The Beatles - Rubber Soul

Dette tenker jeg:

1. På Rubber Soul hadde Bitls for alvor sluttet å bry seg om om låtene deres kunne spilles live eller ikke. Den berømmelige studioperioden var her. 
2. På Rubber Soul finnes flere av verdens mest legendariske poplåter. Låter som virkelig fortjener å være legendariske.
3. På Rubber Soul finnes også en solid neve med fyllmateriale. 

Jeg har lite sans for "tenk hvis-anmeldelser". Tenk hvis Rubber Soul hadde vært en EP med bare de beste låtene. Eller kanskje en LP med bare ti spor, ikke fjorten. Da hadde den vært bra, da. Sikkert. Men dette er en LP, og den har fjorten spor. Vi får snakke om plata slik den er.

Vi kan like gjerne få det ut av veien først som sist: Ca. femti prosent av låtene her er perfekte. Feilfrie. Går det an å skrive bedre låter enn Norwegian Wood? Nowhere Man? In My Life? Drive My Car? Girl? I grunnen ikke... Og Michelle er også velfortjent udødelig på tross av at den er altfor fransk for meg, og sikkert for John Lennon også. Det får bli vårt problem.

På den annen side er ikke alle låtene fullt så gode, men de løftes skyhøyt av fantastiske arrangement, dødskule basslinjer, smakfullt gitarspill og skoleeksempel på god koring. If I needed Someone,  for eksempel. Think For Yourself er i grunnen heller ikke det heilt store, men reddes av kreativt bassarbeid (både med og uten fuzz) og korarrangement.

På Rubber Soul er ikke Beatles heilt ferdig med det naive humpeti-dumpeti-preget som finnes på de tidligste skivene, og når man panorerer til venstre og fjerner vokalen, kan det være fristende å si som Townshend: "If you listen to The Beatles without the vocals, they're flipping lousy!" Litt av en moroklump han der Townshend, en skikkelig solstråle. Men om han har rett i at det av og til halter litt, er det ikke så farlig. Hadde låtene vært fremført av et band som spilte proft og feilfritt, ville låtene ha mistet mye av både sjarm og særpreg, og faren for at det ville ha blitt kjedelig er stor. Faktisk ville for eksempel I'm Looking Through You ha vært utenkelig uten den litt friske Muppet-swingen. Det samme gjelder Little Girl. Det er naivt og fint. Sjarmerende fremføring av bunnsolid låtskriverhåndverk.

En låt kan allikevel ikke reddes av verken arrangement, basslinjer, gitarsoloer eller koring: Ringo stormer frem til mikrofonen og legger all sjel i fremførelsen av What Goes On, men det hjelper ikke. Hans sure vokal pleier å være sjarmerende nok til å redde litt kleine låter, men denne ganga går det ikke. Låta kan ikke reddes. Faktisk høres Ringo her mer ut som en parodi på Barry Womb enn motsatt. Usch...

Å kritisere Bitls er ikke alltid like populært, mange kan bli fornærmet. Jeg tenkte et øyeblikk å la være for å ikke fornærme for mange, men ombestemte meg. Det er tross alt ikke så mange som leser dette, og de som gjør det, gjør det av egen fri vilje. De overlever.

Og dessuten: Får ikke plata stort sett skryt her?