Mange skulle nok ønske de kunne synge som Jeff Buckley. Noen av disse heter Thomas, kommer fra Sandnes og bor i Stavanger, andre gjør ikke det, men det de har til felles, er at de ikke kan synge som nettopp Jeff Buckley. Ikke mange kan det. Flere plasser på Grace gjør Buckley heilt sinnsyke greier, ting en ikke skulle tro var mulig. Toppunktet i tittellåta er for eksempel et sånt øyeblikk, et øyeblikk som er fullstendig over the top, og som gir full gåsehuduttelling. Buckley var latterlig flink.
På Grace synger han flinkt heile tida, og låtene han har skrevet er perfekte låter å synge flinkt. Faktisk så er det ikke langt unna at hver eneste tone han synger er imponerende. Låtene er på sin side ikke alltid like imponerende. Et par av de mer rocka låtene er smått forglemmelige, og lyden på disse blir gjerne både hard og tynn, to adjektiv en helst ikke bruker når en skal beskrive lyden av god musikk. Det er med andre ord ikke en ubetinget nytelse å høre på alt på Grac. Heldigvis gjelder dette kun et par spor. Det er et solid flertall av kanonbra låter på Grace: Lover, You Should've Come Over, Lilac Wine, Corpus Christi Carrol...
Tittellåta er også heilt sjukt bra, og alle disse blir gjort enda bedre av å bli framført av en fantastisk vokalist.
Allikevel klarer jeg ikke heilt å la være å tenke at det blir litt mye etterhvert. Litt mye sjukt bra sang. Det litt som med supergitarister, de spiller fantastisk, men de kan gjerne ta en pause og heller spille D og A7 innimellom.
På den annen side: All den intense vokalen gjør at Grace forlanger all oppmerksomhet og blir heilt ubrukelig som bakgrunnsmusikk. Dette kan ikke brukes i heisen, ikke engang Hallelujah, og det er jo en god ting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar