Frank Zappa - Hot Rats

"This movie for your ears was produced & directed by Frank Zappa." Å beskrive Hot Rats som en film, er i grunnen å treffe spikeren på hodet, spesielt med tanke på at plata ble gitt ut i 1969, da det ble laget en del ganske speisa filmer. Hot rats er en speisa film for ørene dine. Dette er til tider veldig merkelige greier.

Hot Rats er, med unntak av Willie the Pimp, et instrumentalalbum og først og fremst et samarbeid mellom Zappa selv og multiinstrumentalist Ian Underwood. De har med seg et par bassister og to-tre trommiser og fiolinister på Willie the Pimp og The Gumbo Variations, men ellers drukner plata i arrangementer for blåsere, piano, xylofon og gitar.

Peaches in Regalia setter på en måte tonen for resten av plata når den setter i gang: Uvante melodier arrangert for treblåsere, uforutsigbare temaskifter og mildt sagt originale harmoniseringer. Det som allikevel setter denne låta i en særstilling på skiva, er at den inneholder flere tema som en kan nynne på, og som til og med har en tendens til å sette seg på hjernen og ikke slippe taket. Hovedtemaet, for eksempel, eller det kinesisk-klingende som kommer inn som C-tema litt over ett minutt ut i låta har en tendens til å dukke opp når oppvasken skal tas.

Willie the Pimp er, som nevnt, eneste låt med vokal, fremført av Captain Beefheart sånn bare Captain Beefhart (og muligens Tom Waits) kan gjøre det, men han får ikke mye plass. Etter et par minutter tar gitarsoloer over på toppen av et jammete bass- og trommekomp. Selv om dette er spilt inn i 1969, har Zappa allerede langt på vei utvikla sin karakteristiske spillestil, og han fyller fint de resterende sju minuttene av låta.

Son of Mr. Green Genes er en instrumentalversjon av Mr. Green Genes fra Uncle Meat, og dette er en av låtene der blåserne virkelig får slippe til. Zappa har brukt Uncle Meat-låta som utgangspunkt og skrevet mildt sagt kreative arrangementer for Underwood, og i tillegg lurer han inn sin egen gitar med jevne mellomrom. Veldig fint. Ingenting overlatt til tilfeldighetene, men ikke noe for den som liker å ta inn én ting av gangen. Ikke bakgrunnsmusikk, altså.

Little Umbrellas er overraskende jazzete i uttrykket. Kontrabass, piano og trommer utgjør fundammentet, og låta er, som gode jazzlåter, bygget opp av a- og b-tema som blir avbrutt av ulike "gjennomføringer" eller solopartier.

The Gumbo Variations er platas frieste låt. Her får alle musikerne slippe til med sitt soloparti før heile låta etterhvert går fullstendig i oppløsning og det er klart for It Must Be a Camel, avslutnigssporet, sannsynligvis platas mest utfordrende låt å høre på. Nå snakker vi virkelig sært. Det begynner jazzete og fint, men det sklir ganske fort ut. Allikevel er det heller ikke her snakk om tilfeldigheter. Stopper og overganger kommer tilsynelatende helt ut av det blå, men det er ingen tvil om at bandet vet hvor det skal. At det tar en stund før vi forstår det, må vi nok bare godta.

Ser en bort fra låttitlene, er dette en av platene der Zappa har valgt å la være å prøve å være morsom. Det er jo selvsagt ikke sånn at humoren hans pleier å komme i veien for musikken. Ofte er den en viktig del av uttrykket, men det er litt deilig at han allerede her har fulgt oppfordringen han seinere skulle gi seg selv: Shut up 'n play yer guitar.