Cream - Wheels Of Fire

Med Fresh Cream og Disreali Gears hadde Cream skapt ikke bare en heilt egen sound, de hadde også vært med på å bane vei for minst en ny sjanger. (Jeg blir litt svett av diskusjoner om hvem som var historiens første heavy-/hardrock-band; Iron Butterfly, The Who, Black Sabbath, Jimi Hendrix Experience... Jer er allikevel sikker på at Cream må ha vært viktige.) På wheels Of Fire er de mer eller mindre ferdige med å være nyskapende. Med denne plata perfeksjonerer de sounden sin. All eksperimentering og jamming skulle lede fram til nettopp denne utgivelsen. Det er, med andre ord, ikke deres mest nyskapende eller banebrytende utgivelse, men det er deres mest fullendte. Deres beste.

Åpningslåta, White Room, er perfekt som illustrasjon på hvordan bandet hadde gått fra å pløye ny mark til å gjødsle og dyrke denne marka. White Room bygger på samme akkordprogresjon som Tales Of Brave Ulysses, men idéen er utvidet: Større variasjon både dynamisk og harmonisk. Kontrasten mellom vers og refreng fungere mye bedre her en i forgjengeren. Clapton har gått fra en nybegynner med wah-wha-pedalen til å være fullt utlært, og Pete Browns tekst er også mer nyansert her. White Room er Tales Of Brave Ulysses versjon 2.0.

Sitting On Top Of the World, Born Under a Bad Sign og Politician er det ypperste som finnes av Creamblues, kanskje med unntak av Spoonful fra Fresh Cream. Dette er tre ganske så forskjellige låter innenfor sjangeren. Sitting On Top Of the World er en seig blues, ikke ulik Allman Brothers' Not My Cross to Bear. (Ikke umulig brødrene hadde hørt Cream, faktisk.) Politician går på et klassisk Jack Bruce-riff og er ellers en ganske så tradisjonell 12-takter, mens Born Under a Bad Sign viser Claptons beste Freddie King-imitasjon. Igjen er dette ikke noe nytt for Cream. Det er bare veldig, veldig bra.

Those Were the Days og Deserted Cities of the Heart er mer klassisk hard-rock. En Bruce-låt og en Baker-låt. Begge med en kombinasjon av powerchords og fyldigere akkorder. Begge med innslag av uventede taktarter. Begge låter som skulle inspirere andre band seinere. Jethro Tulls Sweat Dream kan for eksempel minne ganske så mye om Those Were the Days.

På As You Said tar Jack Bruce fullstendig styringa. Her spiller han gitar og cello og synger. Ginger Baker får så vidt slippe til med en hi-hat. Han lurer inn østliginspirerte tonevalg og peker på en måte fremover mot ting Zeppelin seinere skulle gjøre med Friends og Kashmir.

Ginger Baker står bak de to låtene som fortsatt bærer preg av eksperimentering: Pressed Rat and Worthog og Passing the Time, to ganske så schizofrene låter. Diktlesing over powerchords, fading inn og ut av temaer som kræsjer fullstendig med hverandre. Spennende, men ikke noe mange andre band har hatt behov for å videreføre.

Produsent Felix Pappalardi hadde på mange måter vært like nyskapende som bandet, men på Wheels Of Fire velger han også å benytte seg av den erfaringen han allerede har. Han hadde vært heilt avgjørende for Creams sound på Disraeli Gears: Jack Bruces bass var henta godt fram i lydbildet, Claptons gitar hadde vekslet mellom tørr Marshall-lyd og hissig fuzz, og Ginger Bakers trommer var spredd ut i stereo (Var Pappalardi først ute her?) med plenty av klang fra rommet der Baker spilte. Alt dette ble videreført og forbedra på Wheels Of Fire. Igjen er White Room et glimrende eksempel på alt dette. (Ta deg tid til å høre igjennom låta en gang der du kun konsentrerer deg om trommene. Mesterlig spilt.)

Wheels Of Fire viser et band som nå vet hva de vil, hva de står for og hva de kan få til. Her har de bestemt seg for å lage den ultimate Cream-plate. Det har de fått til.

Men: Wheels Of Fire inneholder også to sider med liveopptak. På samme måte som studioopptakene viser hva bandet sto for på plate, viser de to siste sidene hva bandet sto for på scenen: Fatastiske musikere som lager usedvanlig mye lyd som trio. Musikere som spiller godt sammen. Musikere som på sitt beste er fullstendig i fyr og flamme, men som altfor ofte drodler for lenge rundt på litt meningsløse idéer. Crossroads og Spoonful viser Cream fra sin beste side som liveband. Her er samspillet på topp, og, selv om Spoonful vare i mer enn et kvarter, blir det aldri kjedelig. Train Time, derimot, blir veldig fort kjedelig. Her tuter Jack Bruce på munnspillet sitt i 7 lange minutter uten å noensinne komme noen plass. Toad, trommesoloen, er hakket bedre. På mange måter kan dette ses som en forgjenger for Moby Dick; en trommesolosandwich mellom bluesbaserte riff. Ginger Baker er en spennende trommis å høre på, og han viser veldig mange av sine god kvaliteter her, men han holder på lovlig lenge. 16 minutter trommesolo er litt mye. Dessverre skulle det gå langt ut på 70-tallet før dette ble alment kjent.

Wheels Of Fire, Cream nest siste skive, viser med andre ord alt hva Cream var: Et spennende, nyskapende studioband, og et ujenvnt, men til tider fantastisk liveband. Karrieren var perfekt oppsummert. På sin siste, litt halvhjertede utgivelse, hadde de ikke så mye mer å si enn Goodbye.