Pearl Jam - Binaural

Oppkalt etter en opptaksteknikk benyttet blant annet på leadgitaren på Of the Girl, er Binaural kanskje Pearl Jams mørkeste skive. Veldig lite hurramegrundt ute og går. Lite feiring av livets lysere sider, men fortsatt ei ok, ujevn plate.

Binaural var Matt Camerons første studioplate med bandet, noe som funka som ei kule. Det er i alle fall ikke noe galt trommearbeidet her. Naturlig nok, for han er jo en riktig så dyktig kar. Dessverre slapp han bare til med ei låt, og dessverre hadde nok ikke Eddie Vedder heilt fått tilpassa seg Camerons stil enda, for melodien er ikke nødvendigvis en innertier. Refrengene er kule nok, men underveis i versene er det ikke fritt for at en aner at Chris Cornell og Camerons tidligere band kunne ha fått mer ut av Evacuation.

Samtlige låter på skiva er lite kommerse, og det er i grunnen lite en kan nynne med på. En del ålreite riff, men litt få minneverdige melodier. Litt for mange låter virker uferdige. Allikevel er det nok lyspunkt til at de nesten kunne ha fylt en enkel LP: Breakerfall er en veldig god start, og God's Dice funker fint som låt #2. Rival er underlig og derfor interessant. De virkelige høydepunktene på skiva er Of the Girl og Nothing As It Seems, to Jeff Ament-låter. Lavmælte, rolige låter, samtidig som de er nære og intense.

Platas bunnpunkt er Vedders Soon Forget. Thanks P. T., står det, og Vedder pludrer av gårde, akkompagnert av sin egen ukulele. En morsom liten sak, kanskje, men noen kunne jo ha fortalt Eddie at P. T. allerede hadde skrevet og gitt ut Blue Red and Grey, og at den ikke var mer stas enn at det er nok med èn av den i verden.

Ikke det heilt store, med andre ord. Coveret er fint, Breakerfall, Of the Girl og Nothing As It Seems er veldig, veldig bra, det meste andre er bra, men ikke fantastisk, selv om bandet spiller riktig så bra heile veien.

Kun for fans tenker jeg vi sier...