midt i blinken for deg.

Nå er det ikke sånn at Kerrs Pink for tiden låter som litt slitne bonusspor, gjemt og glemt siden '74. På Mystic Spirit er produksjon og lyd heilt opp til dagens standarder. Det trøkker der det skal, det er klar lyd når det skal til, og instrumenter låter definert og balansert. Det er på alle måter upåklagelig, selv om jeg nok foretrekker den tørre, litt ubalanserte og til tider litt grøtete lyden fra gamle prog-skiver. Akkurat dette får bli mitt problem. Jeg tror ikke så mange andre er på jakt etter mangelfull lydkvalitet.

Mystic Spirit er et solid stykke norsk prog, skapt av veteraner i faget, folk som har drevet med dette lenge fordi de har valgt å gjøre nettopp det, folk uten annen baktanke enn det å lage god musikk, og etter 40 år kan det virke som om dette er musikken disse folka ikke klarer å slutte å lage.

Det står respekt av sånt.

søndag 4. mai 2014

Leon Russell - Leon Live


De som har fått med seg Leon Russells tolkning av Jumping Jack Flash/Young Blood på George Harrisons "Concert for Bangladesh", vet nøyaktig hva de får på Leon Live: Gospel-soul-rock-and-roll. Her er de tre skiver med gospelkoring, soul-bassing, boogie-piano, rock & roll-gitar og Leon Russells karakteristiske brekestemme. Og alt låter ekstremt bra, for bandet består av ekstremt bra musikere og sangere, som spiller og synger ektremt intenst heile tide, også når de er på sitt mest dempede.

Ca. halvparten av konserten, for dette er opptak fra kun én konsert fra Long Beach Arena 28. august 1972, består av full-tilt gospel. Tenk James Brown i Blues Brothers-filmen, og Leon selv høres mest ut som en krysning av en baptistpastor fra Alabama og en griseauksjonarius fra Texas. Det er et par forsiktige introduksjoner der han faktisk snakker, men stort sett skal også alt han har å si mellom og midt i låter synges, gospel-style. Man forventer seg at et "do you see the light?" skal komme når som helst, spesielt når han sklir inn i Amazing Grace.

Den andre halvparten av låtene holder et litt lavere tempo og har gjerne mer blues og soul i seg, og det er ofte her de andre vokalistene får slippe til, for det er et stor band, dette her, med mange vokalister, som ikke bare korer, de synger også lead vannvittig bra.

En kan nok bli litt svett i hjernebarken av å høre på Leon Live, og det er ikke umulig at det er en av grunnene til at Russell aldri blei den superstjerna han egentlig hadde fortjent å bli. Dette er ikke for hvem som helst, ikke når som helst. Plata krever oppmerksomhet og nekter å være bakgrunnsmusikk, og det er, selvfølgelig, en god ting, selv om det ikke alltid er det beste trikset kommersielt.

På tross av at Leon Live holder seg langt inne i gospel- og soul-land, har man klart å lure inn heile to Dylan-covere: Førstelåta: The Mighty Quinn (medley) og It's all over Now, Baby Blue. Ingen av dem låter i nærheten av originalene, og Dylan hadde nok ikke i sin villeste fantasi sett for seg at dette var mulige tolkninger av låtene hans. Her snakker vi Blues Brothers på speed! The Mighty Quinn fire gasnger så fort som Manfred Mann.

Leon Live er tydeligvis ei ganske obskur skive, for youtube har ingenting å låne oss av klipp, og Spotify ser ut til å klare seg uten plata. Derfor kan jeg ikke gjøre annet enn å finne noe Leon live fra Concert for Bangladesh (litt tammere enn på Leon Live) og si med hånda på hjertet: Hvis ikke denne anmeldelsen skremmer deg, bør du kjøpe plata. Sett i gang en god, gammeldags platesjappe-jakt. Happy hunting!

onsdag 16. april 2014

ZZ Top - ZZ Top's First Album


ZZ Top er kanskje det bandet som har holdt på lengst med originalbesetning, og de er sikkert også ett av banda som heile tida har vært ekstremt bevisst på å bygge seg et passende image. Det starta her. ZZ Top's First Album kom riktignok ut lenge før det lange skjegget var på plass, lenge før musikkvideoer med damer og biler, lenge før roterende plysjgitarer og lenge før rare, badehetteaktige hatter. Allikevel er det heilt tydelig hvilket image ZZ Top går for.

Navnet skulle høres ut som en bluessanger, litt som BB King, låtene er fylt med de rette blues-ordene (det heter 'thang', ikke 'thing', det vet jo alle), og tekstene tar for seg de gode blues-temaene: damer som er utro, menn som er utro, det å rømme fra sheriffen, og det å ha 'the blues'. Og coveret forteller også hva som er viktig her i livet: En Les Paul (Pearly Gates?) og en bil. I tillegg understrekes det at dette er skikkelig, jordnær musikk:

"In this day of homogenized rock, synthsized music, retakes, overdubbing, multi, multi-tracking, an honest recording by accomplished musicians is a rewarding pleasure. ZZ Top's First Album is just such a recording."

ZZ Top visste allerede her hvem de ville være og hvordan de skulle få resten av verden til å forstå nettopp det.

Så bra at det var akkurat dette bandet de ville være.

ZZ Top's First Album er en sann fornøyelse å høre på, for plata er noe så enkelt som 'an honest recording by accomplished musicians'. Dette er samspill sånn samspill skal være, og alle de gode triksene brukes. De er kanskje bare tre, men utfyller hverandre. Bassen fyller ut hullene i gitarspillet (eller motsatt), og blir det noe igjen, kan de alltids tettes med trommer. Samtidig treffer alle tre på likt hver gang det trengs litt trøkk. Hør bare på verseriffet på Squank eller brekket etter soloen på Going Down to Mexico. En perfekt balanse mellom å markere tunge taktslag samtidig og å gi verandre plass til å fylle ut resten av taktene på hver sin måte. De er også heilt konge på å legge av når det trengs: ett vers med bare trommer og vokal på Shaking Your Tree, stopp i soloen på Neighbour, Neighbour, spørsmål/svar-temaet i Certified Blues...

I tillegg gjør gutta instrumentalpartiene til heile låter for seg selv. Der andre ville ha vært godt fornøyd med å spille solo over et vers for så å gå til nytt refreng, går ZZ Top for andre løsninger. Instrumentalbitene er ofte heilt egne temaer. Bedroom Thang er ikke verdens mest spennende låt, men både soloer og kompet under dem er fantastiske. Her brukes det velkjente 'start på nytt igjen når alle trodde låta var over-trikset', og det blir bedre og bedre for hver gang bandet starter opp på nytt.

ZZ Top's First Album er ikke på noen måte banebrytende, men det er ekte. Musikk spilt av dyktige mennesker som ikke er redd for å spille økonomisk, folk som vet en kan legge inn noen hull i spillet sitt, hull andre i bandet kan fylle. Dette er minimalistisk. Her er nesten ingen overdubs og ingen overdriver. Her hisser man seg ikke opp mer enn nødvendig. 'Keep calm and play the blues', lissom.

Og det låter bra. Du kan gjøre mye verre ting med tida di enn å høre på ZZ Top's First Album. Tar ikke så lang tid heller.

Og bare for å ha sagt det: gitarlyden... Have mercy!

torsdag 27. mars 2014

Jeff Buckley - Grace


Mange skulle nok ønske de kunne synge som Jeff Buckley. Noen av disse heter Thomas, kommer fra Sandnes og bor i Stavanger, andre gjør ikke det, men det de har til felles, er at de ikke kan synge som nettopp Jeff Buckley. Ikke mange kan det. Flere plasser på Grace gjør Buckley heilt sinnsyke greier, ting en ikke skulle tro var mulig. Toppunktet i tittellåta er for eksempel et sånt øyeblikk, et øyeblikk som er fullstendig over the top, og som gir full gåsehuduttelling. Buckley var latterlig flink.

På Grace synger han flinkt heile tida, og låtene han har skrevet er perfekte låter å synge flinkt. Faktisk så er det ikke langt unna at hver eneste tone han synger er imponerende. Låtene er på sin side ikke alltid like imponerende. Et par av de mer rocka låtene er smått forglemmelige, og lyden på disse blir gjerne både hard og tynn, to adjektiv en helst ikke bruker når en skal beskrive lyden av god musikk. Det er med andre ord ikke en ubetinget nytelse å høre på alt på Grac. Heldigvis gjelder dette kun et par spor. Det er et solid flertall av kanonbra låter på Grace: Lover, You Should've Come Over, Lilac Wine, Corpus Christi Carrol...
Tittellåta er også heilt sjukt bra, og alle disse blir gjort enda bedre av å bli framført av en fantastisk vokalist.

Allikevel klarer jeg ikke heilt å la være å tenke at det blir litt mye etterhvert. Litt mye sjukt bra sang. Det litt som med supergitarister, de spiller fantastisk, men de kan gjerne ta en pause og heller spille D og A7 innimellom.

På den annen side: All den intense vokalen gjør at Grace forlanger all oppmerksomhet og blir heilt ubrukelig som bakgrunnsmusikk. Dette kan ikke brukes i heisen, ikke engang Hallelujah, og det er jo en god ting.

David Bowie - The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars


'Og i rollen som Ziggy Stardust: ... Lill Lindfors!'

Likheten mellom Lindfors' image som Grand Prix-vertinne og Bowies Ziggy Stardust-karakter har alltid kommet litt i veien hver gang jeg har sett opptak av godeste Ziggy på scenen. Litt synd, egentlig; veldig leit, faktisk, men det ødelegger heldigvis ikke plata. Ikke musikken på den, mener jeg, for bildene kan legges vekk, og så kan man glemme den svenske syngedama og heller glede seg over musikken, for musikk skal som kjent bygges opp av glede...

TRAFOZSATSFM er ei plate jeg hører på altfor sjelden, for jeg liker virkelig, virkelig låtene godt. Detter er kjempelåter, låter som har blitt klassikere fordi de fortjener det, og som sikkert godt kunne ha blitt klassikere kun basert på Bowies framføring av dem, for her er han, som så ofte ellers, i storform. Han har ikke ennå funnet fram til den velkjente, dype skjelvestemmen, den stemmen han deler med Iggy Pop, nei, her går han fortsatt ganske høyt og låter til tider sånn passe tynnt. Av og til synger han til og med litt småsurt (Five Years, for eksempel) uten at det gjør noe. (Egentlig så løfter det faktisk låta enda et hakk.)

TRAFOZSATSFM er ei plate full til randen av fantastiske sanger, sanger spredt utover et utall sjangre, sanger som viser hvilken spennvidde både vokalisten og låtskriveren Bowie hadde. Det er liten vits i trekke fram enkeltspor, eller enkeltøyeblikk for den saks skyld, for, selv om det er nok av dem, er helheten det virkelig store. 

TRAFOZSATSFM er allikevel ei plate jeg hører lite på, og jeg kan kun komme på to sannsynlige forklaringer: 
  1. Trommis Mick Woodmansey spiller ofte både stivt og lite dynamisk. 'Star', 'Hang On to Yourself', 'Suffragette City' og til og med 'Five Years' blir i stiveste laget bare på grunn av ham, og saken blir dessverre ikke så mye bedre av pianohamringa på 'Star'. Det låter så kantete.
  2. Min utgave av TRAFOZSATSFM er en deluxe CD-versjon, en sånn med bonusspor. Det er jo snilt av  plateselskapet å slenge med noe ekstra, og det er fine ting de har tatt med: B-sider, et ubrukt spor, to demoer. Supert. Sikkert godt ment. Men: Det ødelegger helheten, for dette er ei plate som i utgangspunktet var perfekt bygget opp. Når en åpner ei plate med 'Five Years', er det helt utenkelig å finne en bedre avslutning enn 'Rock and Roll Suicide'. 'Suffragette City' passer perfekt etter 'Ziggy Stardust'. Å slutte side en med 'It Ain't Easy' for så å åpne side to med 'Lady Stardust', er en liten genistrek. Her er ingenting tilfeldig, noe som igjen betyr at å tukle med dette, er å forstyrre det som egentlig er perfekt. Ikke en god idé, med andre ord.


Og så kan man jo spørre seg: Kan jeg ikke bare la være å spille bonussporene? Er ikke litt stiv tromming bare litt stiv tromming? Og de der Lill Lindfors-greiene, er ikke det bare barnslig?

Jo. Jeg må skjerpe meg.

søndag 23. mars 2014

Sonic Youth - Daydream Nation


Ei legendarisk skive det her. En klassiker. Nå har den kommet i opprykk, på dobbel vinyl, topp kvalitet på papp og trykkeriarbeid. Heilt supert. En påkosta nyutgivelse. Hurra!

Ikke kjøp den. Vinylpressinga er skeiv, og alt er surt på begge skivene(!).Vent heller til du kommer over en originalversjon.

onsdag 19. mars 2014

Motörhead - Ace of Spades


Det er ikke rettferdig å si at alle Motörhead-låter eller -plater er like. Tar en seg litt tid, er det heilt uproblematisk å skille låter fra hverandre, og hver plate viser seg etterhvert å ha sin egen personlighet. Allikevel er det ikke til å komme unna: alle Motörhead-låter og -skiver har mye til felles. Motörhead er alltid seg selv like, og variasjonsbredden er ikke den største. Derfor kan det være vanskelig å forklare hva som gjør en låt bedre enn den andre, hva som gjør at noen skiver får legendestatus mens andre ikke får det. Hvorfor har Ace of Spades, både låta og plata, fått statusen som Motörheads fineste øyeblikk? Hva er så bra her?
  • Framdriften? Ikke alle låter suser avgårde i samme tempo som Ace of Spades, men selv på mid-tempolåter ligger gutta godt frampå, de vil rett og slett framover.
  • Lyden? Lemmys karakteristiske, feite men rølpete basslyd. Fast Eddies hotrodda strat. Knusktørr trommelyd. Ofte brukes ordet organisk om mer luftige lydbilder enn dette, men det er lite som er mer organisk enn nettopp lyden på Ace of Spades.
  • Slurvet? Bandet er ikke tightere enn strengt tatt nødvendig. Phil Taylors snubler litt her og der. Fast Eddie veltet i følge ham selv over ende da han spilte inn soloen til We Are the Road Crew, noe som resulterte i flere takter med ukontrollert feedback mens han jobbet for å komme seg opp fra gulvet igjen, og ukontrollert må det være i Motorhead sammenheng. Går det ikke over stokk og Stein, kan det være det samme.
  • Lemmys stemme som er heilt på bristepunktet, er det hemmeligheten?
  • Masse hooks i tekstene, ting du får lyst til å rope på konsert... 
Motorhead har aldri vært beryktet for å eksperimentere nevneverdig i studio, og de begrenser seg her også. Ingen triks, ingen baklengspiano, ingen flangere, ingen spor av Philip Spectors 'wall of sound'. Ser en bort ifra litt dobling av gitar og vokal og litt kreativ bruk av perk (vibraslap, skjeer og 'piskeslag'), kunne plata gjerne ha vært spilt inn live. Dette er god, ubesudlet rock & roll, verken mer eller mindre. Dette er en typisk dag på jobben i Motörhead-land. Alt på Ace of Spades er som alt på alle andre Motörhead-album jeg har hørt. Hva er det med denne plata som gjør at den skiller seg ut?

Det er vel egentlig ikke så nøye. Ikke når en alltid har lyst til å starte plata på nytt straks den er over. Plata skiller seg ut uten å skille seg ut. Det får holde.

Forresten:
Da jeg ventet på bussen for noen år siden, kom en noe påseilet herremann bort til meg. 'Little beauty, I love you madly,' sang han, og det var nok ikke meg han snakket om. Han fortsatte: 'The chase is better than the catch, you know!' Og det var tydelig at inni hodet hans svingte det noe heilt dyrisk. Det var full fest der inne. Motorhead på full musikk. Det er ikke umulig at det er nettopp dette som er greia. Ace of Spades svinger bare du tenker på den. Driven er ikke over når plata er slutt. En aldri så liten lytt, og du har med deg energien resten av dagen. Prøv selv:

tirsdag 18. mars 2014

Rolling Stones - Emotional Rescue


Den mest utskjelte Stones-skiva noensinne, ei plate berykta for å være like dårlig som coveret er stygt. Hvis en er i lag med musikkinteresserte en ikke kjenner, og det blir pinlig stille, kan en alltid lette på stemninga ved å si at Emotional Rescue er blant de virkelig store perlene i rockehistorien. Allmenn latter og forlystelse er garantert.

Det er trygt å slenge drit om Emotional Rescue, for det er opplest og vedtatt at dette er bortkasta plastikk og papp.

Kan dette virkelig være så ille?

Mye er galt. De fleste låtene er middelmådige, noen er direkte kleine (tittellåta...). Stones gjør et hederlig forsøk på å få til en god garage-lyd, kanskje et forsøk på å vende tilbake til Exile-soundet, og det kunne ha vært ok, men det kler langt ifra alle låtene like godt. Det blir skranglete, men ikke sjarmerende. De har også gått for "synge med-koring" på flere låter. Noen slenger seg på i versene der de kan en setning eller noen ord. Sånt kan låte flott, sånn det for eksempel gjør på Exile. Det  kan høres gøy ut, og en får gjerne lyst til å delta selv. På Emotional Rescue funker det ikke, for her har Jagger lagt på sine egne synge med-koringer. Festen er over, og dette er bare kunstig moro. Litt som å skåle med seg selv i speilet. Keith joiner ikke inn. Han korer riktignok her og der, men synger først og fremst på All About You (som er ok).

Plata er kanskje ikke så katastrofe som ryktene tilsier, men en kan med god samvittighet prioritere å høre på noe annet.

Men: Down In the Hole er fin. En uryddig, sliten blues. Det låter tomme bord og tomme stoler etter stengetid. Mannen med kosten har kommet og feier opp knust glass, og bandet sitter slitne på forsterkerne sine og halter seg gjennom låta. Bartenderen har skrudd lyset på, og det lukter ikke godt i lokalet. Etter denne låta vil bandet få beskjed om å gå hjem. "Det er stengt nå, skjønner dere." Men de får lov til å spille ferdig, for det låter bra.

Det finnes to gode (og mange dårlige) grunner til å kjøpe Emotional Rescue:
  1. For å høre Down In the Hole
  2. For å få seg en passe fancy termografisk plakat.


P.S.: Hvis du skulle sette på plata en gang, legg merke til sinnasmurf-ropet på Dance (Pt. 1) rett etter Ooh and it's got me moving kommer inn første gang.

Neil Young - Mirror Ball


Jimmy McDonough, forfatteren bak Neil Yougs (nesten selv-)biografi, hadde to ting å si om Mirror Ball da han skreiv Shaky. Det første vart hvor skuffa han ble da Neil, etter å ha framført Big Green Country i Rock and Roll Hall of Fame sammen med Crazy Horse, dukket opp og spilte samme låta sammen med Pearl Jam under et støttearrangement for fri abort uka etter. Dette var en tilnærmet utilgivelig handling. Det neste som plaget McDonough, var at Neil rett etterpå spilte inn plate med Pearl Jam (eller PJ som de måtte hete på stickeren på coveret - plateselskap osv...). Nei, dette holdt ikke. I biografien skriver McDonough følgende: "I'm the Ocean is the best Neil Young song in years, and he recorded it with Pearl Jam!" Forfatteren var ikke fornøyd.

Det var mange Neil Young fans som var enig med ham. Pearl Jam fans var derimot i ekstase. Naturlig nok havna jeg da i midten.

Mirror Ball er ikke ei dårlig skive, og Pearl Jam er ikke noe dårlig backing band. De durer avgårde i bakgrunnen, uten å egentlig ha noen utpreget personlighet (i motsetning til Crazy Horse). Mike McCready får spille nøyaktig èn fill og èn solo uten å tilføre noe særlig. Det er heilt ok, for han er jo flink, men om han hadde latt være, hadde det også gått greit. Eddie Vedder, derimot, burde ha latt være. Han bidrar med ca. åtte linjer på Peace and Love, og det er ikke noe særlig. Faller heilt igjennom og pladask i gulvet. Ja, ja...

Men Pearl Jam skal egentlig ikke ha så mye pepper for å ha laget denne plata. Hvem hadde vel sagt nei? De danner faktisk et bunnsolid rockekomp, og plata låter mer ungdommelig enn Neil hadde gjort på ganske så lenge. Jack Irons gjør en super jobb bak trommesettet uten fiksfakseri og flinkistriks. Det er i alle fall trygt å si at blant Pearl Jams ca. 174 trommiser, er han den som er desidert best egna til denne jobben.

Det som er Mirror Balls største utfordring, er at det ikke er nok skikkelig gode låter. Mye er ok og litt til, men høydepunkt er det få av. Bare to, faktisk: Throw Your Hatered Down er knall, og den passer bandet veldig godt. (I introen her får du høre McCreadys ene fill-in.) Og så er det faktisk sant som Jimmy McDonough skriver: The Ocean er blant det fineste Neil Young leverte på den tida (og seinere også for den saks skyld). Den valgte han å spille inn med Pearl Jam.

Lurer på om Crazy Horse noensinne kommer til å spille låta...