Supergrass - In It for the Money

Under Quart 1995 nøyde vi oss med å se The Black Crowes. Det var på grunn av dem vi hadde kjøpt billett, og siden min kjære, gravide (den gang) eks (nåværende) ikke var heilt i form til å stå på en tørr grusplass i timesvis, nøyde vi oss med å se Black Crowes. Vi visste at Supergrass skulle spille, men det var ikke så farlig. Caught by the Fuzz var ei morsom låt, men det føltes ikke så viktig å høre den live. Det vi ikke visste, var at Supergrass hadde store ting på gang. Ett og et halv år seinere kom In It for the Money ut, og plutselig følte vi oss snytt. Nå føltes det plutselig heilt feil å ikke ha sett bandet, for dette var imponerende greier.

Det er det fortsatt.

In It for the Money er stappfull av gode låter. G-Song, Going Out, In It for the Money (som består av intro, refreng, refreng, instrumentalt refreng refreng og refreng...), Hollow Little Reign... Og de brukte alle de riktige instrumentene, Hammond (plata åpner faktisk med god, gammeldags Hammond-surkling), Rhodes, analoge synther, blåserekker og selvsagt masse gitarer, både med og uten strøm. I tillegg finnes Sun Hits the Sky her, ei av bandets beste låter, som slutter med at bassriffet fra refrenget funker som grunnlag for et altfor kort jammetema.

Høydepunktet er allikevel Richard III. For ei låt, og for et riff, et riff som gir deg en enda sterkere "knuse alle møblene på hjemme alene-fest-følelse" enn det du får av Blurs Song 2. Det er forferdelig stygt og fantastisk nydelig på samme tid. Vokalmelodien er strengt tatt utrolig plagsom og enerverende, men også heilt perfekt. Det er uendelig langt ifra å være fint, men det er like fullt vidunderlig. (Det blei svulstig, dette her...) Det er så mye som gjør at det er nettopp denne låta som fester seg. For det første så veksles det radig mellom A og Eb, et forminska kvintsprang, det er per definisjon ubehagelig - en skrekkfilmintervall, i tillegg er bruken av kontrast heilt fortreffelig: Sterkt og svakt, rolig og støyete, det hissige riffet som motsetning til den melodiøse, Dr. Who-inspirerte synthsoloen. Og så er det de små detaljene du ikke oppdager før du har hørt låta mange ganger: Det er fort gjort å tro at riffet i avslutninga og riffet før brekket midt i låta er det samme. Det er det ikke. De er faktisk nøyaktige motsetninger. Det ene sier dubidubi, det andre bidubidu, ned-opp-ned-opp i motsetning til opp-ned-opp-ned. (Hæ?) Låtas, og derfor platas høydepunkt er allikevel brekket etter synthsoloen:

Ut ifra det berømmelige bidu-riffet (ikke dubi) vokser en feedback som leder inn i full stopp der bare en gitar spiller en forenklet versjon av hovedriffet gjennom en lukka wahwah-pedal. Det varer ikke lenge, og bandet kommer fort inn, men de kommer inn uten noen trommeovergang først. En udefinerbar gitarakkord (alle åpne strenger på likt?) hjelper bandet å ta sats før gitarsoloen suser avgårde. Wooh!, som det heter tidliger  i låta.

Richard III er så kort at den er over før du vet ordet av det, og den må selvsagt høres to-tre ganger etter hverandre. Det gjør jeg hver eneste gang jeg har plata på. Nå har det faktisk gått så langt at de svake ulydene før bandet starter opp er nok til å få meg i rett stemning.

Og så vet vi jo alle at Richard III er cockneyslang for...

Hadde jeg visst at det var dette Supergrass hadde på lur, hadde jeg aldri gått med på å sitte hjemme under konserten i '95. Skulle ha protestert og klagd, nekta å ta oppvasken på flere uker, men jeg var lykkelig uvitende. Trøsten får være at vi så dem seinere på kvelden, i Markens på utsida av gamle Wintersborg med hver sin åpne ølflaske.