Two-string basitar + three-string guitbass... band blir ikke bedre bare fordi de tar strenger av gitarene. DAD er for eksempel et dritband selv om de selv mener det er ekstremt interessant at bassisten bare har to strenger. Det hjelper ingenting. Det viser bare at han heilt og holdent mangler musikalsk overskudd og -sikt.
På grunn av band som nettopp DAD var jeg derfor ganske så skeptisk en gang tilbake på det uskyldige 90-tall da jeg først hørte om PUSA. "Tullebukker som har så begrensede evner at de bare klarer å spille på instrument med to-tre strenger." Der tok jeg feil. Mine altfor godt innarbeidede fordommer fikk seg et kraftig skudd for baugen. Gutta her har full oversikt. Forenklede instrumenter til tross, gutta spiller knallbra, og de tor guitabasserene fungerer nydelig sammen. Det virker som om de har valgt å gi seg selv utfordringene disse instrumentene har for å finne en egen sound, ikke fordi de ikke behersker "skikkelige" gitarer. En dogmerock-løsning, om du vil.
PUSA hadde to hitlåter på denne plata, Peaches og Lump, to låter som viser nøyaktig hva en kan vente seg av skiva. Enkle, catchy låter med tøffe riff og tostemt vokal på de fengende refrengene. Det låter tvers igjennom trivelig. Good times. Full fres. Til og med coveren av MC5s Kick Out the Jams er er riktig så lystig og fullstendig fri for ungdomsopprør. Hei hvor det går, og livet er en lek fra morgen til kveld! Hadde jeg vært lærer, hadde jeg snakket lenge om den positive energien som finnes her, men jeg får nøye meg med å si at denne plata er en skikkelig opptur.
Presidents of the United States of America kommer ikke til å forandre livet ditt. Er du skikkelig nedfor, er sikkert disse låtene mer til irritasjon enn til inspirasjon, men: Er du sånn passe fornøyd med livet, blir du med denne skiva i strålende perlehumør. Passer for eksempel perfekt på en fredag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar