Roger McGuinn & Band - Roger McGuinn & Band

"A band should be a benevolent dictatorship. Democracy is a great form of government, but it doesn't work in rock & roll."

Da han mange år seinere kikka tilbake på denne plata, innså Roger McGuinn at det demokratiske prosjektprosjektet denne skiva representerer, var mislykka. Det hadde ikke blitt den plata han ønska seg da han slapp til resten av bandmedlemmene som låtskrivere. Roger fant ut at han ikke var fornøyd, og nettopp det hadde musikkpressen allerede fortalt ham i årevis at han ikke burde være. "Her er det for mye fyllmateriale," fnyste man. "Dette kunne du ha gjort bedre selv, Roger," sutret de, journalistene. Bedreviterne. Klagefantene. Og Roger hørte til slutt på dem: "Nei, dette er visst ikke bra. Huff. Det er alle andre i bandets feil." Ja, ja....

Roger McGuinn & Band har blitt dømt for hardt. Dette er faktisk ei riktig så fin skive. Mye bra musikk samla på en plass. (Stort sett på side 1) Versjonen av Lover of the Bayou aleine er god nok grunn til å kjøpe, eie og høre på plata. Ikke skrevet til denne anledningen, men så bra versjon at den forsvarer heile utgivelsen. I tillegg spiller bandet bra. Tight og fint. God, brun 70-tallslyd får man også, og McGuinns karakteristiske stemme er jo alltid trivelig å høre. Mye er nøyaktig som det bør være.

Allikevel hadde de nok rett i en ting, anmelderne, det finnes noen litt kjedelige låter: Lisa er en tullete kalypso (ja, faktisk), og Born to Rock and Roll er en heller slapp affære som bare beviser at, dersom noen her ble født til å rocke, har de forlengst glemt hvordan det gjøres. Det finnes altså dødpunkter. Men: Disse er det McGuinn selv som står for. Disse låtene har han skrevet. Dette må han ta ansvar for sjæl.  Låter som Bull Dog, Painted Lady, Somebody Loves You og Cirlce Song, låter andre i bandet har levert, er trivelige bekjentskaper. Kanskje det allikevel ikke var så dumt å slippe til andre låtskrivere?

Ikke så lett å svare på, for det er jo ikke godt å si hva alternativet ville ha vært. Men det ser ut som om samarbeidet har vært bra for mannen, ikke minst når en tenker på at også Lover of the Bayou er resultat av et samarbeidsprosjekt.

Et demokratisk eksperiment, i alle fall av og til, er muligens ikke å forakte?