«I think the significant moments have actually had a lot to do with guitars, actual guitars. Like being given an orange Gretsch Country Gentleman [sic] and an Edwards [volume] pedal (…), and being told exactly how to set up the amp to produce that amazing Neil Young noise, and using that sound on “Won’t Get Fooled Again” and “Bargain.”» (Pete Townshend til Guitar Player i 1989)

Det er sikkert rart og merkelig og underlig å starte an plateanmeldelse med sitat fra en helt annen artist fra heilt feil band, som snakker om feil låter fra feil skive, men grunnen (og hensikten) er god: Den som ga Townshend gitaren, pedalen og forsterkeren, var Joe Walsh, og foranledning for denne flotte gaven var at Townshend tidligere hadde forært Joe Walsh en ARP 2600-synth. Her kommer vi inn i bildet, sammen med Barnstorm, ei skive full av Joe Walsh’ eksperimenter med nettop denne synthen, som kom fra Townshend, som fikk gitarutstyr som returgave, som han  brukte på flere Who-skiver for å få Neil Young-lyd. Trivia for musikknerder, med andre ord.

Så til selve plata:

Barnstorm skulle være Joe Walsh’ nye band da han forlot James Gang. «I wanted to be in a band, I didn’t want to be a solo artist», fortalte Walsh selv. Bandet blei danna, og plata blei spilt inn som et band-prosjekt. Da plata kom ut, kom den likevel ut som ei Joe Walsh-plate. Barnstorm hadde nå blitt til navnet på plata, og vips var soloartisten Joe Walsh født. Slett ikke dumt, i alle fall ikke hvis du ikke tilfeldigvis skulle hete Joe Vitale eller Kenny Pasarelli.

Barnstorm markerte en ganske betydelig retningsendring sånn reint musikalsk for Walsh. James Gang hadde i grad vært en hardtslående rocketrio, med bluesbaserte riff og småfunky undertoner, ble Barnstorm langt mer melodiøs, variert og tidvis eksperimentell. Riktignok var også dette en trio, men alle tre var multiinstrumentalister, spesielt Walsh og Vitale. Mother Says er breddfull og vel så det av de fleste tenkelige typer tangentinstrumenter, naturligvis også ARPen vi har snakka om tidligere, og Giant Behemoh er like mye ei fløytelåt som noe annet. One and One baserer seg først og fremst på piano og flerstemt sang, og når det gjelder de mer gitardrevne låtene, skiller disse seg også fra en forventet seg fra Joe Walsh’ James Gang-tid. Nå  har akustiske gitarer, både 6- og 12-strengede, gjerne i alternativ stemming, fått en like sentral plass som Les Paul og Marshall. 

Det er med andre ord trygt å si at Barnstorm representerte noe nytt fra Joe Walsh, og det er ingen tvil om at vi her blir møtt med storslått produksjon, intrikate arrangementer og et arsenal av ulike instrumenter og innfall. Da blir det mest fornuftige spørsmålet å stille selvfølgelig: Låter dette noe særlig da?

Svaret er selvsagt et klart, rungende «JA!». (Med tanke på de første avsnittene her, hadde alt annet vært ganske merkelig, egentlig.) Samtlige låter hører til blant de beste Joe Walsh noensinne har skrevet og spilt inn. Riktignok ble få av disse livefavoritter, ikke umulig på grunn av kompliserte arrangement og innfløkt produksjon. Det er kanskje betegnende at den låte fra Barnstorm som skulle få en solid plass på Joe Walsh’ settlister, er Turn to Stone, og den måtte først spilles inn på nytt til ei seinere Joe Walsh-plate («So What» fra 1974) før den ble en gjenganger live og et høydepunkt på liveskiva «You Cant’t Argue With a Sick Mind». 

Barnstorm er ganske enkelt ei fantastisk plate. Den er ikke spesielt hemmelig, bortgjemt eller oversett, men den har heller ikke fått den oppmerksomhet den fortjener. Langt ifra. Og dette kan, naturlig nok, skyldes alle andre klassikere som kom ut samme år, som solgte bedre, som ble utgitt av enda mer etablerte artister, som fikk større betydning i rockehistorien… Men Barnstorm fortjener å bli hentet fram langt oftere. Dette er lyden av hvor bra 1972 kunne låte, det er lyden av inspirerte musikere, det renner over av kreativitet og musikalsk overskudd. Finn den gjerne fram fra samlinga og sett den på. Nå. Og i morgen. Og neste tirsdag. På en regnværsdag i oktober og på en vakker vårdag. Til bursdag, hverdag og fest!

PS: Dette var voldsomt til positivitet, da. I overkant? For en second opinion, lytt til musikkanmelder Tom Jurek fra AllMusic, som omtaler Birdcall Morning som «a masterpiece and one of the greatest rock and roll love songs of the early 1970s», og fortsetter ved å fortelle:

«While it's true that Walsh established himself as a late-'60s/early-'70s guitar hero on the Gang's more boogie-oriented rock numbers, it's Walsh's love of lushly textured production and spacey, open-ended songs featuring both acoustic and electric guitars that is showcased here on this wildly adventurous and forgotten unqualified masterpiece... Walsh tips the scales one more time back to the mysterious in the acoustic guitar and harmonica moment "Comin' Down." It's another love song, which evokes the notion of the past as a way of creating a hopeful present. And it just whispers to a close, leaving the listener literally stunned at what has just transpired in the space of 35 minutes."