Frank Zappa - Joe's Garage Act I

Med Joe's Garage har Frank Zappa skapt en slags framtidsvisjon som viser ett av de tenkte virkemidlene politikerne kan komme til å benytte seg av hvis de skulle få for seg at musikk bør forbys, selvsagt for å kunne ha kontroll over amerikanske borgere. Zappas ser for seg at politikerne setter opp et skuespill for å vise hvor galt det kan gå for mennesker som befatter seg med musikk. Joe's Garage er dette stykket, og på denne plata får vi servert første akt. Sceneanvisningene forteller oss at dette er den typen teaterstykke en gjerne kan se på skoleforestillinger, med pappkulisser, dårlige effekter og elendig skuespill. Historien og tekstene er selvsagt skrevet av mennesker med skumle baktanker, mennesker som ikke nødvendigvis er veldig begavede.

Zappa har med andre ord gitt seg selv frie tøyler her. Skulle noen kritisere tekstene, storyen eller musikken, kan han forsvare seg med at dette egentlig ikke er det han selv vil si. Dette er det han ser for seg mindre intelligente mennesker vil si. Det eneste han selv trenger å stå for, er disse tankene om sensur i framtida, tanker som, i følge liner-notes på coveret, ikke er så urealistiske. Se bare på hvor begrenset ytringsfriheten allerede er i andre land.

Selv om det sikkert er meningen at fortellingen om Joe og hans problemer skal være ganske klein, blir jeg fortsatt pinlig berørt av både tekster og stoyline. Dette er forferdelig plumpt og barnslig. Joe, som spiller i band, mister dama si, Mary, fordi hun drar på veien som groupie for crewet(!) til bandet Toad-O. Mary blir kastet av turnebussen når hun crewet er lei av henne og forsøker å tjene penger til billetten hjem ved å delta i en våt t-skjorte-konkurranse. Joe, på sin side, prøver å komme over kjærlighetssorgen med Lucilles hjelp. Hun jobber i den lokale taco-baren, og hun har selvsagt en eller annen kjønnssykdom hun overfører til vår anti-helt, Joe. Dette fører igjen til låta Why Does It Hurt When I Pee. Det heile er, som sagt, ganske så pinlig. 

Musikken på Joe's GarageAct I er blant det lettest tilgjengelige Zappa noensinne laget. Låtene er forholdsvis enkle, tittelsporet er i bunn og grunn en tregrepslåt, og det finnes masse catchy hooks det er lett å nynne med på. Innimellom disse dukker det opp typiske Zappa-partier i rare tone- og taktarter. Alt låter fantastisk bra, lyden er glimrende, og låtene framføres, som forventa, heilt perfekt av usedvanlig dyktige musikere, uten noensinne å bi kjedelig. 

Denne plata kunne ha vært en glimrende innføring i Zappas musikalske univers. Dessverre er den også en innføring i den flaueste kroken av hans tekstlige univers. Riktignok gir nok Crew Slut et mer realistisk bilde av musikkindustrien på 70-tallet her enn for eksempel i den sukkersøte Almost Famous, men det er for mye som bare er teit. Rett og slett. Hvis du derimot ikke har noe imot underbuksehumor, kan dette fortsatt være ei god Zappa-plate å begynne med. Heldigvis finnes det øyeblikk der teksten ikke bikker over i det altfor pinlige:

The Cowboy Junkies - The Caution Horses

Jeg husker fortsatt når jeg kjøpte denne. Må ha vært i 1993. Den var allerede på tilbud. Cowboy Junkies hadde noen år tidligere hatt en hit med Misguided Angel, og jeg visste jeg likte den, men den var ikke på denne skiva. Sun Comes Up, It's Tuesday morning var på, og den hadde jeg hørt. Fin låt. I tillegg så jeg at spor nummer fem var en cover av Powderfinger. Dette var sikkert verdt 59 kroner, tenkte jeg.

Plata starter opp med "Sun Comes Up...", en stilferdig sak, litt i Lou Reed-land. Storyen går omtrent sånn: Dama våkner opp og kommer på at det er slutt med typen. Nå har hun ingen å skylde på når persienne ikke er lukket, men det er ok, for hun har bedre plass i senga. Og så legger hun planer for dagen uten å måtte ta hensyn til noen andre enn seg selv. Når kvelden kommer, må hun innrømme at hun savner typen litt, men han har gjort noe som ikke kan tilgis, og dessuten er det ok med bedre plass i senga. Masse tekst fremført uanstrengt og naturlig over et laid-back komp.

'Cause Cheap Is How I Feel har alltid minnet meg om Just Like A Tom Thumb's Blues. Det er ett eller annet med de to første linjene der som klinger likt med Dylan-låta. Det gjør ikke så mye, for Cowboy Junkies har laget en fin låt med dette som utgangspunkt.

Resten av skiva fortsetter i samme spor: Rolige, countryinspirerte viser med steel-gitar, mandolin, trekkspill og  Margo Timmins' behagelige stemme. Låtene passer godt sammen. Lydbildet er jevnt over det samme, men variasjonen er akkurat stor nok, og låtene er gode nok til å holde på lytterens oppmerksomhet gjennom alle de ti låtene.

Versjonen av Powderfinger er, selvsagt, strippet ned til å passe bandet. Ingen trommer, ingen bass. Trekkspillsolo, ikke gitarsolo. Mandolin. De har valgt å legge vokalen ned en ters nesten heile låta, og tempoet er satt betraktelig ned, så historien kommer godt fram, noe som gjør at låta plutselig blir mye tristere enn det den er med Crazy Horse. "Remember me to my love, I know I'll miss her" betyr noe heilt annet når det hviskes enn når det ropes. I grunnen veldig ok. Så får vi heller tåle at første tekstlinja er "Wake up mama, there's a white boat coming down the river". Alle har lov til å bomme litt av og til.

Ellers har nok både Lou Reed og Dylan vært viktige for bandet. De hadde tidligere gjort en versjon av Sweet Jane, og på låta "Where Are You Tonight" er det fristende å legge til "Sweet Marie" hver gang linja dukker opp. Ripp-off eller plagiat er det uansett ikke snakk om, bare tydelige inspirasjonskilder, og de kunne jo hatt mye verre inspirasjonskilder enn dette.

Siste låt, "You Will Be Loved Again", bringer oss tilbake til utgangspunktet. Igjen er det slutt på et forhold, men denne ganga er vi ikke fullt så begeistra for nettopp dét. Denne ganga er det ikke fullt så stas å ha litt ekstra plass i senga, men da kan Cowboy Junkies trøste oss alle med at alt før eller siden vil bli bra igjen. Godt å vite.

The Caution Horses er ei kjempefin plate. Finner du den ikke på tilbud, er den faktisk verd å kjøpe til full pris også.

Alice In Chains - Alice In Chains

Oppfølgeren til Dirt (EP-er og minialbum teller ikke.) var det mange som gledet seg til, og da den endelig kom... Feit lyd, skakk tostemt vokal, tunge riff, tight band. Alt som gjorde Dirt så bra, var på plass her også, men ett eller annet skurrer. Jeg er ikke sikker på om det er låtkvaliteten. Kanskje låtene egentlig er kjempebra. det er ikke umulig at det er jeg som ikke skjønner greia. Jeg brukte en del tid på de da den kom uten å noensinne komme heilt inn i låtene. Nå har jeg gitt den to-tre sjanser til. Albumet og jeg er ikke noen god match. Dessverre. Det er jo godt Facelift og Dirt finnes, da.

Led Zeppelin - In Through the Out Door: Complete Outtakes and Rehearsals

Denne plata skulle jeg virkelig ønske ikke fantes. Dette er en lidelse for en Zeppelin-fan å høre på. Plata inneholder materiale som hverken var godt nok til å komme på In Through the Out Door, Zeppelins mest skuffende skive , eller til å være med på Coda, samleren av uutgitt materiale som kom etter Bonhams død. Dette er bunnslimet av Led Zeppelins arbeid.

Side 1 til 3 inneholder opptak gjort i Polar Studios i Stockholm, et studio benyttet av både ABA og Motorpsycho, og består av mislykkede forsøk på låter fra "...Out Door". Noen av disse er nok tidlige versjoner av sporene som endte opp på plata. På All My Love, for eksempel, høres det mistenkelig ut som om den ferdige vokalen allerede er på plass, og at det bare er gitarer som må byttes. På andre låter er alt så langt ute og kjører at opptakene like gjerne kunne har vært brent. Det første forsøket på Fool in the Rain er et hederlig unntak. Dette svinger (å skrive dette ordet med w ser bare for dumt ut) i det minste. Wearing and Tearing og Darlene er låter som ikke ble ansett som gode nok til den endelige utgivelsen og ble følgelig spart til Coda skulle slippes. Versjonene her halter og hangler såpass at de kun hadde egnet seg til en kassettdemo. Hot Dog må de ha vært sånn passe fornøyd med, for her har Plant lagt på en imponerende sur andrestemme i refrengene... Nå er det jo sånn at den offisielt utgitte versjonen av denne ikke har verdens mest presise gitarspill eller pianosolo, men de har tydeligvis øvd siden dette forsøket, for her snubles og ramles det over en lav sko. Carouselambra har aldri vært bandets mest spennende låt, og etter å ha hørt de to forsøkene de har med fra Sverige her, blir ikke inntrykket noe bedre. Det ene opptaket er instrumentalt, og avslører hvor kjedelig kompet egentlig er. Det andre har vokal, men kuttes midt i, kanskje fordi teknikeren så hvor det bar.

Carouselambra utgjør også mesteparten av side 4, som er øvingsopptak fra Clearwell Castle i Gloucestershire. Her får vi tre totalt mislykkede forsøk, og bandet kommer aldri lenger enn halvveis i låta. Det kores på refrengene her, sannsynligvis Bonham, uten at dette klarer å dekke over hvor rotete alt ellers er.

Verst av alt er allikevel Fire. Her hører vi et fullstendig hjelpeløst band på tomgang. What the hell were they thinking? De rolige partiene kan kanskje ha vært forløpere for deler av In the Evening, men det er ikke nok til å forsvare dette mølet.

Lyden er selvsagt ikke mye å skryte av. Mixene fra Polar Studios er nok kun laget som demomixer. Øvingsopptakene ra England høres ut som om de er spilt inn på Sony Walkman. Allikevel hører en nok til å forstå nøyaktig hvor elendige Zeppelin var på sitt dårligste. Dette er kunnskap jeg godt kunne ha vært foruten.

Led Zeppelin er bandet som alltid har vært "larger than life". Bandet som aldri spilte dårlig, ikke en gang når de spilte feil. Ingen kunne røre Zeppelin. De var best. In Through the Out Door: The Complete Out Takes and Rehearsals viser ikke bare et band som er menneskelig, den viser et band i total krise. Det verste er allikevel det denne plata betyr, det den avslører: Mange av oss har godtatt In Through the Out Door som en liten bommert, et feilskudd, et resultat av litt uheldig vurdering fra et ellers fantastisk band. Disse opptakene avslører sannheten: I 1978 var den middelmådige plata i den brune papirposen det beste Zeppelin var i stand til å få til. I 1978 kunne de ikke bedre. I 1978 var Zeppelins beste studioarbeid middelmådig. Resten var katastrofalt kleint.

Sly and the Family Stone - Stand!

Da jeg var ca 14 og så Woodstock-filmen for første gang, skjønte jeg ikke heilt vitsen med I Want to Take You Higher og Sly and the Family Stone. Jeg var ung og dum. Ettersom tiden gikk, ble jeg klokere, og mange år seinere skaffet jeg meg Stand!. Da hadde jeg for lengst skjønt poenget. I alle fall ett av poengene. Håper jeg.

Stand! kom ut i ca '69, så familien var høyaktuelle da de dro til Yasgur's Farm for å bidra til historiens kanskje mest oppskrytte festival. Tekstene var også perfekt tilpasset festivalen og det den prøvde å formidle til verden: Likeverd, respekt, peace & love, tro på seg selv... I tillegg ville bandet rasismen til livs med Don't Call Me Nigger, Whitey (som går videre: Don't call me whitey, nigger). Ikke rasekrig, men slutt på intoleransen. Litt mer i tråd med Martin Luther King Jr. enn med Malcolm X, med andre ord.

Stand! er funky nok i massevis, og plata er full av gode låter: Stand! I Want to Take You Higher, You Can Make It If You Try, Everyday People... Alle låtene, faktisk. Med en liten reservasjon. Sex Machine bygger på et kanonfett riff, og det groover noe helt ut av denne verden. Masse feite soloer får vi også, men 14 minutter er litt lenge. 10 hadde kanskje holdt. Nå skal ikke jeg falle i fellen og si at låta ikke går noen plass, for poenget er nok ikke å komme seg noe sted heller, her skal en bare oppholde seg i grooven, men oppholdet blir litt vel langvarig. Forresten: Joe Walsh har nok tilbrakt mye tid i dette groovelandskapet, for Rocky Mountain Way-riffet ligger faretruende nær Sex Machine. Talk boxen har han også fått med seg.

Inni gatefolden finnes det tekster, navn på bandmedlemmer og et sitat fra hvert av dem. Mitt favorittsitat må være: "Love to all the striped people on Neptune!" Selvsagt. Det er viktig å huske på stripete mennesker på andre planeter... Snur du coveret opp ned, kan du også lese: "Sylvester Stewart is Sly Stone." Greit å vite hvis en for eksempel skal finne ham i telefonkatalogen.

Bassist Larry Graham har forresten fått æren/skylda for å ha oppfunnet slapp-bassen. Dette hører en ikke så mye til her. Heldigvis.

Gemini 100 - Creedence Clearwater Revival's Greatest Hits

Hva er dette for noe fjas?

"Rock n' roll is back, thanks to the fantastic success in the last 2 years of Creedence Clearwater Revival. It all started wit Proud Mary and just never stopped, every record jumping up the hit parades all over the world. It is impossible not to tap your feet and sing along with the basic, earthy songs, all written by lead singer John Fogerty, and we know without a doubt that this will be your favourite party record if people want to dance and simply groove to the music." 

Really? You think? Hvis man liker Creedence, bør man kjøpe Gemini 100s halvhjertede versjoner, og ikke originalene? Er det virkelig sånn at folk helst vil danse og groove til elendige coverversjoner av Creedence-låter? Kan det være nødvendig? I skrivende stund slår det meg: Det er jo akkurat sånn verden fungerer. Det viser seg på hundrevis av julebord hvert år: Folk vil danse og 'groove' til elendige coverversjoner av Creedence-låter. Dette er rett og slett en søppel-plate, men Euronett, som ga ut plata i 1972, hadde nok allerede da sett at det finnes en uslukkelig tørst etter dårlig Creedence der ute.

Huff!

The Muppet Show - The Muppet Show

The first original genuine no money back guaranteed Muppet Show cast album! Awright! I gatefoldcover! Vinyl som viser seg å være farget når en holder plata opp mot lyset. 20 bilder fra den første sesongen. Dette er julekvelden for sånne som meg. Muppet-heads.

Kjenningsmelodien og Mahna Mahna er selvfølgelig med, men det er resten av innslagene som gjør dette så kult: Scooter og Floyd gjør Mr. Bassman, Veterinarian's Hospital er representert med en sketsj. Marvin Suggs spiller Lady of Spain på sin "muppaphone" (another day, another headache), Dr. Teeth and the Eletric Mayhem viser seg fra sin 'myke' side og gjør Tenderly, Rowlf gjør to låter, og The Great Gonzo annonserer:  "Tonight ladies and gentlemen, I will eat a rubber tyre to the music of The Flight of the Bublebee!" Selvsagt.

Det er så flott atte. Barnslig, enkelt, morsomt. Alt kan ikke være Radiohead. Høydepunktet er nok Sax and Violence, Zoots saxsolo. (Forgive me Charlie Parker, wherever you are...) Jeg hører jo ikke så ofte på denne, men hvis du ikke har noe imot skrikete dukkestemmer og en frosk som synger surt, kan du jo prøve å ta en lytt når det har vært litt for mye motbakke i litt for lang tid.

Radiohead - Amnesiac

Det er jo sånn passe sært, da, minidobbeltalbumet til Radiohead fra 2001. For det første: Formatet. Dobbel 10-tommer. Med gatefold. Lengden på plata skulle tilsi at dette gjerne kunne ha vært en enkel tolvtommer, men det hadde nok vært for tradisjonelt. Her skal det gås nye veier. For det andre: Musikken. Amnesiac får OK Computer til å låte som Knudsen og Ludvigsen. Det er ikke det at alt er så høylydt og støyende. Mye er ganske lavmælt. Og støyende. Flere av låtene er mer som lydtepper å regne, og de 'reinere' låtene er pakket inn i lyder og effekter som kommer og går, av og til tilsynelatende tilfeldig. Vokalen er enda mer klagete enn tidligere, her finnes det ingen grunn til å smile. Hysj, barn, ikke noe hurra.

Låttitlene gir heller ingen løfter om solskinn og softis: You and Whose Army, Knives Out, Packt Like Sardines in a Crushd Tin Box... Det blir ikke så mye bedre med tekstlinjer som "I'm a reasonable man, get off my case" og "cut the kids in half". (Hvorfor foreslås det i Morning Bell at ungene skal deles? Litt bibelsk, kanskje? Og utvilsomt skilsmisserelatert: Release me, release me. You can keep the furniture...)

Er dette noe å høre på, da? Ja. Inni alle lydene og kaoset finnes et knippe gode låter og stemninger en fort kan forsvinne inn i. Stemninger som tar over. Stemninger som ikke passer så godt i for eksempel familieselskap. Amnesiac er nok først og fremst en sånn plate du hører på aleine. Helst når alle andre sover.

Motorpsycho + Jaga Jazzist Horns - In the Fishtank 10

Ingen norske band har så dedikerte fans som Motorpsycho. Det finnes psychonauts som hardnakket påstår at alt bandet har levert er grensesprengende og fantastisk. Ingen dødpunkter, ingen bommerter. Jeg er ikke heilt der. Min oppfatninger er mer at når Motorpsycho først treffer, treffer de usedvanlig bra, men at de kan bomme på mål også innimellom. In the Fishtank 10 er en av platene som har blitt stående mye i fred. Jeg har huska den som en aldri så liten bommert. Der tok jeg skammelig feil.

Plata blei spilt inn i løpet av sommerturnéen i 2002 i for eksempel Nederland. Eller Belgia, kanskje? I alle fall  er dette resultatet av noen dager i studio på oppdrag fra Konkurrent, som også står bak selve utgivelsen. Som tittelen antyder, har Motorpsycho med seg blåsere++ fra Jaga Jazzist. Kanskje ikke så unaturlig, for dette var vel på den tida de var på veien med blåsere uansett? I 2002 var forresten også Baard Slagsvold en viktig del av den utvidede familien. De var en solid gjeng som troppet opp i studio, med andre ord. 

In the Fishtank 10 er ikke en samling kutt redigert ned fra endeløse timer med jamming. Det er ei plate med fem separate låter, og det er tydelig at det ligger en god del planlegging bak før opptakene startet. I følge liner-notene på coveret, leide jazzistene til og med et ekstra øvingslokale for å forberede seg til opptakene. Improvisasjonen her foregår med andre ord innenfor tydelige rammer, eller i det minste rundt ganske definerte 'låtskjelett'.

Blant låtene finnes en Motorpsycholåt (Pills, Powders and Passion Plays), en cover (Theme de Yoyo av Art Ensemble of Chicago), en låt av Lars Horntveth (Bombay Brassière), en låt av Bent Sæther og Jørgen Munkeby (Doffen ah um) og ei låt av Snah (Tristano). 

Den siste er utvilsomt den 'frieste' på plata. Den strekker seg over 20 minutter og gir god plass både til improvisasjon og arrangerte blåselinjer over et repetetivt bassriff. Theme de Yoyo er mer enn passe funky og går, som veldig mange Motorpsycho-låter, litt for høyt for Bent Sæther. Han løser dette, som vanlig, ved å klemme til litt ekstra. Tøft, men ikke Sløvguttene-vakkert. (Som om det skulle være noe mål i seg selv.) Doffen ah um og Bombay Brassière er overraskende korte, sjangeren tatt i betraktning, mens Pills, Powders and Passion Plays har blitt strukket godt for å gi plass til den nye sounden. Dette er forøvrig en heilt fantastisk versjon. Låta viser seg her å være mer enn bare en god pop-låt. Den er så bra at den tåler overgangen til ny sjanger utmerket. 

Jaga Jazzist-medlemmene gis god plass, ikke bare som blåsere, men også som perkusjonister, spesielt når de spiller marimba og vibrafon. Både soloer og arrangementer fra gutta låter veldig fint sammen med kompet fra Motorpsycho. Det blir også tydelig i soloen på Theme de Yoyo at Snah har latt seg inspirere av settingen, og kanskje de to saxofonistene i bandet, der han bruker virkemiddel litt utenfor sitt vanlige repertoar, litt prøvende til tider.

Jeg innser nå at In the Fishtank 10 er av den typen plater en godt kan spille om og om igjen på jakt etter stadig nye nye, gledelige overraskelser. Mitt eksemplar (som det ser ut til at jeg har kjøpt brukt) er i alle fall ferdig med sin litt for lange fartstid som støvsamler.

Jimi Hendrix - Band of Gypsys

"Happy new year first of all..."

Det finnes ingen tvil om at Jimi Hendrix var blant verdens beste innen sitt felt. Business var ikke det feltet. På vei opp mot stjernehimmelen skreiv han under på nærmest hva det skulle være av kontrakter, blant annet en kontrakt med Ed Chalpin, som ga denne rett til et album med uutgitt Hendrix-materiale. Til slutt ble løsningen at Chalpin skulle få gi ut ei liveskive med nye Hendrix-låter. Han fikk også to Buddy Miles-låter på kjøpet.

Band of Gypsys ble spilt inn 1. januar 1970. Materialet er henta fra to konserter gjort samme dag. Bandet hadde også gjort to show dagen før og var enten veldig samspilt eller skikkelig slitne. Etterhvert som flere opptak fra disse konsertene har kommet ut, kan det virke som om de vekslet mellom disse to mulighetene. På den originale Band of Gypsys-utgivelsen har allikevel kun bunnsolide opptak blitt tatt med. Dette er den siste offisielle utgivelsen fra Jimi Hendrix, og det er også det eneste live-albumet han selv produserte og godkjente. Det er trygt å anta at det er slik han vil presentere seg som liveartist.

Etterhvert som årene har gått, har det kommet ut mange live-plater med denne venstrehendte fallskjermjegeren. Altfor mange. I januar 1970 var det allikevel bare de som hadde vært så heldige å se ham live som visste hva slags liveartist det var snakk om. Selvsagt hadde han vært både på tv og radio, men et skikkelig konsertopptak var absolutt på sin plass, og det var også bare rett og rimelig at det ble nettopp dette bandet som fikk denne ærefulle oppgaven.

The Experience hadde gått av med døden, og Hendrix hadde stort sett lagt psykedeliaen bak seg. Med Band of Gypsys leverte han noe som best kan beskrives som soul-rock. Samme hvor lenge du leiter, finner du veldig få spor av "Swingin London" eller Haight Ashbury på denne plata. Buddy Miles var allerede en godt etablert soulartist, og Billy Cox, Hendrix' gamle militærkompis, hadde lang erfaring med blues og soul. Plutselig hadde Hendrix med seg et band med en heilt annen bakgrunn enn tidligere. Det skule vise seg å være en veldig god idé, i alle fall i en kort periode.

Studioalbumene med The Experience er fulle til randen av lyder, idéer, effekter, fantastisk gitarspill og banebrytende låter. Denne liveplata er strippa heilt ned til beinet, og gitaristen Jimi Hendrix får mye mer plass. Denne plassen benytter han seg av til det ytterste. Who Knows er blant mine absolutte favoritter fra heile Hendrix-katalogen. Her spiller han rett og slett fantastisk, hverken mer eller mindre. Machine Gun og Message of Love er også blant favorittene. Legg merke til at han slenger inn melodien fra Stepping Stone i en av soloene på "Message". På Band of Gypsys hører en også hvilke verktøy Hendrix skulle benytte seg av det siste leveråret: Univibe og octavedivider i tillegg til wah-wah'en og fuzzboksen, i tilleg til strat og Marshall, selvsagt. (En flying V ble forøvrig også flittig brukt på denne tida.) Det låter heilt latterlig bra!

Budy Miles' bidrag er utrolig flott, når en tenker på Changes, og mer enn litt kjedelig med tanke på We Gotta Live Together. Som trommis er han heilt perfekt for både sine egne og Hendrix' låter, og bidragene hans som vokalist er spot on. Billy Cox er bunnsolid, og bakgrunnen hans fra utallige R&B-band er tydelig for alle som tar seg tid til å lytte.

Band of Gypsys hadde en av historiens korteste karrierer, ikke lenge etter henta Hendrix Mitch Mitchell inn i varmen igjen og fortsatte å arbeide mot oppfølgeren til Elecetric Ladyland, et arbeid som aldri blei ferdig. Band of Gypsys ble hans siste fullendte utgivelse, og det er en utgivelse enhver musiker kunne ha vært stolt av å avslutte karrieren sin med.