Eric Clapton - 461 Ocean Boulevard

Denne hadde jeg opprinnelig på spolebånd. I mono. Og det funka som ei kule. For ei skive! 461 Ocean Boulevard er så fet at den kan spilles på diktafon under vann og fortsatt låte som "onemilliondollars" (uttales på godt nordnorsk). Må jo være Claptons beste soloskive.
 Det er i alle fall fort gjort å tenke det når en har vokst opp med plata.

461 Ocean Boulevard er ikke noen gitarhelt-skive. Slett ikke. Litt soloer finnes selvsagt, men gjerne enkle slidesoloer, enten på dobro eller med litt forsiktig halv-vreng. Ingen lange egotripper eller Marshaller på full gnu. Nei, heile skiva har en laid-back, litt J.J. Cale-sk stemning, og samspillet i bandet er mye viktigere enn briefing fra en verdensberømt gitarist. Og det er selvsagt ikke sånn jazz-jammete, fritt improviserende samspill det er snakk om, nei da. Her spilles det tight og disiplinert samtidig som det er løst, ledig og uanstrengt. Ingen spiller masse, men alt passer så godt sammen, litt som et puslespill. Bitene går perfekt sammen uten å noensinne krasje, og det gjøres så elegant og lekent. Ingenting låter tenkt eller innstudert. Det bare funker, og det er fort gjort å undre seg: "Hvor vanskelig kan dette være, egentlig? Det er jo bare småtteri alt som foregår her..." Ja, ikke sant? Og det er selvsagt det som er hemmeligheten. Ingenting er overflødig.

Å trekke fram favoritter er ikke så lett, for nesten alle låtene er nettopp favoritter, men Motherlss Children er verd å sjekke ut. Og Willie and the Hand Jive. Get Ready er utrolig sløy, og det samme gjelder I Can't Hold Out. I Shot the Sheriff er mye bedre enn du husker. Faktisk. Denne versjonen med dette bandet når kanskje ikke heilt opp til originalen, men er uendelig mye bedre enn de altfor mange live-versjonene som har kommet siden. Hør bare på Jamie Oldakers tromming her. Mesterlig.

Let It Grow har blitt kritisert for å likne på Stairway to Heaven og/eller Hotel California siden alle låtene benytter seg av mer eller mindre samme akkordprogresjon, og kritikerne har for så vidt rett: Den kromatiske nedgangen er nesten den samme. Men det er ikke poenget. Skulle det bli forbud mot å bruke samme akkordrekke mer enn en gang, hadde vi endt opp med veldig, veldig få gode låter, og poenget er nettopp at Let It Grow er ei kjempelåt.

Som sagt sliter jeg med å finne favoritter, men denne ganga var det Please Be With Me som utmerket seg. Kanon! En Clapton som er lavmælt uten å bli tannløs og kjedelig. Nydelig koring og herlig dobro. Og bandet? Jo da, som på resten av skiva spiller de også denne låta glimrende.

Nevnte jeg forresten at lyden er sinnssykt fet? Plata låter kanskje fint i mono på en bitteliten Tandberg-høyttaler, men hvis du har to Tandberg-høyttalere, kanskje litt større, en gammel forsterker som lyser grønt og en god platespiller, blir opplevelsen komplett.

Kongebra!

Og en ting til: Beklager de klissete bildene i videoen. Tips: Lukk øynene...