torsdag 2. mai 2013

Motorpsycho - Still Life With Eggplant


Selvfølgelig ei skikkelig godskive. Som alltid. Ingen bombe, spesielt ikke når vi snakker om nye, revitaliserte Motorpsycho. Et nytt kapittel i den fantastiske Kapstad-epoken. Hurra!

Det kommer ikke som noen overraskelse: Kjempesvær basslyd, enorme gitarer, travel tromming. Fantastisk samspill. This is Motorpsycho, som det heter i filmen. Litt mer retro enn de forrige skivene er det allikevel, eller i det minste retro på en annen måte. Hell, Part 1-3 har, på tross av deilig, flerstemt vokal, tydelige Sabbath-trekk. Mer melodiøst, kanskje, men til tider like tungt, og Snah har selvsagt tatt utfordringa og smelt på en skikkelig Iommi-solo.

Nytt på denne skiva er samarbeidet med Reine Fiske. En skulle kanskje tro at det ikke var plass til mer gitar i bandets fullpakkede lydbilde, men det går så greit atte, noe som nok skyldes flere ting: Fiske har en åpnere gitarlyd enn Snah, han spiller akustisk av og til, og Snah dropper sine egne pålegg for å gi plass til svenske-kollegaen, som tar utfordringene på strak arm. Det er riktignok ikke så ofte en hører rester av Dungen her. Unntaket er The Afterglow, og da skyldes det nok like mye Mellotronen som Fiskes gitar. Gitaren får han allikevel brukt til gangs, spesielt på Ratcatcher. Fantastisk gitarsamspill på tvers av landegrensene oppå et sjukt kult, ofte tilnærmet fritt improvisert fundament av bass og trommer. Igjen: Hurra!

Sammenlignet med forgjengerne virker dette som ei lettvint, utadvendt skive, men det er den ikke nødvendigvis. Still Life With Eggplant er av og til blytung (Hell, Part 1-3), av og til deilig jammete (Ratcatcher)... Melodiøst er det i massevis (Barleycorn og Love-coveren August), men langt ifra lettbeint og fylt av sommerbris. Heldigvis.

Nå må jeg ærlig innrømme at Still Life With Eggplant nok ikke er banebrytende. Kanskje har vi hørt ting som likner også tidligere fra samme band, men det spiller liten rolle. Hva er galt med å låte som seg selv når en låter så bra som dette?

Og igjen: Gutta synger dritfett. Kan vi slutte å mase om personlig, men upolert vokal nå?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar