tirsdag 27. november 2012

Jimi Hendrix - The Cry of Love


Hendrix' beste studioalbum? I alle fall er The Cry of Love skremmende bra. Beklageligvis kan det se ut som om plata nå er utilgjengelig, og det skyldes nok de uendelig mange andre offisielle og uoffisielle utgivelsene av de samme låtene. Utgivelser som på langt nær er like gode, og som ofte virker mer tilfeldige og rotete sammensatt.

Dette var den første plata som kom ut etter Hendrx' død. Mitch Mitchell og Eddie Kramer samlet materialet og gjorde ferdig det som måtte gjøres ferdig. I følge ryktene var dette kun miksing. Alle låtene var ferdig innspilt, og Hendrix selv var som vanlig tungt inne når det gjaldt arrangering og produksjon. Resultatet ble et helstøpt, bunnsolid album. Det låter ikke "samlealbum" eller "kompilasjon av tidlige demoer" av dette, slik det seinere skulle gjøre av utgivelser av Hendrix' etterlatenskaper. 

Plata åpner sinnsykt bra. Freedom er kanskje ett av de kuleste riffene det går an å tenke seg, og når bassen rauser inn sammen med leadgitaren, tett fulgt av trommer, er alt så bra som det kan bli. Låta setter også tonen for mye av plata. Grooven er noe tyngre enn før, og både arrangement og produksjon er mer forseggjort enn tidligere. Hendrix spiller fills og soloer så ofte det lar seg gjøre, nye temaer dukker stadig opp, og Mitch Mitchell og Billy Cox utgjør en mye tightere rytmeseksjon enn Mitchell/Redding. I tillegg er det ett eller annet udefinerbart nytt her. Er det mer soul i musikken enn før? Kanskje... Og så er selvsagt Hendrix med sjøl. Det er så mye gitar overalt. Så mye bra gitar. Avsindig bra gitar. Sinnsjukt.

Det skjer veldig mye på denne plata. Vi snakker en vannvittig mengde informasjon i løpet av ca. 40 minutter, og godeste Jimi har med seg et solid knippe venner i studio. Ghetto Fighters korer, Stephen Stills spiller piano, Steve Winwood og Chriss Wood synger, det er perkusjonister i hopetall, vibrafon, munnspill, og gamle Noel Redding gjør en gjesteopptreden via outtake fra ett av de tidligere Hendrix-albumene.

Dette betyr selvsagt ikke at alt er bare et øs. Selvsagt øses det når det bør øses, men det er nok luft også når det er luft som trengs. Plata avlsuttes f. eks. med Belly Button Window, kanskje det mest lavmælte og avkledte opptakene som finnes av Hendrix. Unntaket er vel den berømmelige akustiske versjonen av Hear My Train a Comin'. 

Det er vanskelig å velge en eller to eller tre favoritter herfra. Dødpunktet er nok de første taktene av Astro Man. 16 takter for å være presis. Ikke verre enn at det går an å leve med. Det er fristende å anbefale alle å kjøpe denne, men siden den ikke lenger er i produksjon, kan det bli en liten utfordring å få kjøpt den, men bare en liten utfordring. Kom deg til nærmeste platemesse og spor opp The Cry of Love. Det er utvilsomt verdt bryet.


Uriah Heep - Live January 1973


Jeg: "Jeg har ikke hørt allverdens med Uriah Heep, men jeg har ei liveskive hjemme som i grunnen ikke er noe særlig."

Han: "Så rart. Liveskiva jeg har hjemme er heilt sjukt bra!"

Vi snakka om samme plate.

Uriah Heep blir ofte nevnt i samme åndedrag som Deep Purple, Black Sabbath, Led Zeppelin osv... Dette er litt i overkant og bør nok helst skje hvis en også bruker ordene "ikke like bra som". Uriah Heep har intensjonene på rett plass. De kommer fra en av de riktigste byene, og de holdt på på heilt rett tid. Instrumentering er midt i blinken. Allikevel er det noe som ikke stemmer.

David Byron ble en gang beskyldt for å ha "the most annoying voice in the universe", og en ukjent plateanmelder truet en gang med å ta livet av seg hvis Uriah Heep noen gang slo igjennom. Det er jo litt voldsomt. Flere irritasjonsmomenter finnes allikevel: Byron er jo ikke alltid en like stor nytelse å lytte til, men koringa er verre. Det finnes masse flerstemt vokal her, og det pleier jo å være en god ting. Når vi snakker a-ing og o-ing med altfor vid vibrato, er det ikke like stas, spesielt når den voldsomme vibratoen ikke klarer å skjule at koringa ofte er ganske langt "ute". Heep bruker godt med orgel og Moog her, og om ikke Byron har "the most annoying voice", så er nok introsynthen på Sweet Lorraine "the most annoying synthesizer in the universe". På mange måter minner den om koringa: Ustemt og heilt fjernt vid vibrato.

Men: Det spilles ofte tøft, og lyden er sånn passe 70-talls-søplete. Bøttete trommer og litt dårlig oppmika Leslie preger lydbildet, og det er selvsagt en god ting. Bandet holder seg i en sjanger som har veldig mye bra for seg, Riffene og låtene er allikevel ikke det store, og akkurat det er jo en liten hindring.

Heep avslutter settet sitt med et velkjent 70-tallstriks: Når konserten når toppunktet, kaster de seg over Chuck Berry, Carl Perkins, Jerry Lee Lewis osv. Fordi... Tja... En må nok huske 50-tallet for å skjønne hvorfor dette er en god avslutning på en konsert.

Som innledninga forteller, er ikke alle enig med meg. mange elsker f. eks. stemmen til Byron. Det er greit. De kan høre masse på denne plata. Jeg kan la være.

søndag 25. november 2012

Deep Purple - Stormbringer


Se det for deg:

Det er 1974. En gutt gutt på sytten og et halvt, la oss kalle ham Arne, har svidd av heile månedslønna på ny plate: Stormbringer med Deep Purple. Etter Burn er Arne overbevist om at MKIII-lineupen har det i seg å levere like gode plater som MKII. Coveret og platetittelen er lovende. Dette må bli bra. Garantert verdt pengene.

Vår venn, Arne, setter på skiva med skyhøye forventninger, og forventningene blir... Innfridd! Førstelåta buldrer ut av høyttalerne. Alt stemmer. Kanonåpning. Kan det virkelig være sant? Har Purple levert ei skive som er enda bedre enn Burn? Arne fryder seg og venter i spenning på neste låt og blir... skuffa. Love Don't Mean a Thing var ikke heilt det store. Han krysser fingrene og håper på flere låter i samme klasse som tittellåta, men til ingen nytte. Det dukker opp gode riff her og der. Masse forseggjorte gitarsoloer, og Blackmore har ikke hatt fetere lyd noensinne. Lord har utvida repertoaret og bruker mye Clavinette og ARP-synther, og det er ingen tvil om at bandet har to fantastiske vokalister. Dessverre holder ikke låtmaterialet mål. Purple har tydeligvis blitt et funkrock-band. Hverken mer eller mindre. De glimter forsiktig til her og der, men stort sett dreier alt seg om to vokalister som konkurrerer i å ut-soule hverandre. Aldri før har det vært følt så mye på ei hardrock-skive. På et par av låtene puster og stønner gutta mer enn de synger.

Stormbringer er ikke det heilt store, altså. Ikke dårlig, men ganske kjedelig. Soldier of Fortune er forresten en heilt ok ballade, og den varsler på en måte om hvor Blackmore skulle ende sine dager: I middelalderen. Med Blackmore's Night.

Arne sitter igjen med ei plate han ikke kommer til å høre på for ofte, og det er han ikke aleine om.


lørdag 24. november 2012

Led Zeppelin - Live Vol. 4

Igjen: Samme Advarsler og samme cover. Krise lyd. Knitring. Nytt: Lyden er skarpere enn før, og plata de har kopiert fra har tydeligvis gått litt fort. Opptakene er nok fra Zeppelins siste turné. Hvordan vet vi det? Stemmen til Plant antyder at de nærmer seg slutten på 70-tallet, men det sikreste tegnet er settlista:

1. Train Kept A Rollin' (Utrolig skarp wah-wah-gitar i introen)
2. Nobody's Fault But Mine
3. Black Dog
4. In the Evening
5. Rain Song
6. Hot Dog
7. All My Love

Bandet spiller som alltid bra. Selv om In Through the Out Door ikke er det største Zeppelin har produsert, var de altså et høyst oppegående live-band også på denne tida. Konsertene er tydeligvis fra Sveits, med mindre Plant vaar heilt på jordet mellom låtene. (We wanna teach you one thing: Put your right hand i the air, (your right hand, you fool) cup the hand like that, take it to your nose and go...and then: I thank you! On thre: One-two-three. I thank You! Good Evening.)

Versjonen av Rain Sogn er veldig fin her. På introen snubler Page som bare Page kan snuble, det høres ut som om de har med seg en primitiv harmonizer til vokalen her og der, Page har fått seg b-bender, og ellers er alt ved det gamle. All of My Love gjør seg bedre live enn en skulle tro.

Kunne ikke noen spore opp bedre versjoner av disse opptakene? En versjon som ikke går i for høyt tempo?

Og: Hvor ble det av Vol. 3?

Trivia: Windows Media Player innbiller seg å ha funnet titlene på låtene her. De er selvsagt heilt off. Det som er interessant er at spor # 7 er oppført som Minnesota Blues av Led Zeppelin. Finnes noe slikt?

Led Zeppelin - Live Vol 2

Volum to i bootleg-serien Led Zeppelin Live. Mye er ved det samme her: Advarslene, kjedelig cover og elendig lyd. Nytt på denne plata er knitring fra tidligere vinylversjoner. akkurat når disse opptakene er fra, er ikke godt å si, men tidlig 70-tall må det være.

Låtliste:
1. Heartbreaker
2. Thank You (med orgelintro)
3. What Is and What Should Never Be
4. Communication Breakdown (utdrag fra Ramble On i jammen i midten)
5. We're Gonna Groove
6. Since I've Been Loving You
7. Whole Lotta Love. Kort versjon (klippa?) med heilt katastrofal lyd.
8. We're Gonna Groove (akkurat samme versjon som spor 5!)
9. Stormy Blues.

Kvaliteten på optakkene er hakket dårligere enn på Vol. 1, og det er ikke alltid like lett å få med seg hva som foregår. Lyspunktet er Stormy Blues, en akustisk sak med 12-strengs gitar, piano, munnspill og vokal. I tillegg dukker det opp rop og kommentarer i bakgrunnen (What you gonna do?), og  Plant synger heilt sjukt bra! Dette er visstnok tatt opp i 1970 i Vancouver. Dessverre er lyden krise her også. Det må jo finnes en bedre kilde enn dette? Anyone?


Led Zeppelin - Live Vol. 1

"This live recording and its release, has not been authorised by LED ZEPPELIN or their record company."

"This sound recording was recorded with amateur equipment and will not be of the same quality as an authorised release."

Disse to advarslene pryder coveret til Led Zeppelin Live Vol. 1. Ulovlig bootleg, altså. Ingen bombe at ikke Atlantic har godkjent denne. Når det gjelder lydkvaliteten, kan det ikke finnes tvil om at dette er amatøropptak, evt. elendig kopi fra et bedre opptak. Tynt og susete. Når det er sagt, er alle instrument tydelige, og det er lett å få med seg hva som foregår. Det høres ut som om det kan ha vært tatt opp på samme turné som "The Song Remains the Same". Det er jo ikke utenkelig at dette er opptak som ikke ble brukt i filmen, men som har blitt kopiert videre på doble kasettspillere 4 eller 5 ganger. 

Låtliste:
1. Rock and Roll
2. Celebration Day
3. Biring It On Home (Intro til...)
4. Black Dog
5. Over the Hills and Far Away
6. Misty Mountain Hop
7. Since I've een Loving You
8. No Quarter.

Det låter umiskjennelig Zeppelin live: Litt snubling på gitar, litt sprekk i de høyest tonene i vokalen, men ellers heilt suverent. Tight but Loose. Igjen.

Led Zeppelin - Studio Gems Vol. 1


John Paul Jones har visst en gang påstått at alt som finnes av Zeppelin-opptak har blitt brukt til offisielle utgivelser. Det kan umulig være sant, og dette er ett av bevisene. Studio Gems Vol. 1 er naturlig nok den første av flere plater med lignende innhold, tre i alt. Fra det som finnes av info om Vol. 2 og 3, ser det ut som om denne første utgivelsen skiller seg fra de andre. Der Vol. 2 og 3 først og fremst inneholder liveopptak gjort f. eks for radio i en eller annen sammenheng, inneholder Vol 1 stort sett studio-outtakes. Her finnes forsøk # 8 og 9 på Babe I'm Gonna Leave You, to versjoner av Babe Come On Home, to versjoner an instrumental for gitar og orgel og masse ekstra snacks.

Spor 1 er for eksempel George Wallaced, en singel gitt ut av P. J. Proby med heile Zeppelin som backing band (Plant på munnspill). Slow blues og rask blues om hverandre i skjønn forening. P. J. Probe synger som han pleide å gjøre på den tida, og det er jo kult nok, men kompet tar nok kaka her. Trommene er heilt utvilsomt Bonzo, og samspillert med John Paul Jones er lett å kjenne igjen fra den første Zeppelin-skiva. Gitarsoloene er klassisk tidlig Page. Bluesblåsinga til Plant låter heller ikke heil fremmed. Låta er henta fra Probys Three Week Hero, og visstnok finnes Zeppelin-kompet også på flere spor. Dette er mest sannsynlig første gang heile Zep gjorde noe sammen i studio.

Babe I'm Gonna Leave You Take 8. og 9 er uten overdubs og veldig gode versjoner. Vokalen er gjort live. Sammenligning med den endelige versjonen viser også tydelig at Plant ofte kom opp med teksten på sparket. 

You Shook Me Take 1. bruker samme arrangementet som vi er vant til, men det låter hakket råere, kanskje fordi miksen er kjemisk fri for klang/ekko. Veldig ok munnspillsolo her.

Babe Come On Home finnes i to versjoner, en ferdig versjon, og en versjon med flere forsøk på å komme igang, samt et forsøk gjennomført fra begynnelse til slutt. Det siste forsøket har fått en del overdubs, men lyden er ganske grøtete. 

Instrumental er... instrumental. Orgel og gitar. Veldig dramatisk. Kanskje ikke det mest spennende Zeppelin har gjort?

Moby Dick høres veldig ut som den offisielle versjonen, men med dårligere lyd. I tillegg er ikke trommesoloen i midten klippet inn ennå. En liten opptelling setter bandet i gang etter pausen.

Jennings Farm Blues er en elektrisk, instrumental versjon av Bron.y-aur Stomp. Den er tatt opp under Led Zeppelin II innspillingen. Synd det ikke er vokal her, men den funker nok bedre akustisk...

De tre siste låtene, Whole Lotta Love, Communication Breakdown og Travelling Riverside Blues er tatt opp for ohn Peels radioprogram på BBC. De har seinere blitt utgitt som en del av Led Zeppelin - BBC Sessions. Med bedre lyd. Og uten båndsalat på slutten av Communication Breakdwon.

torsdag 22. november 2012

Mountain - Climbing!


Dette er saker! Plata åpner som ei rockeskive skal, med opptelling på kubjelle. Så rauser riffet inn. Det finnes få rockelåter med brede beinføring enn Mississippi Queen . Leslie Wests gitar og brøleapestemme dominerer kraftig oppå et solid fundament av Felix Pappalardis bass og Corky Laings trommer. I tillegg har de benyttet seg av det fantastiske trikset å ha veldig lave keys med sånn at alt annet høres latterlig høyt ut. Hvis du liker et klart, åpent lydbilde, bør du leite andre steder. Her er det fullt i hver minste krok.

Theme From An Imaginary Western, spor nummer to, er nok en av Jack Bruces beste låter, og hans egen versjon er mer enn heilt ok. Det er forsåvidt også Coloseums versjon, men det er denne tolkninga som er den optimale versjonen. Med unntak av lyden, kanskje, for den er merkbart mer grøtete her enn på resten av plata. Allikevel låter det veldig fint. Og veldig brunt.

Plata er sterkt prega av Leslie West. Hans umiskjennelige gitartone er overalt, og ofte ligger det gitarfills mellom alle vokallinjer. Vekslinga på vokalen mellom West og Pappalardi funker bra. De er på mange måter motsetninger, og de komplementerer hverandre glimrende.

Ellers er det ikke vanskelig å høre at bass og produksjon leveres av samme mann som produserte Cream i sin tid. Felix Pappalardi var sannsynligvis den første som tracka trommer i stereo slik alle gjøre det i dag, og her på Climbing låter trommene heilt kanon. Alt er liksom så breit og stort. Du kan på en måte høre at veggene rører litt på seg i takt med basstrommene, hør bare på introen til Sittin' On a Raibow.

The Laird og To My Friend er to akustiske nummer som ikke bare er gode låter i seg selv, men som også har en viktig funskjon som kontrastlåter. To My Friend minner en del om Black Mountain Side, og The Laird har også et snev av både Zeppelin og Cream over seg, men det er jo vanligvis ingen dårlige kvaliteter.

Det er masse keys på mange av låtene på Climbing som fyller ut det lille som måtte være igjen av luft mellom bass, gitar og trommer, og Steve Knight spiller veldig fint. Merkelig nok nevnes han aldri når folk snakker om Mountain. Han har heller aldri vært inne i bildet når bandet har forsøkt å gjenforenes. Dessverre har ikke en gjenforening vært noen særlig god idé på lenge, for Felix Pappalardi ble skutt og drept av kona si i 1983. Gail Collins malte alle coverene til Mountain, hun skreiv de fleste tekstene, og hun sydde tøyet Felix gikk med. Var han tidenes rocketøffel? Den debatten får noen andre ta. I alle fall fikk Gail nok av Felix og satt i korken for godt da han var 42 år gammel. Før det rakk han å lage mye god lyd og flott musikk. Climbing er ett av de beste bevisene på det.

Bachman-Turner Overdrive . Greatest Hits


Bevares. Hvis dette er BTOs største hits og beste låter, er det ikke mye å skryte av. Det er noe hjelpeløst over heile greia. Det er ikke det at alt er direkte dårlig, men ingenting er direkte bra.

Lookin Out For No. 1 åpner ballet. Litt slick jazz-pop med flinkisgitar. Den blir fulgt av Roll On Down the Higway som bare er utrolig harry og gubbete. Hey You benytter nesten samme riff som bandets eneste hit, You Ain't Seen Nothing Yet, men er langt ifra noe å skryte av. Og sånn fortsetter det. Det er enten sifua og harry eller slickt og cheesy. Eller begge deler. You Ain't Seen Nothing Yet er, tro det eller ei, et friskt pust, men bare fordi det har vært urovekkende dårlig luft her så langt. Rock & Roll Nights stjeler riffet fra Communication Breakdown og suger alt blod ut av det, for så å sette i det i en heilt håpløs sammenheng.

Jeg har ikke lest meg nevneverdig opp på disse, men det høres ut som om de veksler mellom to vokalister. Den ene litt sånn harry og bråkkjekk, den andre låter forknytt og tynt. Sistnevnte intonerer også konsekvent for lavt. bandet spiller aldri dårlig, men konsekvent kjedelig. Som er synd. BTO er på en måte restene av The Guess Who, men de klarer rett og slett ikke å følge opp.

Underveis begynte jeg å angre på heile prosjektet. Skal jeg virkelig høre igjennom dette? Jeg overlevde ved å gjøre noe annet samtidig. Denne kan trygt settes til å samle støv.

onsdag 21. november 2012

Neil Young - Trans


Neil Youngs mest utskjelte album? Kanskje. Trans er i alle fall plata som skiller seg mest ut i Young-katalogen (Arc?), og det tar litt tid å bli vant til robotstemmene, syntehene, vocoderene. Jeg har snakka om Trans med folk som har levd lenger enn meg. De husker hvor de var da plata kom ut, og de husker skuffelsen. De husker også at det største problemet ikke var at Neil hadde bytta sjanger, men at han egentlig ikke behersket den nye teknologien spesielt godt. Det er det som gjør plata bra i dag. De som var flinke med synthene på 80-tallet lagde ofte musikk uten sjarm. Musikk som en nødig hører på i dag. (Se Ultravox-omtalen.) Trans er sjarmerende og smårar og derfor verdt å høre på. I tillegg finnes det flere låter som rett og slett er bra.

Little Thing Called Love åpner skiva og er ikke representativ i det hele tatt. Den er ikke gøy engang. Den er ikke blant låtene som er bra. Det er litt fin slidegitar her, men det er vel det hele. Nesten. Er du heilt hekta på den kanadiske epileptikeren, er det jo også stas å oppdage at riffet fra Harvest Moon er henta herfa.

Fra Computer Age og utover løsner det. Hør bare på titlene: Sample and Hold, Transformer Man, Computer Cowboy (aka Syscrusher). Neil skuer framover mot åttitallet. Tiåret da alle skal få svevebiler, måltider i pilleform, egne husholdningsroboter og snakkende kjøleskap. Og CCTV overalt. Blade Runner møter 1984...

Det ligger mye statiske discobeats i bunnen her, og ting kan gjerne gjentas igjen og igjen og igjen. Den gamle Buffalo Springfield låta Mr. Soul har blitt freshet opp til å matche det nye, skremmende tiåret, og det er faktisk ikke så dumt. Men så, helt til slutt, som belønning til tålmodige fans, dukker Like An Inca opp. Dette er ei veldig bra låt. En skjult skatt, om du vil. Fint gitarsolo fra Nils her.

Neil Youngs mest utskjelte album? Kanskje. Det er rart og uventa, men hvis en ser bort fra åpningslåta, er det aldri kjedelig.


Svarte Pan - Sov Gott


Før eller siden vil det skje, så det er jo bare å komme i gang. Å skrive om skiver av folk jeg kjenner, mener jeg. Det kan selvsagt bli vanskelig å forholde seg objektivt og nøytralt til sånt, men det er jo ikke planen uansett. Ikke i det heile tatt. Dessuten er det 100% uproblematisk når platene er så bra som denne. Denne hadde likt minst like godt selv om jeg ikke visste at gutta i bandet er sinnsykt bra folk.

Svarte Pan besøkte Kristiansand bare to ganger. hver gang på miniturneer i Norge/Sverige sammen med et Kristiansandsband med et tullete navn. Det er en stund siden sist, men det finnes fortsatt folk som en litt sein fredagskveld gjerne deler en halvliter og snakker om "de derre svenskene som spilte på Markens". dessverre er det veldig få av dem som har denne plata. Altfor få.

Hvordan låter det, da? Veldig svensk, egentlig. November. Svensk prog. Det låter slengbukser. Polisonger. Dessuten låter det som Black Sabbath med svenske tekster. Der Ozzy roper "oh yeah", roper Björn Holmden "oj oj", og det er asbra! Vi snakker her om bass, trommer, gitar og vokal. Og litt munnspill, selvsagt. 

Du finner ti knallsterke låter her, og det er ganske vanskelig i plukke ut favoritter, men Så långt bort, Varför ska ni så, Kom inte än er blant de beste låtene. Trollkarl, Soldaten og Anorac er også det. Egentlig er alt like bra, men aller, aller best er Dockan. En historie om en dukke som får sitt tøy-hode byttet ut med et penere av porselen. Det nye hodet er "vackert utanpå, men tomt inuti", og når det er på plass, kan ikke dukken egentlig foreta seg så mye mer enn å ligge stille, men: "hon är vacker när hon ler". Dette er ikke til å spøke med, med andre ord. Som i all god svensk prog, er tekstene til tider blodig alvorlige. Ferdinand Finne sa en gang: "Jeg kan le av meg selv, men ikke av livet. Livet er en meget alvorlig affære." Han hadde likt Svarte Pan. De har selvironi og humor i massevis, men når det er alvor, er det virkelig alvor.

Bandet treffer sjangeren perfekt: Buldrebassen fyller bunnregisteret perfekt, men er også full av detaljer å kose seg med dersom en hører etter. Trommer er akkurat så baktunge som de bør være, selvsagt med to basstrommer. Og gitaren, eller gitarene, for her må det jo dobles, låter... stort. Høyt. Autoritært. Og det spilles glimrende! En skulle tro de ikke gjorde noe annet enn å spille 70-talls hardrock. Men det gjør de. Bassen og gitaren har for lengst reist videre og slipper i disse dager tredje plate som to fjerdedeler av Babian. Som også er verdt å få med seg, og sikkert lettere å komme over. Sov Gott må du kanskje nøye deg med å høre på Spotify. Dessverre.

tirsdag 20. november 2012

The Allman Brothers Band - The Allman Brothers Band


Duane Allman ville ha vært 66 år gammel i dag. Så langt kom han aldri. Men: Selv om han sa takk for seg i en alder av 24, rakk han å sette tydelige spor etter seg. Litt som sessiongitarist, men mest som en Allman Brother. The Allman Brothers Band ga ut 2,5 studioskiver og en liveskive med Duane i line-up'en. Naturlig nok er plata som bare heter The Allman Brothers Band, den første av bandets utgivelser, og det er ikke umulig at det er den beste reine studioskiva. De traff blink på første forsøk, med andre ord.

Don't Want You No More er første låt ut. Cover av Spencer Davis Group. Allerede her ser en tydelig mange av bandets særtrekk: To trommiser, perk, utstrakte gitar- og orgelsoloer, bluesskjema, lefling med modaljazz... Det eneste som mangler er i grunnen det som dukker opp på spor to: Vokalen til Gregg Allman og seig bluesgoove. (Countryen kom ikke inn i bildet før seinere...)

It's Not My Cross to Bear høres ut som en eldgammel bluesklassiker (og det er den jo forsåvidt nå), men den var ny og fersk da Allmanene spilte inn og ga den ut i '69, og det låter fortsatt friskt i dag. Arrangementet er mye sprekere enn det en etterhvert har blitt vant til å forvente fra hvite bluesband. Men så er jo disse gutta så mye mer enn et bluesband, da. Sneisen fade out/fade in på slutten!

Black Hearted Woman: Kongebra! Beviser en gang for alle at: 1. Perk i rockeband er så usannsynlig undervurdert. 2. Trommesolo trenger ikke være kjedelig. 3. Skjeive taktarter og taktskifter kan svinge like bra som 4/4. 5. At The Allman Brothers Band er knusefett!

Trouble No More er vel egentlig Muddy Waters, er det ikke? Uansett: 12-takter og shuffle. Masse gitarsolo.  Duane på slide kan aldri bli feil. Bass-solo i ca. 2 takter. Gregg synger heilt latterlig bra her også. Bare så det er sagt.

Every Hungry Woman lever i samme landskap som foregående låter. Up-tempo, bluesbasert, masse perk. Og så: Tostemt gitarsolo! Awright!

Dreams: Er dette jazz? Jazzfolk er så overbeskyttende når det gjelder sjangeren sin, men det kan ikke vi andre ta hensyn til. Her flørtes det ivrig med sjangeren, og det er bare så fint. Tenk å ha vært på utendørskonsert og hørt dette her. Det er lett å se for seg barbeinte hippiechicks sveve over engene, eller en kan se for seg ei røykfylt jazzbule. Lukker du øynene, reiser du langt av sted før en aner ordet av det. Finn fram denne en dag livet går litt for fort. Skru av telefonen, TVen, ringeklokka, ungene og internett. Skru opp og lukk øynene. Musikkterapi.

Whipping post! Jeg sier det igjen: WHIPPING POST!  Før "Freebird!" fantes "Whipping Post!". Skal du bare høre ei Allman-låt i ditt liv (noe du selvfølgelig ikke skal) må det bli denne. Det var jo utrolig flåsete sagt. Hva med: Hvis du ikke kjenner bandet og lurer på hva det går i, er det ikke så dumt å begynne med denne. Alt stemmer. Alt. Punktum.

Det ble ikke solgt så mange av denne plata da den kom ut, men The Allmans skulle etterhvert bli et av de største bandene utover 70-tallet. Av og til ser det ut som det finnes rettferdighet i verden.


Elvin Bishop - Hog Heaven


Coveret er morsomt - plata er ikke. Det er ikke heilt rettferdig, men dette er skikkelig midt på treet. Elvin Bishop var på samme label som Allman Brothers,Wet Wille, The Marshall Tucker Band osv, og det forteller litt om hva man får: Sørstats-ett-eller-annet. Bishop bruker alle triks en kan forvente å finne på ei plate fra sørstatene anno 1978, men det hjelper ikke så mye. Det er ingen hemmelighet at man kan ha alle de riktige ingrediensene uten å lage god mat av dem. Litt sånn er det her også. Oh Babe er en tullete up-tempo 12-takter med for mange saxsoloer, True Love er rett og slett cheesy, It's a Feelin' er kjedelig, og det er ikke godt å si hva Midnight Creeper er. Den starter ut bra, men ganske raskt lurer en på: Hva er egentlig poenget med dette? Arkansas er et lyspunkt. Den kan minne om en av Charlie Daniels' mer middelmådige låter.
Hog Heaven er ikke dårlig, den er bare altfor lett å forholde seg likegyldig til. Livet er for kort til å høre på middelmådig musikk. Tilbake i hylla med deg, Elvin!

mandag 19. november 2012

Johnny Winter - Still Alive and Well



Det ene tar gjerne det andre, som det heter. Johnny Winter var nok også fascinert av bruken av ordene ding-dong i Silver Train (Jagger/Richards) og gjorde sin egen versjon. Han gjorde også en versjon av Let It Bleed. Begge to tok han med på denne plata. Derfor var veien fra Goats Head Soup (se tidligere omtale) til verdens hviteste bluesartist kort. Still Alive and Well kom ut i '73 og bærer preg av det. 70-tall på boks. Instant 70s, just add water...

De første sporene, Rock Me Baby og Can't You Feel It høres veldig, velidg live ut. Ikke noe juks med klang, ekko eller overdubbing. Litt prating og surring før låtene. Lukker du øynene, er det nesten som å ha bandet i rommet. I alle fall hvis du spiller heilt fjernt høyt. Små antydninger til produksjon (Rick Derringer) dukker opp etterhvert. Cheap Tequila og It Ain't nothing to Me skiller seg ut med steelgitar og akustisk 12-strenger. Litt køntri-ish, rett og slett. Plata er i grunnen mer variert enn jeg husket, men ikke så mye. Det er uansett nok gode låter her til å gjøre plata interessant i massevis. Og en drøss gitarsoloer.

Det er litt country her, ganske mye god rock, men Johnny Winter er utvilsomt en bluesmann. Too Much Seconal begynner faktisk med ordene"Woke up this morning.." Hvis du begrepet bluesmann med gamle menn med tresko, skinnvest og ølmage, bør du kanskje styre unna. Hvis du mener bluesmann er en hedersbetegnelse (og fortsatt ser for deg tresko, skinnvest og ølmage uten at det plager deg nevneverdig), kan du trygt nærme deg denne. Men det vet du jo. Du har den allerede.


Ultraxox - The Collection


Her dukker grunnen til at jeg driver med dette opp. Jeg mente å huske at Ultravox hadde noe for seg, at det var ett eller annet der som gjorde at de fortsatt var verdt å høre på. Jeg tok feil. Dancing With Tears In My Eyes er jo ikke så verst, men det stopper der.

Note to self: Denne trenger du aldri sette på igjen.

Led Zeppelin - How the West Was Won


Det blir jo Zeppelin for tida, da, og liveversjoner er heilt ok når en skal finne ut hvordan disse tingene skal gjøres. Etter hvert har det dukka opp nokså mange alternativer til The Song Remains the Same når det gjelder Zeppelin live. Det er selvsagt ikke noe galt med TSRTS, men den dekker litt lite av katalogen. Da HTWWW kom ut, forandret den ikke så mye når det gjelder hvilke låter som er representert. Også her finnes Heartbreaker, Since I've Been Loving You, Dazed and Confused (i enda lengre versjon), Moby Dick (også lengre), Whole Lotta Love (ditto), Stairway to Heaven... Stort sett de samme låtene som sist. Kan det da være noen vits i å gi ut denne trippel-cden? Ja, tenk, det kan det. Greit, mange av låtene er de samme, men de er ikke like. Det er selvsagt ikke ugjenkjennelige versjoner, men de finner heilt andre løsninger på de mer åpne partiene. I Dazed and Confused dukker f. eks. The Crunge og Walter's Walk opp som instrumentalversjoner. Sånt setter fansen pris på.

Jimmy Page har som vanlig brukt en evighet på å skru på dette for å få det til å låte optimalt. Han har hentet opptak fra to kvelder i 1972 og valgt de beste opptakene. Et par plasser sies det at han har blandet ulike opptak. Verset fra den første kvelden, og soloen fra den andre. Juks? Tja... Det funker nå i alle fall. Lyden er akkurat sånn den burde være. Det låter 100% Zeppelin av alt. Og bandet spiller som bare Zeppelin kan: Tight but loose. Tre akustiske nummer dukker opp: That's the Way, Bron-Y-Aur Stomp og Going to California. Fine versjoner er det også.

Om dette er interessant for andre enn blodfans kan diskuteres. Hvor mye live Zep skal man ha, liksom? Det er nok mest for spesielt interesserte, de som ikke har fått nok etter The Song Remains the Same, DVD (ja den heter bare det) og BBC Sessions. At dette er ei utenom det vanlige god live-plate, kan det allikevel ikke være tvil om. Ett spørsmål bare: Når ting virkelig skal ta av... Når det nærmer seg klimaks i jammen på siste låt... Hvorfor spille Hello Mary Lou? Er det tøft? Tydeligvis...

"Skal du bare kjøpe et livealbum med Led Zeppelin, bør du kjøpe alle." - gammelt jungelordtak.

Home Groan - Astrodome

Ikke så mye å si her. Norsk. Fint. Martin Hagfors. Litt Gebhardt. Litt Lars Håvard Haugen. Litt Jaga. Seks låter. Ti tommer. Grønn vinyl. Kommer du over den, kan den trygt kjøpes. Jeg kjøpte min av Filip Ring.

Rolling Stones - Goats Head Soup


"This is the beginning of the end, or maybe the end of the beginning", sto det en gang i Rolling Stone Record Guide om Goats Head Soup. Hvis dette er første plate etter toppunktet, og det bare har gått nedover siden, er det en veldig, veldig lang nedoverbakke. 40 år sånn omtrent. Utskjelt og ignorert har GHS levd i skyggen av bl. a. Sticky Fingers og Exile on Main Street, men det er i grunnen en tanke ufortjent. Hvis dette var starten på utforbakken, må vi vel fortsatt være ganske langt oppe? Nemlig.

Stones hadde i sine bedre dager evnen til å ta til seg det som rørte seg ellers i musikkverdenen og gjøre det til sitt med varierende hell. Det var kanskje ikke så stas da de kastet seg over psykedelia med liv og lyst, men det var desto mer stas at de seinere oppdaga f. eks. country. I 1973 hadde Stones fått smaken på blant annet soul/funk. Dette er veldig langt fra å være et funk-album, men wah-wah-clavinetter og annet snacks vitner om at noen har holdt et øye med hva som rørte seg ellers på den tida. I tillegg har de, som alle andre i '72-'72 oppdaga at ei låt kan inneholde mer enn vers/refreng. 100 Years Ago er et glimrende eksempel med flere underavdelinger. "Det är just som en resa..."

Det er så mye bra her. Dancing With Mr. D, Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker), Coming Down Again... It's all good. Silver Train må forresten være eneste rockelåt med ordene "ding dong!" som et viktig element i teksten. Star Star har nok ikke holdt seg så godt som noen påstår, og det hjelper ikke når de prøver å forsvare den med: "Ja, men den heter jo egentlig 'Star Fucker'!" Da blir det bare flaut. I tillegg til alt dette er det en kjent ballade på plata. Den snakker vi ikke om.

Mick Taylor er i kanonform, og det gjør slett ikke noe med Billy Preston på keys. Ellers dukker det vanlige klientellet opp. Inkludert Bobby Keys og Jim Price. Yay! Når jeg hører på Stones for tida, og det hender stadig, blir det som oftest Goats Head Soup det går i, som regel uten å høre siste låt på hver side.


søndag 18. november 2012

Dr. John - Locked Down

Ny skive fra Dr. John. Litt tilfeldig at jeg har denne, men det er i grunnen heilt ok. Plata er produsert av Dan Auerbach fra The Black Keys. Om dette preger plata eller om det låter veldig Black Keys av alt, vet jeg engentlig ikke, for jeg kjenner ikke Black Keys så godt. (Det er sikkert en synd og en skam...). Om det går an å si at Dr. John er tilbake i storform her, er jeg heller ikke sikker på, for jeg er ikke sikker på hvor stor form han kan være i. Men: Det låter veldig tøft! Sjanger? Litt sånn voodoobluessoulfunk-groove ispedd litt jazzlureri og mer enn en anelse afrikansk feeling over sakene her og der (f. eks Ice Age), men ikke Paul Simon-Afrika. I tillegg får en den gode Shaft-følelsen mer enn en gang.

Det er selvsagt mye funky keys ute og går, og det er nok gitar i lassevis, i tillegg mye kordamer, treblåsere og  nok voodoo-perk til å mane fram bilder fra James Bonds Live and Let Die. 

Veldig lenge hadde jeg bare hørt Dr. John i The Last Waltz. Med det som utgangspunkt hadde jeg avskrevet ham som treg og kjedelig. Seinere kjøpte jeg Gris Gris på grunn av I Walk On Guilded Splinters. Slett ikke noe dumt kjøp, selv om jeg fortsatt foretrekker Humble Pie og Paul Weller versjonene av nevnte låt. (Mer om alt dette seinere...) Locked Down er derimot en innertier. Anbefales alle som har god smak...

AC/DC - '74 Jailbreak


For å komme i gang, virket det som en grei idé å velge første skiva til første bandet i hylla. Slett ikke dumt. Begynn etter alfabetet, og ta første utgivelse. Det kan jo ikke slå feil. Eller, litt feil kan det så, for '74 Jailbreak er ikke AC/DCs første skive. Den blei tydeligvis ikke gitt ut i '74, men i '84, lenge etter at Bon Scott var død. Allikevel heter den Jailbreak '74, for låtene ble første gang utgitt i ... '75 og '76. Selvfølgelig. Alt på plata er gitt ut andre steder, og noe blei visstnok spilt inn i '74.

Uansett er det ingenting galt med selve plata. Fem låter på 12" i 33 1/3 rpm. Lyden er allerede slik en etterhvert ble vant til fra produksjonsteamet Vanda & Young: Knusktørt og "in your face" (i ansiktet ditt...). Synes fortsatt det er godt gjort å få til så feit lyde uten å jukse det til med klang. Godt gjort. Vedder på at Rick Rubin eier et par AC/DC-plater.

Låtene, da? Jailbreak låner riffet sitt fra Gloria (Them/Van Morrison), men det er ikke noe å skjemmes over. Det funker som ei kule. Alt en liker med bandet er på plass allerede her: Vibratoen til Angus, hi-hat-føringa til Phil Rudd, høyrehånda (og den venstre, selvsagt) til Malcolm og heliumstemmen til Bon Scott. Bassist Mark Evans blir fort glemt, og da glemmer en gjerne også at han ikke er med lenger. I tillegg er det nok mange som biller seg inn at hans spillestil er heilt lik Cliff Williams' stil. Da tar de feil. Uansett er også Evans i storslag her. (Alt en ikke liker med bandet dukker opp seinere, men de skivene tar jeg en dag jeg har ekstra overskudd.) Det låter rett og slett bra. Noen videre beskrivelse gidder jeg ikke. Eller... Den går i E. Så går vi opp i A og så i H. Klassisk I, IV , V-progresjon. Se heller videoen her:



Men det er jo flere låter: You Ain't got a Hold on Me er mye mer catchy enn jeg huska, Show Business er morsom, men litt unødvendig. Soul Stripper er lett å glemme, men kanonbra. (Avslutninga er gull!) Til slutt dukker Baby Please Don't Go opp i Them-forkledning. Van Morrison-sandwich på denne plata altså. Konge versjon er det i alle fall. Det går litt for fort, og alt er akkurat passe slurvete. For å få gitarsoloen til å gå fort nok, flytter Angus samme figur nedover strengene heilt uten å ta hensyn til toneart eller komp. Når de i tillegg benytter seg av "men det var ikke slutt ennå"-trikset, er pakka komplett. Ei pakke en bør skaffe seg hvis en mangler den.

Sånn!

Første plate, altså. Så mye gidder jeg ikke å skrive om alle...

Og til alle rockenerds som nå irriterer seg over at jeg ikke har nevnt det: Phil Rudd og Mark Evans spiller bare på tittelkuttet....

Å komme i gang

Det var sikkert ikke lurt. Ikke så veldig i alle fall. Og arbeidet blir nok aldri fullført. I et lite øyeblikk var tanken morsom, så interessant. Så syntes andre det var interessant, men de trodde nok det var tull. Mest for moro, liksom. Uansett ble enden på visa at det måtte prøves.

Litt planlegging måtte selvsagt til: Hvordan velge ut hvilke plater til hvilke tider? Alfabetisk? Kronologisk? Først de jeg liker og så de jeg ikke liker? Bare nyinnkjøpte og så eldre skiver når jeg fikk tid? Fem i uka? Ti uka? Hvor ofte og hvor mange hvis jeg skulle bli ferdig i løpet av ett år? To år? Til slutt ble planen å ta ting for seg etter innfallsmetoden. Litt basert på hva en vil høre på, og litt plukket ut etter tombola-metoden. Noen overraskelser blir det nok, både positive og negative. The Confessor av Joe Walsh ble nylig hentet fram og tørket støv av. Slett ikke så gal som jeg huska. Vel verdt de ti kronene den kosta da Toots stengte sjappa. Pearl Jam Live at the Gorge var slett ikke så bra som jeg huska. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Får komme tilbake til disse to en annen dag.  First things first, som det heter på utenlandsk...