Kerrs Pink - Mystic Spirit

Det finnes bare én god grunn til å lage musikk: At en ikke klarer å la være. Mange finner andre påskudd, men det er kun denne begrunnelsen som holder. Skapertrang er det eneste som er godt nok. Jeg har ikke fulgt Kerrs Pink igjennom heile karrieren, for det er jeg strengt tatt ikke gammel nok til, men jeg er ganske sikker på at millionene ikke har rast inn. Et brennende ønske om raske penger og stjernestatus kan umulig være drivkraften bak dette bandet. Her må det finnes noe annet, de har tross alt holdt på i over 40 år. Min teori er at bandet driver med dette fordi det er nettopp denne musikken de vil skape. Det er dette de vil drive med, det de har villet drive med i en mannsalder (denne mannen, for eksempel). Det er nok også derfor de er så forbaska gode til det.

Mystic Spirit er kanskje hakket mer rocka enn A Journey On the Inside, som jeg skreiv om for en tid tilbake. Det er mer trøkk her, ikke minst i vokalen (forresten sunget av han islendingen fra grand prix), og det funker. På Mystic Spirit leverer Kerrs Pink god, gammeldags prog, prog-rock, ikke sånn nymoderne prog-metal, nei, Kerrs Pink er snarere nært beslekta med de store progbanda fra det gyldne 70-tall. Genesis, for eksempel. Jethro Tull. Yes, kanskje. Det låter tøft, bandet spiller bra, og låtmaterialet holder og holder. Det er ikke noen tvil om at du må like sjangeren for å like plata, men om du er blant dem som synes sånn gammelprog som dette er stas, er dette midt i blinken for deg.

Nå er det ikke sånn at Kerrs Pink for tiden låter som litt slitne bonusspor, gjemt og glemt siden '74. På Mystic Spirit er produksjon og lyd heilt opp til dagens standarder. Det trøkker der det skal, det er klar lyd når det skal til, og instrumenter låter definert og balansert. Det er på alle måter upåklagelig, selv om jeg nok foretrekker den tørre, litt ubalanserte og til tider litt grøtete lyden fra gamle prog-skiver. Akkurat dette får bli mitt problem. Jeg tror ikke så mange andre er på jakt etter mangelfull lydkvalitet.

Mystic Spirit er et solid stykke norsk prog, skapt av veteraner i faget, folk som har drevet med dette lenge fordi de har valgt å gjøre nettopp det, folk uten annen baktanke enn det å lage god musikk, og etter 40 år kan det virke som om dette er musikken disse folka ikke klarer å slutte å lage.

Det står respekt av sånt.