Av og til, ikke så ofte, men en sjelden gang, dukker det opp band som er noe heilt for seg selv allerede ved første plateslipp. Primus er/var et sånt band. The Mars Volta også. Jeg tør ikke å påstå at dette kom ut av ingenting og som lyn fra klar himmel, for jeg har aldri (tror jeg) hørt At the Drive-in, Omar og Cedrics forrige band, men noe heilt eget er det. Noe nytt. (I alle fall i 2002.)
På Tremulant EP finner du bare tre låter, men kursen for bandets neste to utgivelser et klart staket ut, kanskje til og med for heile karrieren. Det er kaotisk, hektisk, masete, overmetta med informasjon og inntrykk før det svever lang ut i verdensrommet (eller langt inn i ekkokammeret). Heliumstemme overalt. En hører tekster på spanglish, og de samme lydcollagene (eller kollasjene hvis du er mer moderne i språket ditt) som krydrer Deloused In the Comatorium og Frances the Mute, er på plass allerede her.
The Mars Volta er ikke for alle. Mange har faktisk behov for å fortelle meg det når jeg sier jeg liker bandet. "Det er ikke noe for meg," sier de. Nei, det er greit. Heilt greit. Men det er midt i blinken for meg. (Og flere med meg, som det heter i leserinnlegg.) Det er som... ja, som et musikalsk epilepsianfall, og hver gang jeg lengter tilbake til gode gamle dager med innfall, utfall og anfall, kan jeg sette på noe av The Mars Volta. Nå, takket være ebay og sene kvelder foran pc-skjerm, kan jeg også sette på Tremulant EP. På gul vinyl. Yay!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar