Led Zeppelin -

Alle store band skal ha sin Sgt. Pepper. Stones har Exile on Main Street, Pink Floyd har Dark Side of the Moon, The Band har "den brune plata", The Who har Tommy (eller var det Who's Next?) og Beatles har... Revolver. Hva som er Zeppelins største øyeblikk, er det delte meninger om. Noen mener Led Zeppelin II, andre mener Led Zeppelin III. Jeg holder en knapp på... Plata uten navn. Den kan ikke bare hete Led Zeppelin, for det heter jo den første skiva. Kanskje heter den Led Zeppelin IV, men det står absolutt ingen steder på coveret. Eller heter den Four Symbols? Zoso? Egentlig heter den ingen verdens ting. Kjært barn har ingen navn...

Som sagt er det flere kandidater til å være det ultimate Zep-albumet, men jeg for min del lander nok på denne. En klisjé, kanskje, litt innlysende. Plata fikk ikke mye skryt da den kom ut, men har fått uendelige mengder siden. Er ikke låtene utbrukt? When the Levee Breaks, Black Dog, Rock and Roll... Er de ikke spilt i hjel? Og Stairway to Heaven? Er jeg virkelig ikke mer original enn dette? Nei, langt ifra. Denne skiva er litt som Life of Brian. Man tror man har sett filmen for mange ganger allerede og at alle vitsene er utslitt og fjollete og gjesp... Lo vi av dette en gang? Men hver gang du setter på filmen, er den like fantastisk og hysterisk morsom. Tidløs og uutslitelig. Sånn er det med denne navnløse plata også. Uendelig bra. Battle of Evermore er like magisk, versene i Misty Mountain Hop er like skeive, den evige messingen i When the Levee Breaks er like hypnotiserende. Hver gang plata settes på og wum-wum-wum-wum-wukka-wukka-wukka leder inn i Hey, Hey Mama... er like fantastisk.

Det er ikke alltid så lett å sette ord på hva som gjør god musikk god. "Det lille ekstra", "magi"... Her er det derimot mye som kan sies, blant annet at hver av de åtte låtene er en hel verden i seg selv. Rock and Roll lever sitt liv på 50-tallet, nærmere bestemt i garasjen til Little Richard. Trommer, vokal, piano, attitude... Alt er stjålet skamløst fra ham. Battle of Evermore befinner seg langt utpå viddene i Middle-earth (eller New Zealand)  eller kanskje i en landsby like ved der  byutroperen (for hva heter egentlig town crier på norsk) varsler kommende strid. Going to California låter som om den allerede har vært nettopp der i en evighet allerede sammen med Joni Mitchell (with love in her eyes and flowers in her hair). Misty Mountain Hop er derimot ikke i Ringenes Herre-universet. Her blir man arrestert for å ha "funny looking eyes", som Barefoot Jerry ville ha sagt, og verseriffet er like skakt og usymmetrisk som arrestantene. Det er ingen tvil om at det regner, regner og regner i When the Levee Breaks, og Four Sticks drar deg med inn en mørk og forstyrrende og ganske ubehagelig verden. Aner ikke heilt hva teksten handler om, men det vil jeg heller ikke vite, for musikken forteller nok: Dommens time kommer, og du slipper ikke unna...

I tillegg er dette ei plate der du oppdager nye ting hver gang. Har du fått med deg:

• Trommeovergangen etter første vers i Rock and Roll har en lite finte på slutten, den er ikke bare delt opp i tre og tre sånn de fleste trommiser tror. 
• Fløytearrangementet i begynnelsen av Stairway to Heaven er ulikt heile veien igjennom uten figurer som gjentas, og hører du nøye etter, kan du høre John Paul Jones trekke pusten etter lange toner. (dette er med andre ord ikke Mellotron.)
• Bonzo bruker hi-hat og basstromme som om de var doble basstrommer i Four Sticks, og han leder med venstrebeinet sånn at basstromma alltid treffer mellom de tunge takslagene.
• En kan hører rester av tellinga i stoppene i Black Dog av og til. Ikke alle stikkeklikkene har blitt kuttet.
• Page har motstått fristelsen med å heile tida gå for de feiteste gitarlydene og heller funnet lyder med karakter, lyder som skaper stemning. Har du for eksempel merket at kompet i Stairway er kjemisk fritt for vrenggitar, også på slutten?
• Noen trekker pusten (og slipper den ut igjen) på begynnelsen av Going to California.
• Noen (Bonham?) roper noe under "it's all a state of mind" på Misty Mountain Hop.
• Andre verset er kortere enn det første på Four Sticks.
• Bass og Rhodes legger inn fantastisk krydder i bakgrunnen på Stairway.
• Tempoet på When the Levee Breaks Justeres kraftig ettersom det byttes mellom de ulike temaene i sangen.
• Det kan høres ut som om legenden om at Bonham brukte fire stikker på Four Sticks er sann, bare hør hvordan stikkene klikker mot hverandre.

Og legg merke til at linja: "...there's a song bird that sings, Sometimes all of our thoughts are misgiven" er skrevet slik på innercoveret: "there's a songbird that sings sometimes. All of our words are misgiven".

I tillegg kan en kose seg med alle "feilene":

• Page roter avgårde i B-temaet på Black Dog. Han drar det sånn passe i land, men det høres ikke ut som om han heilt har taket på greiene ennå.
• John Paul Jones er for seint inne i hovedriffet igjen etter andre første linje i andre vers.
• Den ene gitaren bommer på tersen (4 streng) i C-dur-akkorden under "and it's whispered that..."
• Page snubler og slafser avsted i begynnelsen av soloen sin på Rock and Roll og treffer heller ikke på nest siste markering på slutten av låta.
• Plant kommer for seint inn i siste vers av When the Levee Break, og han synger "surt" (eller ukonvensjonelt) både her og og der. Battle of Evermore, for eksempel, Four Sticks...

En masse annet kan en også si: Sandy Denny gjør en heilt fantastisk jobb. Ian Stewart lider sin sedvanlige skjebne og får heller ikke kred for det han gjør her, men Little Richard-pianoet hans er heilt perfekt... Produksjonen er ikke for hi-fi-freaks, men for musikkinteresserte. 

Ei plate blir ikke bedre. 

Og Stairway to Heaven er like bra som alle vil ha det til. And then some. Nemlig!



Forresten: Symbolet Zoso skal visstnok ha en hemmelig, mystisk betydning. Plant har sagt at Page en gang fortalte ham betydningen i all fortrolighet, men at han for lengst har glemt hva det var. En dag kommer kanskje sannheten for en dag. I mellomtida kan du glede deg over at symbolet ser ut som en karikatur av John Lennon hvis du ser lenge nok på det.