The Rolling Stones - Sucking in the Seventies

"The best of the worst of the Rolling Stones"

Dette er ei forunderlig samling, heilt unødvendig. Den henter låter fra tre studioplater (+ outtake fra ei fjerde) og ei liveplate, og de mest kjente låtene er utelatt. It's Only Rock and Roll er droppa, men Time Waits for No One er med. Miss You er borte, men Shattered er hjertelig til stede. Og selvfølgelig er Emotional Rescue representert, selv om den strengt tatt sucka in the eighties.

Dette er låtlista:

1. Shattered - fra Some Girls
2. Everything Is Turning to Gold - B-side til Shattered
3. Hot Stuff - fra Black and Blue 
4. Time Waits for No One - fra It's Only Rock and Roll
5. Fool to Cry -fra Black and Blue
6. Mannish Boy - fra Love You Live
7. When the Whip Comes Down - tidligere utgitt, litt vel rask liveversjon
8. If I Was a Dancer (Dance Pt. 2) - outtake fra Emotional Rescue (juhu!)
9. Crazy Mama - Black and Blue
10. Beast of Burden - Some Girls

De fleste låtene er kuttet i lengde, kanskje for å gjøre dem mer radiovennlige, uten at det gjør plata mer interessant.

Sucking in the Seventies, Tatoo You og Emotional Rescue var mine første Stones-skiver. Mystisk. Det kunne fort ha blitt med disse tre om det ikke hadde vært for Time Waits for No One, med en av Mick Taylors fineste gitarsoloer, og kanskje Fool to Cry. Det skulle ikke være lett å være Stones-fan på 80-tallet, men jeg ga meg ikke. Faktisk husker jeg at jeg var så trist over å slutte på barneskolen at jeg gikk hjem, satte meg på rommet og hørte på Time Waits for No One.

Jeg må ha vært et rart barn...

Led Zeppelin -

Alle store band skal ha sin Sgt. Pepper. Stones har Exile on Main Street, Pink Floyd har Dark Side of the Moon, The Band har "den brune plata", The Who har Tommy (eller var det Who's Next?) og Beatles har... Revolver. Hva som er Zeppelins største øyeblikk, er det delte meninger om. Noen mener Led Zeppelin II, andre mener Led Zeppelin III. Jeg holder en knapp på... Plata uten navn. Den kan ikke bare hete Led Zeppelin, for det heter jo den første skiva. Kanskje heter den Led Zeppelin IV, men det står absolutt ingen steder på coveret. Eller heter den Four Symbols? Zoso? Egentlig heter den ingen verdens ting. Kjært barn har ingen navn...

Som sagt er det flere kandidater til å være det ultimate Zep-albumet, men jeg for min del lander nok på denne. En klisjé, kanskje, litt innlysende. Plata fikk ikke mye skryt da den kom ut, men har fått uendelige mengder siden. Er ikke låtene utbrukt? When the Levee Breaks, Black Dog, Rock and Roll... Er de ikke spilt i hjel? Og Stairway to Heaven? Er jeg virkelig ikke mer original enn dette? Nei, langt ifra. Denne skiva er litt som Life of Brian. Man tror man har sett filmen for mange ganger allerede og at alle vitsene er utslitt og fjollete og gjesp... Lo vi av dette en gang? Men hver gang du setter på filmen, er den like fantastisk og hysterisk morsom. Tidløs og uutslitelig. Sånn er det med denne navnløse plata også. Uendelig bra. Battle of Evermore er like magisk, versene i Misty Mountain Hop er like skeive, den evige messingen i When the Levee Breaks er like hypnotiserende. Hver gang plata settes på og wum-wum-wum-wum-wukka-wukka-wukka leder inn i Hey, Hey Mama... er like fantastisk.

Det er ikke alltid så lett å sette ord på hva som gjør god musikk god. "Det lille ekstra", "magi"... Her er det derimot mye som kan sies, blant annet at hver av de åtte låtene er en hel verden i seg selv. Rock and Roll lever sitt liv på 50-tallet, nærmere bestemt i garasjen til Little Richard. Trommer, vokal, piano, attitude... Alt er stjålet skamløst fra ham. Battle of Evermore befinner seg langt utpå viddene i Middle-earth (eller New Zealand)  eller kanskje i en landsby like ved der  byutroperen (for hva heter egentlig town crier på norsk) varsler kommende strid. Going to California låter som om den allerede har vært nettopp der i en evighet allerede sammen med Joni Mitchell (with love in her eyes and flowers in her hair). Misty Mountain Hop er derimot ikke i Ringenes Herre-universet. Her blir man arrestert for å ha "funny looking eyes", som Barefoot Jerry ville ha sagt, og verseriffet er like skakt og usymmetrisk som arrestantene. Det er ingen tvil om at det regner, regner og regner i When the Levee Breaks, og Four Sticks drar deg med inn en mørk og forstyrrende og ganske ubehagelig verden. Aner ikke heilt hva teksten handler om, men det vil jeg heller ikke vite, for musikken forteller nok: Dommens time kommer, og du slipper ikke unna...

I tillegg er dette ei plate der du oppdager nye ting hver gang. Har du fått med deg:

• Trommeovergangen etter første vers i Rock and Roll har en lite finte på slutten, den er ikke bare delt opp i tre og tre sånn de fleste trommiser tror. 
• Fløytearrangementet i begynnelsen av Stairway to Heaven er ulikt heile veien igjennom uten figurer som gjentas, og hører du nøye etter, kan du høre John Paul Jones trekke pusten etter lange toner. (dette er med andre ord ikke Mellotron.)
• Bonzo bruker hi-hat og basstromme som om de var doble basstrommer i Four Sticks, og han leder med venstrebeinet sånn at basstromma alltid treffer mellom de tunge takslagene.
• En kan hører rester av tellinga i stoppene i Black Dog av og til. Ikke alle stikkeklikkene har blitt kuttet.
• Page har motstått fristelsen med å heile tida gå for de feiteste gitarlydene og heller funnet lyder med karakter, lyder som skaper stemning. Har du for eksempel merket at kompet i Stairway er kjemisk fritt for vrenggitar, også på slutten?
• Noen trekker pusten (og slipper den ut igjen) på begynnelsen av Going to California.
• Noen (Bonham?) roper noe under "it's all a state of mind" på Misty Mountain Hop.
• Andre verset er kortere enn det første på Four Sticks.
• Bass og Rhodes legger inn fantastisk krydder i bakgrunnen på Stairway.
• Tempoet på When the Levee Breaks Justeres kraftig ettersom det byttes mellom de ulike temaene i sangen.
• Det kan høres ut som om legenden om at Bonham brukte fire stikker på Four Sticks er sann, bare hør hvordan stikkene klikker mot hverandre.

Og legg merke til at linja: "...there's a song bird that sings, Sometimes all of our thoughts are misgiven" er skrevet slik på innercoveret: "there's a songbird that sings sometimes. All of our words are misgiven".

I tillegg kan en kose seg med alle "feilene":

• Page roter avgårde i B-temaet på Black Dog. Han drar det sånn passe i land, men det høres ikke ut som om han heilt har taket på greiene ennå.
• John Paul Jones er for seint inne i hovedriffet igjen etter andre første linje i andre vers.
• Den ene gitaren bommer på tersen (4 streng) i C-dur-akkorden under "and it's whispered that..."
• Page snubler og slafser avsted i begynnelsen av soloen sin på Rock and Roll og treffer heller ikke på nest siste markering på slutten av låta.
• Plant kommer for seint inn i siste vers av When the Levee Break, og han synger "surt" (eller ukonvensjonelt) både her og og der. Battle of Evermore, for eksempel, Four Sticks...

En masse annet kan en også si: Sandy Denny gjør en heilt fantastisk jobb. Ian Stewart lider sin sedvanlige skjebne og får heller ikke kred for det han gjør her, men Little Richard-pianoet hans er heilt perfekt... Produksjonen er ikke for hi-fi-freaks, men for musikkinteresserte. 

Ei plate blir ikke bedre. 

Og Stairway to Heaven er like bra som alle vil ha det til. And then some. Nemlig!



Forresten: Symbolet Zoso skal visstnok ha en hemmelig, mystisk betydning. Plant har sagt at Page en gang fortalte ham betydningen i all fortrolighet, men at han for lengst har glemt hva det var. En dag kommer kanskje sannheten for en dag. I mellomtida kan du glede deg over at symbolet ser ut som en karikatur av John Lennon hvis du ser lenge nok på det.

The Beatles - Rubber Soul

Dette tenker jeg:

1. På Rubber Soul hadde Bitls for alvor sluttet å bry seg om om låtene deres kunne spilles live eller ikke. Den berømmelige studioperioden var her. 
2. På Rubber Soul finnes flere av verdens mest legendariske poplåter. Låter som virkelig fortjener å være legendariske.
3. På Rubber Soul finnes også en solid neve med fyllmateriale. 

Jeg har lite sans for "tenk hvis-anmeldelser". Tenk hvis Rubber Soul hadde vært en EP med bare de beste låtene. Eller kanskje en LP med bare ti spor, ikke fjorten. Da hadde den vært bra, da. Sikkert. Men dette er en LP, og den har fjorten spor. Vi får snakke om plata slik den er.

Vi kan like gjerne få det ut av veien først som sist: Ca. femti prosent av låtene her er perfekte. Feilfrie. Går det an å skrive bedre låter enn Norwegian Wood? Nowhere Man? In My Life? Drive My Car? Girl? I grunnen ikke... Og Michelle er også velfortjent udødelig på tross av at den er altfor fransk for meg, og sikkert for John Lennon også. Det får bli vårt problem.

På den annen side er ikke alle låtene fullt så gode, men de løftes skyhøyt av fantastiske arrangement, dødskule basslinjer, smakfullt gitarspill og skoleeksempel på god koring. If I needed Someone,  for eksempel. Think For Yourself er i grunnen heller ikke det heilt store, men reddes av kreativt bassarbeid (både med og uten fuzz) og korarrangement.

På Rubber Soul er ikke Beatles heilt ferdig med det naive humpeti-dumpeti-preget som finnes på de tidligste skivene, og når man panorerer til venstre og fjerner vokalen, kan det være fristende å si som Townshend: "If you listen to The Beatles without the vocals, they're flipping lousy!" Litt av en moroklump han der Townshend, en skikkelig solstråle. Men om han har rett i at det av og til halter litt, er det ikke så farlig. Hadde låtene vært fremført av et band som spilte proft og feilfritt, ville låtene ha mistet mye av både sjarm og særpreg, og faren for at det ville ha blitt kjedelig er stor. Faktisk ville for eksempel I'm Looking Through You ha vært utenkelig uten den litt friske Muppet-swingen. Det samme gjelder Little Girl. Det er naivt og fint. Sjarmerende fremføring av bunnsolid låtskriverhåndverk.

En låt kan allikevel ikke reddes av verken arrangement, basslinjer, gitarsoloer eller koring: Ringo stormer frem til mikrofonen og legger all sjel i fremførelsen av What Goes On, men det hjelper ikke. Hans sure vokal pleier å være sjarmerende nok til å redde litt kleine låter, men denne ganga går det ikke. Låta kan ikke reddes. Faktisk høres Ringo her mer ut som en parodi på Barry Womb enn motsatt. Usch...

Å kritisere Bitls er ikke alltid like populært, mange kan bli fornærmet. Jeg tenkte et øyeblikk å la være for å ikke fornærme for mange, men ombestemte meg. Det er tross alt ikke så mange som leser dette, og de som gjør det, gjør det av egen fri vilje. De overlever.

Og dessuten: Får ikke plata stort sett skryt her?

Pearl Jam - Lightning Bolt

Ser du monsteret?

Å neida. Coveret er ikke kult. Spesielt ikke framsida. Ser ut som et tegneseriemonster med diger munn, kjempesint og skjeløyd med Tyrkia-måne i panna. Baksida er ikke så mye bedre. Pearl Jams kjipeste cover? Heldigvis er innpakninga mer i stil med tidligere utgivelser: Hard papp, gatefold, teksthefte med Jeff Aments håndskrevne tekster, men uten bilder fra studio eller øvingslokale denne ganga. I stedet får du et digert ark med klistremerker, stygge klistermerker som matcher yttercoveret. Tja...

Nok om det.

Ved første gjennomhøring er det lett å oppdage hvor bra band Pearl Jam faktisk er, bandet, altså. Kompet. De har kommet opp med tøffe riff, fine akkordrekker, gode arrangement. Bandet holder mål. Dessverre gjør ikke alltid vokalmelodiene det. Etter første gjennomhøring er det vanskelig å huske en eneste melodilinje, kanskje med unntak av verset på Getaway. Ingenting utmerker seg. Ingenting fester seg umiddelbart. Etter flere gjennomhøringer, vokser allikevel flere av låtene. Pendulum, Infallible, Sirens og den allerede nevnte Getaway fester seg forsiktig etter gjentatt lytting. De sniker seg innpå deg og blir der, i alle fall en liten stund. I tillegg er Sleeping By Myself den minst pinlige ukulelelåta Vedder har laget uten at det trenger å bety så mye. Nok ukulele nå, Eddie, verden trenger kun en Blue, Red and Grey. Ellers får godeste Eddie litt lite ut av låtene. Litt for mye kvining og roping. For få melodier.

Eddie Vedder var en gang stemmen for en hel generasjon, eller i det minste et utvalg av en generasjon. Nå har denne generasjonen lært seg å snakke for seg selv, og alle mener ikke det samme lenger. Vedder har derfor ikke så mange å snakke på vegne av. Før var det nettopp han som stakk av med oppmerksomheten på Pearl Jam-skiver og -konserter. Bandet kom i bakgrunnen. På Lightning Bolt har dette snudd. Faktisk kunne han gjerne ha tatt pause oftere og sluttet å forstyrre hver gang han ikke hadde noe viktig å si. På Lightning Bolt er det bandet Pearl Jam som vinner.

Noen ting forandrer seg faktisk i løpet av tjuefem år.