Coveret viser lassevis av livebilder av bandet, og i 1985 så Molly Hatchet ut som et sørstatsrockens Village People: To trailersjåfører på gitar, en puddelrocker med knallrød skinnbukse på bass, en avdanka pornostjerne fra 70-tallet på vokal, og en trommis i singlet og kort rød shorts trukket godt opp under armhulene slik trenden tilsa på 80-tallet. De hadde også med seg en keyboardist som må være G-Thomas' bortadopterte storebror. De så kort sagt ikke ut, ikke engang iført tynne Dire Straits-pannebånd i full scenebelysning.
Nå bør selvfølgelig ikke bandets utseende være noen spesielt viktig faktor når musikken skal bedømmes, men det føles rettferdig at et band som tydeligvis er inne i en dyp visuell krise også låter usedvanlig kleint. Plata er spilt inn og utgitt i 1985, og produksjonen bærer tydelig preg av det, komplett med plast-synther og stadiontrommer. Gitaristene bruker altfor mye vreng, og lydbildet er i skarpeste laget. Lyden er med andre ord ikke med på å løfte låtene, og de kunne absolutt trenge et løft, for dette er triste greier.
Molly Hatchet har gitt låtene sørstatstitler etter alle kunstens regler: Whiskey Man, Bounty Hunter, Boogie No More og Beatin' the Odds, men det hjelper så lite. Hitlåta deres, Flirtin' With Disaster er heller ikke mye å skryte av. Gator Country kunne kanskje ha vært en formildende omstendighet, men når bandet kaster seg over Freebird uten hverken liv eller lyst, og når de leverer en utilgivelig 80-talls-tolkning av Allmans Dreams, finnes det ingenting som kan redde plata. Det aller verste med Double Trouble Live er allikevel at den er så gudsjammerlig uinteressant. Hvis du synes du kjeder deg for sjelden, eller hvis du har søvnproblemer, kan dette være noe for deg. Hvis ikke, styr unna.
Og for alle som nå synes veldig synd på Patterson Hood i Driveby Truckers: Seinere i låta kan han trøste oss med at han "sure saw AC/DC with Bon Scott singin' Let There Be Rock". For en lettelse det må ha vært for ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar