Cream - Wheels Of Fire

Med Fresh Cream og Disreali Gears hadde Cream skapt ikke bare en heilt egen sound, de hadde også vært med på å bane vei for minst en ny sjanger. (Jeg blir litt svett av diskusjoner om hvem som var historiens første heavy-/hardrock-band; Iron Butterfly, The Who, Black Sabbath, Jimi Hendrix Experience... Jer er allikevel sikker på at Cream må ha vært viktige.) På wheels Of Fire er de mer eller mindre ferdige med å være nyskapende. Med denne plata perfeksjonerer de sounden sin. All eksperimentering og jamming skulle lede fram til nettopp denne utgivelsen. Det er, med andre ord, ikke deres mest nyskapende eller banebrytende utgivelse, men det er deres mest fullendte. Deres beste.

Åpningslåta, White Room, er perfekt som illustrasjon på hvordan bandet hadde gått fra å pløye ny mark til å gjødsle og dyrke denne marka. White Room bygger på samme akkordprogresjon som Tales Of Brave Ulysses, men idéen er utvidet: Større variasjon både dynamisk og harmonisk. Kontrasten mellom vers og refreng fungere mye bedre her en i forgjengeren. Clapton har gått fra en nybegynner med wah-wha-pedalen til å være fullt utlært, og Pete Browns tekst er også mer nyansert her. White Room er Tales Of Brave Ulysses versjon 2.0.

Sitting On Top Of the World, Born Under a Bad Sign og Politician er det ypperste som finnes av Creamblues, kanskje med unntak av Spoonful fra Fresh Cream. Dette er tre ganske så forskjellige låter innenfor sjangeren. Sitting On Top Of the World er en seig blues, ikke ulik Allman Brothers' Not My Cross to Bear. (Ikke umulig brødrene hadde hørt Cream, faktisk.) Politician går på et klassisk Jack Bruce-riff og er ellers en ganske så tradisjonell 12-takter, mens Born Under a Bad Sign viser Claptons beste Freddie King-imitasjon. Igjen er dette ikke noe nytt for Cream. Det er bare veldig, veldig bra.

Those Were the Days og Deserted Cities of the Heart er mer klassisk hard-rock. En Bruce-låt og en Baker-låt. Begge med en kombinasjon av powerchords og fyldigere akkorder. Begge med innslag av uventede taktarter. Begge låter som skulle inspirere andre band seinere. Jethro Tulls Sweat Dream kan for eksempel minne ganske så mye om Those Were the Days.

På As You Said tar Jack Bruce fullstendig styringa. Her spiller han gitar og cello og synger. Ginger Baker får så vidt slippe til med en hi-hat. Han lurer inn østliginspirerte tonevalg og peker på en måte fremover mot ting Zeppelin seinere skulle gjøre med Friends og Kashmir.

Ginger Baker står bak de to låtene som fortsatt bærer preg av eksperimentering: Pressed Rat and Worthog og Passing the Time, to ganske så schizofrene låter. Diktlesing over powerchords, fading inn og ut av temaer som kræsjer fullstendig med hverandre. Spennende, men ikke noe mange andre band har hatt behov for å videreføre.

Produsent Felix Pappalardi hadde på mange måter vært like nyskapende som bandet, men på Wheels Of Fire velger han også å benytte seg av den erfaringen han allerede har. Han hadde vært heilt avgjørende for Creams sound på Disraeli Gears: Jack Bruces bass var henta godt fram i lydbildet, Claptons gitar hadde vekslet mellom tørr Marshall-lyd og hissig fuzz, og Ginger Bakers trommer var spredd ut i stereo (Var Pappalardi først ute her?) med plenty av klang fra rommet der Baker spilte. Alt dette ble videreført og forbedra på Wheels Of Fire. Igjen er White Room et glimrende eksempel på alt dette. (Ta deg tid til å høre igjennom låta en gang der du kun konsentrerer deg om trommene. Mesterlig spilt.)

Wheels Of Fire viser et band som nå vet hva de vil, hva de står for og hva de kan få til. Her har de bestemt seg for å lage den ultimate Cream-plate. Det har de fått til.

Men: Wheels Of Fire inneholder også to sider med liveopptak. På samme måte som studioopptakene viser hva bandet sto for på plate, viser de to siste sidene hva bandet sto for på scenen: Fatastiske musikere som lager usedvanlig mye lyd som trio. Musikere som spiller godt sammen. Musikere som på sitt beste er fullstendig i fyr og flamme, men som altfor ofte drodler for lenge rundt på litt meningsløse idéer. Crossroads og Spoonful viser Cream fra sin beste side som liveband. Her er samspillet på topp, og, selv om Spoonful vare i mer enn et kvarter, blir det aldri kjedelig. Train Time, derimot, blir veldig fort kjedelig. Her tuter Jack Bruce på munnspillet sitt i 7 lange minutter uten å noensinne komme noen plass. Toad, trommesoloen, er hakket bedre. På mange måter kan dette ses som en forgjenger for Moby Dick; en trommesolosandwich mellom bluesbaserte riff. Ginger Baker er en spennende trommis å høre på, og han viser veldig mange av sine god kvaliteter her, men han holder på lovlig lenge. 16 minutter trommesolo er litt mye. Dessverre skulle det gå langt ut på 70-tallet før dette ble alment kjent.

Wheels Of Fire, Cream nest siste skive, viser med andre ord alt hva Cream var: Et spennende, nyskapende studioband, og et ujenvnt, men til tider fantastisk liveband. Karrieren var perfekt oppsummert. På sin siste, litt halvhjertede utgivelse, hadde de ikke så mye mer å si enn Goodbye.

Delbert McClinton - Never Been Rocked Enough

CMT-country har blitt en egen sjanger. Trygg, dansbar og melodiøs country spilt av usedvanlig flinke folk. Never Been Rocked Enough passer godt innenfor denne sjangeren. Hvordan låter det? Se for deg en mannlig Shanaia Twain, så har du en ganske så god pekepinn. Litt mer countryrock bare. Et par plasser kan det virke som om bandet har lytta til et gjenforent Little Feat uten heilt å treffe den samme nerven.

Som sagt skal denne typen musikk spilles av det ypperste av studiomusikere, og det har Delbert skjønt. På denne skiva har han med seg Paul Shaffer og Anton Fig fra husbandet til David Letterman, Waddy Wachtel fra bl. a. Expensive Winos, Melissa Ethridge, Tom Petty, Bonnie Raitt, Ivan Neville og Jim Horn. Don Was hjelper til som produsent. Med så god hjelp kan det ikke være tvil om at Delbert har fått til det han ønsket å få til med denne plata. Never Been Rocked Enough er et feilfritt produkt, men det er så lett å ikke bry seg, så lett å høre like mye på vifteovnen som på musikken. Unntaket er coveren av Bob Marleys Stir It Up.  Denne er såpass mislykka at en blir engasjert nok til å irritere seg over den. Noen formildende omstendighet er den nå allikevel ikke.

Alt er riktig, fint og vellykka på Never Been Rocked Enough, og jeg liker det ikke noe særlig.

Spinal Tap - Break Like the Wind

"It's such a fine line between stupid and, uh... clever," klarte David St. Hubbins, godt hjulpet av Nigel Tufnel, å få pressa fram i This Is Spinal Tap. Harry Shearer, Michael McKean og Christopher Guest vet nøyaktig hvor denne linja går, og med Break Like the Wind balanserer de et par millimeter på feil side av den. Ser en bort fra tittelen, kunne dette nesten ha vært en utgivelse av et hvilket som helst middelmådig hardrock-band, la oss kalle dem Saxon eller Scorpions, for eksempel, hadde det ikke vært for et par ting:

For det første: Variasjonen i låtmateriale er faktisk større her enn på mange plater av band Spinal Tap parodierer.

For det andre: Låtene treffer sjangrene de prøver seg på og vel så det, bandet spiller tight og fint med hjelp av Slash, Joe Satriani, Dweezil Zappa, Waddy Wachtel og Steve Lukather på leadgitar, og koringa er klokkerein. Allikevel avslører bandet seg, for eksempel ved Derek Smalls' overharry vokal eller ved Nigel Tufnels relativt alternative frasering i gitarsoloene sine. De tipper med andre ord bare så vidt over fra "clever" til "stupid". Tekstene gir dem det endelig dyttet som skal til.

Låttitlene er ikke dummere enn at de dessverre kunne ha vært hentet fra andre mer ufrivillig morsomme utgivelser: Bitch School, Diva Fever, Cash On Delivery og The Majesty of Rock. Tekstene er heller ikke drøyere enn at de veldig ofte kan passere som seriøse tekster. Kun unntaksvis dukker det opp setninger som er heilt på jordet, og det virker som om det blir flere og flere av disse utover plata.

Teksten til Bitch School er ikke verre enn det mange andre band har levert. Det første verset: "You been bad, don't do what I say. You don't listen and you never obey. Try to teach you, but you just won't be good. You Don't behave the way a big girl should. It's time to give the whip a crack. I'm gonna have to send you back to bitch school!" er ikke mer enn en kan forvente fra ei gjennomsnittlig stadionlåt, og det bikker i grunnen ikke over før linja "When I'm busy, you wanna dance with my leg." Her gjør Spinal Tap det de er så gode på: Å ikke overdrive mer enn at en sitter igjen litt usikker på om dette er tull eller ikke. (Det går fortsatt rykter om musikere som ikke ler første gang de ser This s Spinal Tap, siden den rett og slett ikke er så langt unna sannheten.)

Majesty of Rock er også tilpassa stadionformatet, men flere fjollete linjer dukker opp her: "It feels so real, you can feel the feeling" og "the more it stays the same, the more it changes" avslører bandet. På Just Begin Again gjør David St. Hubbins en duett med selveste Cher. Dette er en powerballade etter alle kunstens regler. Teksten består kun av klisjéer, men det blir aldri verre enn i andre powerballader. Her tar de sjangeren fullstendig på kornet. I tillegg har de lagt mellotron-fløytene fra I Got You Babe i bakgrunnen på Chers vers. Fiffig...

Cash On Delivery er en av to låter Derek Smalls synger. Igjen er teksten både blodharry og syltynn, men linjer som "you look like a million including tips", er ikke mer overdrevet enn at en hadde godtatt det i hvilken som helst annen låt. Hadde du ikke visst dette var tøys, hadde det bare vært stemmen til Smalls som hadde fått deg til å undre...

The Sun Never Sweats er en av mine favoritter. Ikke bare får vi en av Tufnels klassiske gitarsoloer, linjer som "even the biggest elephant never forgets, and the sun never sweats" sunget i det dypeste alvor, gjør dette til en Spinal Tap-klassiker.

Rainy Day Sun er langt inne i Beatles- og Kinks-land, og tittellåta er klassisk macho-rock med endeløse gitarsoloer. Stinkin' Up the Great Outdoors er litt mer barnslig, og det blir kanskje litt for tydelig at dette er en tullesang. "We're running late, at least an hour. No time to rest, no time to shower, Now we're stinkin' up the great outdoors." Litt for overdrevent dumt og derfor ikke like morsomt som resten av plata. Springtime hører hjemme i samme landskap som låta før. Her gjør Harry Shearer/Derek Smalls vokalen igjen og synger:  "Time for loving in the park, wear a jumper when it gets dark, mind the prickles, mind the due, wash your willie when you're through." Artig, men ikke fantastisk morsomt. Nigels scat/gitarsolo (ca. 1:30) er derimot fantastisk morsom. Kanskje platas høydepunkt.



Christmas With the Devil kunne ha vært en julehit for et puddelband på 80-tallet. "You don't need no invitation, the ticket is your soul" og "silent night, violent night" hadde gjort seg godt på denne hiten. Kanskje bandet kunne ha hett Quiet Riot? "There's someone up the chimney hole and Satan is his name", blir allikevel for drøyt. Heldigvis.

Clam Caravan låter mistenkelig lik en annen caravan et annet engelsk band dro på på 70-tallet. Tittelen er selvsagt en skrivefeil for Calm Caravan. Morsomt, men ikke urealistisk, det vet jeg av egen bitter erfaring...

Now Leaving On Track 13 er også en favoritt. Her beveger de seg i et mer Pink Floyd-aktig landskap når de resiterer teksten på sin overdrevne, men perfekte cockney. Spesielt Nigel Tufnels linjer er fantastisk fremført. (Noen som husker introen til Stonehenge?) Oppå et trist og stemningsgylt komp leveres denne teksten:

In a hospital bed on the outskirts of town 
Lay an old gray man in a soiled white gown. 
His hair was all wispy, his eyes were a blank. 
His breath came in spurts from an oxygen tank. 

The nurse hovered near, and so did the Reaper. 
But which had the number to his private beeper? 
Shall he lie there forever with a tube up his nose 
And his peepee and poopoo slipping out through a hose? 

Or shall he be released to float towards the light? 
Like a wee, baby doveling or a really good kite. 

Let him go! Let him go! It's too late for healing. 
Put an end to the pain That we know he is feeling. 
His life is his burden His death is his right. 
Let's send him off gently Into that good night.

Avlsutninga, bonussporet, er All the Way Home, den første låta David og Nigel lagde, innspilt med klassisk 60-talls lyd, komplett med skingrende klang på skarptromma.

På tross av et par øyeblikk der det tipper for langt over i fjas, er Break Like the Wind nok et eksempel på at Spinal Tap balanserer perfekt på linjen mellom nettopp "clever" og "stupid". Synd de bare har laget en helaftens film.

Led Zeppelin - Led Zeppelin III

Led Zeppelin III må ha kommet som lyn fra klar himmel da den dukka opp i platehyllene en vakker høstdag i 1970. Her var det ikke bare et annet Led Zeppelin enn før som viste seg, det var mange nye Zeppelin'er. Bandet hadde allerede vist seg som usedvanlig allsidige på sine to første utgivelser, men Zeppelin III åpnet døren til en heilt ny verden. Den blytunge brit-bluesen var så godt som borte, og noe heilt unikt Zeppelinsk hadde tatt plassen.

Så godt som alle virkemidlene bandet skulle benytte seg av resten av karrieren er på plass her: Oktav-riffet fra Immigrant Song baner vei for Wanton Song fra Physical Graftitti, de skakke taktartene i Out On the Tiles peker framover mot The Ocean på Houses Of the Holy, Friends' indisk-inspirerte tonearter hinter om Kashmir og midtpartiet i Four Sticks, Tea For One på Presence er mer eller mindre en blåkopi av Since I've Been Loving You, og Celebration Day er begynnelsen på den mer melodiøse gitarrocken Presence skulle by på. Det er nok slik at de to første Zeppelinskivene var mer revolusjonerende i rockehistorisk sammenheng, men det kan virke som om Zeppelin fant sin egen stemme med sin tredje utgivelse.

Det finnes ikke bedre åpningsspor enn Immigrant Song. En mystisk lyd som høres ut som suset fra en ekkomaskin leder inn i riffet, og de legendariske lyse tonene fra Plant, selvsagt på en forstørret kvart, for mystisk skal det være. Bandet har også gjort genistreken å spare bassen til verset starter. Gjett om Motorpsycho har lært dette trikset her. Immigrant Song er overraskende kort, totalt fri for gitarsolo, men med en klassisk Plant tekst om vikinger fra Island. (It's about vikings pillaging and having sex with hobbits," kunne John Paul Jones fortelle i 2012.)

Immigrant Song slutter like brått som den begynner, avløst at mer sus og studiostøy før Page starter opp Friends med en av sine aller mest karakteristiske gitarstemminger, også brukt til Poor Tom og Bron-Y-Aur. Både riffet og låta skifter elegant mellom dur og moll i ett sett og strykere blir tatt i bruk for første (og nesten siste) gang. Bonham har bytta ut slagverket med congas. Heile låta lever i en heilt annen verden enn både Immigrant Song som gikk før, og Celebration Day som følger som neste låt.

Overgangen til tredje spor gjøres via Moog-synth, så vidt jeg husker første skikkelige synth på ei Zeppelinskive. Celebration Day er kanskje det streiteste låt på skiva. På tross av at riffet er vanskelig å plassere rytmisk de første gangene du hører det, driver låta avgårde som om det skulle være den minste sak. Med sine catchy refreng og melodiøse soloer er dette ganske enkelt ei god, klassisk rockelåt. Når celebration Day fader ut, blir det heilt stille for første gang, noe som selvsagt ikke er tilfeldig. Gemyttene må roes ned så neste lått kan bygge opp dynamikken uforstyrret.

Med Since I've Been Loving You har Zeppelins blues blitt voksen. Fantastisk moll-blues. Plants vokalprestasjon her er skremmende bra, og det er nesten utenkelig at noen, ikke engang han selv, kan være i stand til å gjøre dette igjen. Soloene til Page er også blant hans aller fineste øyeblikk, øyeblikk mye bedre enn de fleste gitarister noensinne kommer til å ha. Her legger han blues-skalaen fra seg i lengre perioder og velger heller ren moll-skala, slik han seinere skulle gjøre på Stairway to Heaven. John Paul Jones viser igjen at han har heilt utmerket smak og disiplin og venter med å komme inn med orgelet til det virkelig betyr noe: Han lurer det inn i femte takt og bygger mesterlig opp under låtas dynamikk ved å spille kun der det trengs. Since I've Been Loving You har forresten ikke bare fantastisk tromming, den er også den ultimate "knirk i basstrommepedalen-låta". Ingen pedal har noensinne knirket så fint.

Introriffet til Out On the Tiles skulle vise seg å ha flere bruksområder, for eksempel som intro til Black Dog i livesammenhenger, men det er her det hører hjemme. På samme måte som Celebration Day er dette melodiøst med masse driv. Bonham er heilt sjukt bra her, og høyrebeinet hans her kunne gjerne være et   femvektallskurs på konservatoriet. Hvis de i tillegg hadde inkludert de skakke taktene på slutten av hver veiv i versene, kunne det fort bli et halvårsstudium. Når bandet til slutt lander i outroriffet, skifter låta heilt karakter. Alt blir mye mørkere og tyngre, en stemning bandet skulle utforske mye grundigere med When the Levee Breaks på oppfølgeren.

Så må plata snus. Den MÅ snus. Dette er ikke ei plata du kan leve med å ha som mp3 eller cd. Ikke fordi coveret bare egner seg i full størrelse, men fordi denne plata er tydelig todelt. Det skal (må) være en pause mellom Out On the Tiles og Gallows Pole. Vi skal inn i en ny verden. Gallows Pole er folk på Zeppelinmåten. Page har flere ganger nevnt at Zeppelin følte et slags fellesskap med Fairport Convention. Ikke fordi de låt likt, men fordi de hadde flere felles inspirasjonskilder. Gallows Pole låter allikevel ikke som noe annet folkband. Med kassegitar, bass, trommer, mandolin og banjo produserer Zeppelin igjen god rock. Klassisk rock. Tungt og lett på en gang.

Tangerine er en av de vakreste låtene Zeppelin har laget. Ikke bare fordi den er en fin liten melodi, for hadde den bare vært dét, hadde den fort blitt litt kjedelig. En av tingene som gir den personlighet, er at bandet har valgt å legge steelgitar og koring ganske så langt utenfor det som vanligvis regnes som "reint". Poetiske anmeldere vil sikkert si at dette gir låta et sårt uttrykk, jeg synes nå det gir låta et litt skakt og umiskjennelig særpreg. De flotte melodiene blir enda finere når du må leite litt.

På That's the Way slipper Page nok en gang seg selv til som steelgitarist. Reinere denne ganga, men mye mer lekent. Bonham har fått fri på denne låta, og med så enkle midler får plata et enda mer variert uttrykk. Når denne låta er så lavmælt som den er, kommer Plants tekst tydelig fram, og en oppdager plutselig at dette er ei skive fri for overdrevet bruk av ordet baby. På Led Zeppelin III virker det som om ha har skrevet ned tekstene før han har sunget dem inn. Slett ikke noe dumt eksperiment.

Bron-Y-Aur Stomp er vel country-Zeppelin, er det ikke? Ompa-Zeppelin. Igjen med et heilt annet driv enn en forventer fra sånne låter. Bonham tilbake på hi-hat og basstromme. Og klapping. Klapping selv fraglene hadde vært misunnelige på. Etterhvert som andrestemmen kommer inn i versene, stiger humøret enda et hakk. Dette må jo være definisjonen på feelgood-musikk. Steike så bra! Det gjør ingenting at Page snubler litt i brekket sitt. Drivet er uansett skummelt smittsomt.

En eller annen påsto at Roy Harper ble ganske snurt og fornærma da han fikk høre at navnet hans ble brukt til sistelåta på Led Zeppelin III. Om det er fordi han ikke fikser psycho-ghost-blues, vet ingen, men dette er i alle fall ikke noe å bli fornærma for. (Andre historier forteller at han ble svært rørt og begeistra over at kompisene hans hadde inkludert navnet hans, så det fritt fram å velge hva en vil tro på.) Hats Off to (Roy) Harper er en duett mellom Page og Plant. Her er nok teksten litt mindre forberedt enn ellers på plata, og Pages bidrag er nok også ganske spontant. Her er det tydelig at de har gått for å gjenskape stemningen gamle folk-blues artister klarte å skape mange mange år tidligere. De klarer det bare delvis. Det de derimot klarer fullt og heilt er å skape noe eget. Noe annet. Hats Off to (Roy) Harper viser hvordan erfarne engelske musikere låter når de prøver å låte som om de ikke er så erfarne, som om de ikke har planlagt å gjøre noe de ikke allerede har planlagt at ikke er planlagt. Omtrent.

Om Led Zeppelin III er bandets beste skive, er uinteressant, om den er bandets viktigste skive, er heller ikke så spennende. At dette er ei fantastisk plate er derimot usedvanlig viktig å være klar over. Den må kjøpes i fysisk format. På LP. Plata må høres på. Masse, og coveret må snurres på til en ser hunden til John Paul Jones. (Jeg kjenner en som vet hvor den er.) Intet møblert hjem kan være foruten denne plata. Det er så enkelt.

Frank Zappa - Hot Rats

"This movie for your ears was produced & directed by Frank Zappa." Å beskrive Hot Rats som en film, er i grunnen å treffe spikeren på hodet, spesielt med tanke på at plata ble gitt ut i 1969, da det ble laget en del ganske speisa filmer. Hot rats er en speisa film for ørene dine. Dette er til tider veldig merkelige greier.

Hot Rats er, med unntak av Willie the Pimp, et instrumentalalbum og først og fremst et samarbeid mellom Zappa selv og multiinstrumentalist Ian Underwood. De har med seg et par bassister og to-tre trommiser og fiolinister på Willie the Pimp og The Gumbo Variations, men ellers drukner plata i arrangementer for blåsere, piano, xylofon og gitar.

Peaches in Regalia setter på en måte tonen for resten av plata når den setter i gang: Uvante melodier arrangert for treblåsere, uforutsigbare temaskifter og mildt sagt originale harmoniseringer. Det som allikevel setter denne låta i en særstilling på skiva, er at den inneholder flere tema som en kan nynne på, og som til og med har en tendens til å sette seg på hjernen og ikke slippe taket. Hovedtemaet, for eksempel, eller det kinesisk-klingende som kommer inn som C-tema litt over ett minutt ut i låta har en tendens til å dukke opp når oppvasken skal tas.

Willie the Pimp er, som nevnt, eneste låt med vokal, fremført av Captain Beefheart sånn bare Captain Beefhart (og muligens Tom Waits) kan gjøre det, men han får ikke mye plass. Etter et par minutter tar gitarsoloer over på toppen av et jammete bass- og trommekomp. Selv om dette er spilt inn i 1969, har Zappa allerede langt på vei utvikla sin karakteristiske spillestil, og han fyller fint de resterende sju minuttene av låta.

Son of Mr. Green Genes er en instrumentalversjon av Mr. Green Genes fra Uncle Meat, og dette er en av låtene der blåserne virkelig får slippe til. Zappa har brukt Uncle Meat-låta som utgangspunkt og skrevet mildt sagt kreative arrangementer for Underwood, og i tillegg lurer han inn sin egen gitar med jevne mellomrom. Veldig fint. Ingenting overlatt til tilfeldighetene, men ikke noe for den som liker å ta inn én ting av gangen. Ikke bakgrunnsmusikk, altså.

Little Umbrellas er overraskende jazzete i uttrykket. Kontrabass, piano og trommer utgjør fundammentet, og låta er, som gode jazzlåter, bygget opp av a- og b-tema som blir avbrutt av ulike "gjennomføringer" eller solopartier.

The Gumbo Variations er platas frieste låt. Her får alle musikerne slippe til med sitt soloparti før heile låta etterhvert går fullstendig i oppløsning og det er klart for It Must Be a Camel, avslutnigssporet, sannsynligvis platas mest utfordrende låt å høre på. Nå snakker vi virkelig sært. Det begynner jazzete og fint, men det sklir ganske fort ut. Allikevel er det heller ikke her snakk om tilfeldigheter. Stopper og overganger kommer tilsynelatende helt ut av det blå, men det er ingen tvil om at bandet vet hvor det skal. At det tar en stund før vi forstår det, må vi nok bare godta.

Ser en bort fra låttitlene, er dette en av platene der Zappa har valgt å la være å prøve å være morsom. Det er jo selvsagt ikke sånn at humoren hans pleier å komme i veien for musikken. Ofte er den en viktig del av uttrykket, men det er litt deilig at han allerede her har fulgt oppfordringen han seinere skulle gi seg selv: Shut up 'n play yer guitar.

Molly Hatchet - Double Trouble Live

"I never saw Lynyrd Skynyrd, but I sure saw Molly Hatchet." Drive By Truckers-låta Let There Be Rock gir skoleeksempelet på begrepet "fattig trøst". Molly Hatchet er ikke mer enn "a poor man's Lynyrd Skynyrd". På gode dager. Etter alt å dømme blei nok ikke denne liveskiva spilt inn på gode dager.

Coveret viser lassevis av livebilder av bandet, og i 1985 så Molly Hatchet ut som et sørstatsrockens Village People: To trailersjåfører på gitar, en puddelrocker med knallrød skinnbukse på bass, en avdanka pornostjerne fra 70-tallet på vokal, og en trommis i singlet og kort rød shorts trukket godt opp under armhulene slik trenden tilsa på 80-tallet. De hadde også med seg en keyboardist som må være G-Thomas' bortadopterte storebror. De så kort sagt ikke ut, ikke engang iført tynne Dire Straits-pannebånd i full scenebelysning.

Nå bør selvfølgelig ikke bandets utseende være noen spesielt viktig faktor når musikken skal bedømmes, men det føles rettferdig at et band som tydeligvis er inne i en dyp visuell krise også låter usedvanlig kleint. Plata er spilt inn og utgitt i 1985, og produksjonen bærer tydelig preg av det, komplett med plast-synther og stadiontrommer. Gitaristene bruker altfor mye vreng, og lydbildet er i skarpeste laget. Lyden er med andre ord ikke med på å løfte låtene, og de kunne absolutt trenge et løft, for dette er triste greier.

Molly Hatchet har gitt låtene sørstatstitler etter alle kunstens regler: Whiskey Man, Bounty Hunter, Boogie No More og Beatin' the Odds, men det hjelper så lite. Hitlåta deres, Flirtin' With Disaster er heller ikke mye å skryte av. Gator Country kunne kanskje ha vært en formildende omstendighet, men når bandet kaster seg over Freebird uten hverken liv eller lyst, og når de leverer en utilgivelig 80-talls-tolkning av Allmans Dreams, finnes det ingenting som kan redde plata. Det aller verste med Double Trouble Live er allikevel at den er så gudsjammerlig uinteressant. Hvis du synes du kjeder deg for sjelden, eller hvis du har søvnproblemer, kan dette være noe for deg. Hvis ikke, styr unna.

Og for alle som nå synes veldig synd på Patterson Hood i Driveby Truckers: Seinere i låta kan han trøste oss med at han "sure saw AC/DC with Bon Scott singin' Let There Be Rock". For en lettelse det må ha vært for ham.

Mulatu Astatke - Mulatu Astatke Featuring Fekade Amde Maskal

I grunnen er de beste gavene de gavene du ikke visste du ønsket deg, men som du egentlig burde ha ønsket deg. Denne plata var en sånn gave. Hadde jeg visst den fantes, hadde jeg ønsket meg den. Til jul, for eksempel.

Jeg har i grunnen ikke noe mer peiling på etiopisk jazz nå enn jeg hadde da jeg fikk plata. Om Mulat Astatke er det ypperste som finnes innen jazz i Etiopia, aner jeg ikke. Om det var en begivenhet av de sjeldne da han samarbeidet med Fekade Amda Maskal, har jeg absolutt ingen formening om. At resultatet blei bra, vet jeg alt om. Dette er flotte greier. Det kalles visst Ethio-Jazz. Instrumentalt. God groove med masse perk. Masse Rhodes, masse sax, litt fløyte og gitar, blant annet den drøyeste fuzz-gitaren du har hørt. Dette er kjempefint. Det er en heil drøss av ting på gang her, men det blir aldri stress. Ni låter stort sett basert på gjentagende bassriff med melodien liggende hovedsaklig i blåserne. Flotte soloer.

Note to self: Husk å sette på denne oftere.

En ganske stor takk går til Omlm som av en aller annen grunn visste jeg burde ha denne.

Frank Zappa - Joe's Garage Act I

Med Joe's Garage har Frank Zappa skapt en slags framtidsvisjon som viser ett av de tenkte virkemidlene politikerne kan komme til å benytte seg av hvis de skulle få for seg at musikk bør forbys, selvsagt for å kunne ha kontroll over amerikanske borgere. Zappas ser for seg at politikerne setter opp et skuespill for å vise hvor galt det kan gå for mennesker som befatter seg med musikk. Joe's Garage er dette stykket, og på denne plata får vi servert første akt. Sceneanvisningene forteller oss at dette er den typen teaterstykke en gjerne kan se på skoleforestillinger, med pappkulisser, dårlige effekter og elendig skuespill. Historien og tekstene er selvsagt skrevet av mennesker med skumle baktanker, mennesker som ikke nødvendigvis er veldig begavede.

Zappa har med andre ord gitt seg selv frie tøyler her. Skulle noen kritisere tekstene, storyen eller musikken, kan han forsvare seg med at dette egentlig ikke er det han selv vil si. Dette er det han ser for seg mindre intelligente mennesker vil si. Det eneste han selv trenger å stå for, er disse tankene om sensur i framtida, tanker som, i følge liner-notes på coveret, ikke er så urealistiske. Se bare på hvor begrenset ytringsfriheten allerede er i andre land.

Selv om det sikkert er meningen at fortellingen om Joe og hans problemer skal være ganske klein, blir jeg fortsatt pinlig berørt av både tekster og stoyline. Dette er forferdelig plumpt og barnslig. Joe, som spiller i band, mister dama si, Mary, fordi hun drar på veien som groupie for crewet(!) til bandet Toad-O. Mary blir kastet av turnebussen når hun crewet er lei av henne og forsøker å tjene penger til billetten hjem ved å delta i en våt t-skjorte-konkurranse. Joe, på sin side, prøver å komme over kjærlighetssorgen med Lucilles hjelp. Hun jobber i den lokale taco-baren, og hun har selvsagt en eller annen kjønnssykdom hun overfører til vår anti-helt, Joe. Dette fører igjen til låta Why Does It Hurt When I Pee. Det heile er, som sagt, ganske så pinlig. 

Musikken på Joe's GarageAct I er blant det lettest tilgjengelige Zappa noensinne laget. Låtene er forholdsvis enkle, tittelsporet er i bunn og grunn en tregrepslåt, og det finnes masse catchy hooks det er lett å nynne med på. Innimellom disse dukker det opp typiske Zappa-partier i rare tone- og taktarter. Alt låter fantastisk bra, lyden er glimrende, og låtene framføres, som forventa, heilt perfekt av usedvanlig dyktige musikere, uten noensinne å bi kjedelig. 

Denne plata kunne ha vært en glimrende innføring i Zappas musikalske univers. Dessverre er den også en innføring i den flaueste kroken av hans tekstlige univers. Riktignok gir nok Crew Slut et mer realistisk bilde av musikkindustrien på 70-tallet her enn for eksempel i den sukkersøte Almost Famous, men det er for mye som bare er teit. Rett og slett. Hvis du derimot ikke har noe imot underbuksehumor, kan dette fortsatt være ei god Zappa-plate å begynne med. Heldigvis finnes det øyeblikk der teksten ikke bikker over i det altfor pinlige:

The Cowboy Junkies - The Caution Horses

Jeg husker fortsatt når jeg kjøpte denne. Må ha vært i 1993. Den var allerede på tilbud. Cowboy Junkies hadde noen år tidligere hatt en hit med Misguided Angel, og jeg visste jeg likte den, men den var ikke på denne skiva. Sun Comes Up, It's Tuesday morning var på, og den hadde jeg hørt. Fin låt. I tillegg så jeg at spor nummer fem var en cover av Powderfinger. Dette var sikkert verdt 59 kroner, tenkte jeg.

Plata starter opp med "Sun Comes Up...", en stilferdig sak, litt i Lou Reed-land. Storyen går omtrent sånn: Dama våkner opp og kommer på at det er slutt med typen. Nå har hun ingen å skylde på når persienne ikke er lukket, men det er ok, for hun har bedre plass i senga. Og så legger hun planer for dagen uten å måtte ta hensyn til noen andre enn seg selv. Når kvelden kommer, må hun innrømme at hun savner typen litt, men han har gjort noe som ikke kan tilgis, og dessuten er det ok med bedre plass i senga. Masse tekst fremført uanstrengt og naturlig over et laid-back komp.

'Cause Cheap Is How I Feel har alltid minnet meg om Just Like A Tom Thumb's Blues. Det er ett eller annet med de to første linjene der som klinger likt med Dylan-låta. Det gjør ikke så mye, for Cowboy Junkies har laget en fin låt med dette som utgangspunkt.

Resten av skiva fortsetter i samme spor: Rolige, countryinspirerte viser med steel-gitar, mandolin, trekkspill og  Margo Timmins' behagelige stemme. Låtene passer godt sammen. Lydbildet er jevnt over det samme, men variasjonen er akkurat stor nok, og låtene er gode nok til å holde på lytterens oppmerksomhet gjennom alle de ti låtene.

Versjonen av Powderfinger er, selvsagt, strippet ned til å passe bandet. Ingen trommer, ingen bass. Trekkspillsolo, ikke gitarsolo. Mandolin. De har valgt å legge vokalen ned en ters nesten heile låta, og tempoet er satt betraktelig ned, så historien kommer godt fram, noe som gjør at låta plutselig blir mye tristere enn det den er med Crazy Horse. "Remember me to my love, I know I'll miss her" betyr noe heilt annet når det hviskes enn når det ropes. I grunnen veldig ok. Så får vi heller tåle at første tekstlinja er "Wake up mama, there's a white boat coming down the river". Alle har lov til å bomme litt av og til.

Ellers har nok både Lou Reed og Dylan vært viktige for bandet. De hadde tidligere gjort en versjon av Sweet Jane, og på låta "Where Are You Tonight" er det fristende å legge til "Sweet Marie" hver gang linja dukker opp. Ripp-off eller plagiat er det uansett ikke snakk om, bare tydelige inspirasjonskilder, og de kunne jo hatt mye verre inspirasjonskilder enn dette.

Siste låt, "You Will Be Loved Again", bringer oss tilbake til utgangspunktet. Igjen er det slutt på et forhold, men denne ganga er vi ikke fullt så begeistra for nettopp dét. Denne ganga er det ikke fullt så stas å ha litt ekstra plass i senga, men da kan Cowboy Junkies trøste oss alle med at alt før eller siden vil bli bra igjen. Godt å vite.

The Caution Horses er ei kjempefin plate. Finner du den ikke på tilbud, er den faktisk verd å kjøpe til full pris også.

Alice In Chains - Alice In Chains

Oppfølgeren til Dirt (EP-er og minialbum teller ikke.) var det mange som gledet seg til, og da den endelig kom... Feit lyd, skakk tostemt vokal, tunge riff, tight band. Alt som gjorde Dirt så bra, var på plass her også, men ett eller annet skurrer. Jeg er ikke sikker på om det er låtkvaliteten. Kanskje låtene egentlig er kjempebra. det er ikke umulig at det er jeg som ikke skjønner greia. Jeg brukte en del tid på de da den kom uten å noensinne komme heilt inn i låtene. Nå har jeg gitt den to-tre sjanser til. Albumet og jeg er ikke noen god match. Dessverre. Det er jo godt Facelift og Dirt finnes, da.