onsdag 19. mars 2014

Motörhead - Ace of Spades


Det er ikke rettferdig å si at alle Motörhead-låter eller -plater er like. Tar en seg litt tid, er det heilt uproblematisk å skille låter fra hverandre, og hver plate viser seg etterhvert å ha sin egen personlighet. Allikevel er det ikke til å komme unna: alle Motörhead-låter og -skiver har mye til felles. Motörhead er alltid seg selv like, og variasjonsbredden er ikke den største. Derfor kan det være vanskelig å forklare hva som gjør en låt bedre enn den andre, hva som gjør at noen skiver får legendestatus mens andre ikke får det. Hvorfor har Ace of Spades, både låta og plata, fått statusen som Motörheads fineste øyeblikk? Hva er så bra her?
  • Framdriften? Ikke alle låter suser avgårde i samme tempo som Ace of Spades, men selv på mid-tempolåter ligger gutta godt frampå, de vil rett og slett framover.
  • Lyden? Lemmys karakteristiske, feite men rølpete basslyd. Fast Eddies hotrodda strat. Knusktørr trommelyd. Ofte brukes ordet organisk om mer luftige lydbilder enn dette, men det er lite som er mer organisk enn nettopp lyden på Ace of Spades.
  • Slurvet? Bandet er ikke tightere enn strengt tatt nødvendig. Phil Taylors snubler litt her og der. Fast Eddie veltet i følge ham selv over ende da han spilte inn soloen til We Are the Road Crew, noe som resulterte i flere takter med ukontrollert feedback mens han jobbet for å komme seg opp fra gulvet igjen, og ukontrollert må det være i Motorhead sammenheng. Går det ikke over stokk og Stein, kan det være det samme.
  • Lemmys stemme som er heilt på bristepunktet, er det hemmeligheten?
  • Masse hooks i tekstene, ting du får lyst til å rope på konsert... 
Motorhead har aldri vært beryktet for å eksperimentere nevneverdig i studio, og de begrenser seg her også. Ingen triks, ingen baklengspiano, ingen flangere, ingen spor av Philip Spectors 'wall of sound'. Ser en bort ifra litt dobling av gitar og vokal og litt kreativ bruk av perk (vibraslap, skjeer og 'piskeslag'), kunne plata gjerne ha vært spilt inn live. Dette er god, ubesudlet rock & roll, verken mer eller mindre. Dette er en typisk dag på jobben i Motörhead-land. Alt på Ace of Spades er som alt på alle andre Motörhead-album jeg har hørt. Hva er det med denne plata som gjør at den skiller seg ut?

Det er vel egentlig ikke så nøye. Ikke når en alltid har lyst til å starte plata på nytt straks den er over. Plata skiller seg ut uten å skille seg ut. Det får holde.

Forresten:
Da jeg ventet på bussen for noen år siden, kom en noe påseilet herremann bort til meg. 'Little beauty, I love you madly,' sang han, og det var nok ikke meg han snakket om. Han fortsatte: 'The chase is better than the catch, you know!' Og det var tydelig at inni hodet hans svingte det noe heilt dyrisk. Det var full fest der inne. Motorhead på full musikk. Det er ikke umulig at det er nettopp dette som er greia. Ace of Spades svinger bare du tenker på den. Driven er ikke over når plata er slutt. En aldri så liten lytt, og du har med deg energien resten av dagen. Prøv selv:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar