David Bowie - The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars

'Og i rollen som Ziggy Stardust: ... Lill Lindfors!'

Likheten mellom Lindfors' image som Grand Prix-vertinne og Bowies Ziggy Stardust-karakter har alltid kommet litt i veien hver gang jeg har sett opptak av godeste Ziggy på scenen. Litt synd, egentlig; veldig leit, faktisk, men det ødelegger heldigvis ikke plata. Ikke musikken på den, mener jeg, for bildene kan legges vekk, og så kan man glemme den svenske syngedama og heller glede seg over musikken, for musikk skal som kjent bygges opp av glede...

TRAFOZSATSFM er ei plate jeg hører på altfor sjelden, for jeg liker virkelig, virkelig låtene godt. Detter er kjempelåter, låter som har blitt klassikere fordi de fortjener det, og som sikkert godt kunne ha blitt klassikere kun basert på Bowies framføring av dem, for her er han, som så ofte ellers, i storform. Han har ikke ennå funnet fram til den velkjente, dype skjelvestemmen, den stemmen han deler med Iggy Pop, nei, her går han fortsatt ganske høyt og låter til tider sånn passe tynnt. Av og til synger han til og med litt småsurt (Five Years, for eksempel) uten at det gjør noe. (Egentlig så løfter det faktisk låta enda et hakk.)

TRAFOZSATSFM er ei plate full til randen av fantastiske sanger, sanger spredt utover et utall sjangre, sanger som viser hvilken spennvidde både vokalisten og låtskriveren Bowie hadde. Det er liten vits i trekke fram enkeltspor, eller enkeltøyeblikk for den saks skyld, for, selv om det er nok av dem, er helheten det virkelig store. 

TRAFOZSATSFM er allikevel ei plate jeg hører lite på, og jeg kan kun komme på to sannsynlige forklaringer: 

1. Trommis Mick Woodmansey spiller ofte både stivt og lite dynamisk. 'Star', 'Hang On to Yourself', 'Suffragette City' og til og med 'Five Years' blir i stiveste laget bare på grunn av ham, og saken blir dessverre ikke så mye bedre av pianohamringa på 'Star'. Det låter så kantete.
2. Min utgave av TRAFOZSATSFM er en deluxe CD-versjon, en sånn med bonusspor. Det er jo snilt av  plateselskapet å slenge med noe ekstra, og det er fine ting de har tatt med: B-sider, et ubrukt spor, to demoer. Supert. Sikkert godt ment. Men: Det ødelegger helheten, for dette er ei plate som i utgangspunktet var perfekt bygget opp. Når en åpner ei plate med 'Five Years', er det helt utenkelig å finne en bedre avslutning enn 'Rock and Roll Suicide'. 'Suffragette City' passer perfekt etter 'Ziggy Stardust'. Å slutte side en med 'It Ain't Easy' for så å åpne side to med 'Lady Stardust', er en liten genistrek. Her er ingenting tilfeldig, noe som igjen betyr at å tukle med dette, er å forstyrre det som egentlig er perfekt. Ikke en god idé, med andre ord.

Og så kan man jo spørre seg: Kan jeg ikke bare la være å spille bonussporene? Er ikke litt stiv tromming bare litt stiv tromming? Og de der Lill Lindfors-greiene, er ikke det bare barnslig?

Jo. Jeg må skjerpe meg.