Eller: "Whatever Happened to..... Jugula+ - File Under Science Fiction - Roy Harper & Jimmy Page - An Ordinary Man Writing Songs For Ordinary People." Ikke rart de korta ned navnet på ryggen av plata. Heilt ned til Roy Harper Jugula, faktisk.
Roy Harper er en merkelig skrue. En raring. Og på 80-tallet var Jimmy Page ganske mystisk også. Han tok mange rare avgjørelser. The Firm, for eksempel. Å spille Stairway to Heaven instrumentalt på Arms-konserten i Royal Albert Hall... Å samarbeide med Harper her, var ikke den verste ideen han hadde, men ikke nødvendigvis den beste heller.
Jeg nøyer meg med å kalle skiva Jugula fra nå av, og nøyer meg også med en kort omtale. Dette er merkelige greier. Mye stygg 80-talls-lyd. Veldig mye. Vi snakker Ovation-gitarer. Og så har Harper skrevet en rar sci-fi-låt om hva som kommer til å skje i 1984, og gitt den ut i 1985. Underlige liner-notes. Og låta Advertisement, som jeg legger ved. Hmmm...
Hello, hello, hello, hello...
Forresten, og for ordens skyld: Siden jeg skulle nøye meg med å kalle plata Jugula, må jeg huske å bruke navnet en gang til: Jugula. Sånn. Nå hadde forkortelsen en hensikt. Jugula.
Eller "Flo On the Wall", som det står på coveret...
Innen '85 hadde AC/DC vært igjennom drøssevis av utskiftninger. Noen hadde vært heilt glimrende, å få inn Bon Scott, for eksempel. Andre hadde vært heilt ok, for eksempel å få inn Cliff Williams som ny bassist. Noen var uønskede, som å måtte finne ny trommis til å fylle Phil Rudds store sko. (Simon Wright gjør så godt han kan, stakkar, men får ikke til Rudds fantastiske gyng på hi-hat'en eller den sinnssyke punchen i skarptromma.) Og så var det selvsagt tapet av Bon Scott. Heilt unødvendig. Alle disse forandringene preget bandet i '85. De var faktisk ikke det samme bandet lenger. Problemet var bare at det ikke var dette som egentlig var problemet.
Powerage var det siste studioalbumet AC/DC gjorde med produsent-teamet Vanda Young, og det skulle vise seg å få katastrofale følger. Det viste seg allerede på Highway To Hell. Romklang, for eksempel. Hører jo slett ikke hjemme på ei AC/DC-skive. Produksjonen skulle bli gradvis kjipere og kjipere, og på Fly On the Wall er bunnen nådd. Grautete og grumsete. Trommene druknes i klang i et desperat forsøk på å få dem til å låte stort, og vokalen har blitt gjemt enda ett hakk inni kompet. Det var kanskje ille på de to platene som kom før, men her er det bare tullete. Dette er ikke den eneste plata der en må lese tekstene for å få med seg det som synges, men dette er en av de få platene der bandet strengt tatt ikke hadde trengt å skrive tekst hvis det ikke hadde vært for at den skulle trykkes på innercoveret. Brian Johnson er jo en kul vokalist, men her har han blitt redusert til å lage små, pipete gryntelyder i bakgrunnen.
I tillegg til dette, var det også et annet problem som nå for alvor tok overhånd. Allerede på Back In Black haee AC/DC tatt konsekvensen av at de nå var blitt digre. Stadionband. Følgelig hadde de begynt å skrive låter tilpasset formatet. Humoren var borte, de gode riffene var mer eller mindre borte, og tempoet var stort sett det samme på alle låter: 120bpm.
Noen formildende omstendigheter finnes allikevel. Fortsatt hører en tydelig at det er Young-brødrene på gitar, og inni den elendige produksjonen er det mulig å høre at de strengt tatt fortsatt har beholdt sine fantastiske gitar-sound. Inne i samme graut-produksjon går det også an å ane spor av låter som kunne ha blitt bra med en tidligere besetning. Også er jo både Sink the Pink og Back In Business litt i overkant av heilt ok. Og gitarsoloen holder mål og vel så det.
Det kuleste med skiva finnes derimot på coveret. For det første litt retronostalgi: Fly On the Wall kom også ut som video, og var tilgjengelig både på VHS og Beta, begge versjonene i HiFi-kvalitet. Sneisent. Det tøffeste av alt er allikevel bildet av Malcolm. I '85 lot alle andre gitarister seg avbilde med fingrene sine godt spredt i edderkopp-formasjoner for å vise hvor dyktige de var. Malcolm, derimot, nøyer seg med Tom Dooley-D'en alle kan. Riffene på skiva er ofte litt for fikse og planlagte, men på bildet viser Malcolm seg som den samme gamle. Det er i alle fall godt å vite.
Fly On the Wall var en big deal i '85. I dag er den nok heller en parentes i historien til et band som kunne så uendelig mye bedre.
Litt høyere vokal på videoen enn på plata. Ellers: Her ser du AC/DC på sitt mest harry, heilt uten Bon Scotts underbuksehumor og glimt i øyet. Legg merke til at man på 80-tallet heiset buksene opp når det var på tide å være på sitt tøffeste... Imponerende dansing også...
Denne hadde jeg opprinnelig på spolebånd. I mono. Og det funka som ei kule. For ei skive! 461 Ocean Boulevard er så fet at den kan spilles på diktafon under vann og fortsatt låte som "onemilliondollars" (uttales på godt nordnorsk). Må jo være Claptons beste soloskive.
Det er i alle fall fort gjort å tenke det når en har vokst opp med plata.
461 Ocean Boulevard er ikke noen gitarhelt-skive. Slett ikke. Litt soloer finnes selvsagt, men gjerne enkle slidesoloer, enten på dobro eller med litt forsiktig halv-vreng. Ingen lange egotripper eller Marshaller på full gnu. Nei, heile skiva har en laid-back, litt J.J. Cale-sk stemning, og samspillet i bandet er mye viktigere enn briefing fra en verdensberømt gitarist. Og det er selvsagt ikke sånn jazz-jammete, fritt improviserende samspill det er snakk om, nei da. Her spilles det tight og disiplinert samtidig som det er løst, ledig og uanstrengt. Ingen spiller masse, men alt passer så godt sammen, litt som et puslespill. Bitene går perfekt sammen uten å noensinne krasje, og det gjøres så elegant og lekent. Ingenting låter tenkt eller innstudert. Det bare funker, og det er fort gjort å undre seg: "Hvor vanskelig kan dette være, egentlig? Det er jo bare småtteri alt som foregår her..." Ja, ikke sant? Og det er selvsagt det som er hemmeligheten. Ingenting er overflødig.
Å trekke fram favoritter er ikke så lett, for nesten alle låtene er nettopp favoritter, men Motherlss Children er verd å sjekke ut. Og Willie and the Hand Jive. Get Ready er utrolig sløy, og det samme gjelder I Can't Hold Out. I Shot the Sheriff er mye bedre enn du husker. Faktisk. Denne versjonen med dette bandet når kanskje ikke heilt opp til originalen, men er uendelig mye bedre enn de altfor mange live-versjonene som har kommet siden. Hør bare på Jamie Oldakers tromming her. Mesterlig.
Let It Grow har blitt kritisert for å likne på Stairway to Heaven og/eller Hotel California siden alle låtene benytter seg av mer eller mindre samme akkordprogresjon, og kritikerne har for så vidt rett: Den kromatiske nedgangen er nesten den samme. Men det er ikke poenget. Skulle det bli forbud mot å bruke samme akkordrekke mer enn en gang, hadde vi endt opp med veldig, veldig få gode låter, og poenget er nettopp at Let It Grow er ei kjempelåt.
Som sagt sliter jeg med å finne favoritter, men denne ganga var det Please Be With Me som utmerket seg. Kanon! En Clapton som er lavmælt uten å bli tannløs og kjedelig. Nydelig koring og herlig dobro. Og bandet? Jo da, som på resten av skiva spiller de også denne låta glimrende.
Nevnte jeg forresten at lyden er sinnssykt fet? Plata låter kanskje fint i mono på en bitteliten Tandberg-høyttaler, men hvis du har to Tandberg-høyttalere, kanskje litt større, en gammel forsterker som lyser grønt og en god platespiller, blir opplevelsen komplett.
Kongebra!
Og en ting til: Beklager de klissete bildene i videoen. Tips: Lukk øynene...
De første til å forlate King Crimson. Det eneste album fra duoen. Sinfield inne som tekstforfatter og inspirasjon på Birdman. Steve Winwood som gjest på Turnham Green, Here I Am, en underavdeling av Suite In C. Det er ei veldig ok skive det her.
Begge gutta er lett å kjenne igjen, spesielt Giles, og begge spiller glimrende, spesielt Giles. Litt mer jazz-feeling her og der og litt mindre dystert enn moderbandet. Rent musikalsk er det ikke mye som skulle tilsi at det var nødvendig å starte for seg selv, men det skjer jo som kjent så mye rart i kulissene, og det finnes sikkert en bok en plass som forteller om nettopp dette.
Selvfølgelig er dette prog, og naturlig nok er det lange låter, delt opp i mange deler. Masse rom for improvisasjon og eksperimentering. Svev og flyt og lek. Men, siden det aldri stresser, og siden det gis plass til mye luft, med et tvers igjennom organisk lydbilde, funker det riktig så bra. Fint, det er det er.
Ved siden av de to gigantlåtene, finnes tre kortere: Flight of the Ibis, Is She Waiting? og Tomorrows People- The Children of Today, alle like ålreit de også.
Det er litt vanskelig å beskrive nøyaktig hvordan McDonalds and Giles låter, men hvis du ser for deg en søndagsversjon av In the Court of the Crimson King (ja, jeg vet tittelen er mye lengre), er du inne på noe. En søndag det regner... Her og der hører en tydelig Beatles-påvirkning, og av og til minner det om Atom Heart Mother. Hvis det ikke er til særlig hjelp, kan du ta med deg at Beastie Boys har sampla trommene fra Tomorrows People. Det kommer i alle fall ikke til å hjelpe...
Lytt heller sjæl. Det er ganske ålreit, skjønner du:
Still, som i følge prislappen, kosta 49,- på Musikk og film i 1973
Når diktere gir ut plater... Sinfield skreiv King Crimsons mest kjente tekster. Han var et av originalmedlemmene. Var med å skrive låter og greier. En viktig del av sound og filosofi. Selvfølgelig blei han utsatt for en Robert Fripp og endte opp utenfor bandet. Dette var ca. '71. To år seinere kom soloplata. Her har han med seg et solid knippe gamle venner: Gre Lake, John Wetton, Boz, Mel Colins... men ikke Robert Fripp.
Still begynner i grunnen riktig så fint. The Song For the Sea Goat og Under the Sky har samme stemning som førsteutgavens av King Crimsons roligere partier. Fint. Vokalen er sånn heilt passe, men funker sammen med resten av låtene. Det som virkelig bærer låtene, er Mel Colins blåsere og resten av bandet. Fra tredje låta, Will It Be You, og utover skjer det mye rart, og ikke alt er like kult: Kose-køntri, gammelmanns-boogie... Heldigvis er det flere fine øyeblikk underveis (duett med Greg Lake, for eksempel), og tekstene er typisk Sinfield, som vil si at de som liker det han gjorde for KC, vil like det han gjør her. Musikalsk løfter deg seg ikke heilt igjen før plata avsluttes med The Night People, og igjen må Mel Colins og blåserne hans få sen solid del av æren. Veldig kult sax-spill når grooven bare kommer i gang.
Still er ikke nødvendigvis ei plate alle burde eie. For fans av King Crimson, og for så vidt av engelsk 70-talls-prog generelt, er dette derimot ei plate som er verdt å leite fram og kjøpe. Her er det nok snacks til at en finner fram plata av og til, når en bare husker at den står i hylla.
Du får finne ut selv om du er i målgruppa, men en ting er uansett sikker: Når diktere gir ut plater, kan det gå uendelig mye verre enn dette.
For få vet om Wishbone Ash, og de som har fått med seg at de finnes, har etter all sannsynlighet fått med seg feil låt eller feil album, for dette er et av de bandene som har gitt ut altfor mange plater.
Tidlig på 70-tallet var det derimot andre boller. Over i junaiten sjokkerte Allman Brothers både seg selv og andre med ikke bare en, men to leadgitarister. I England fulgte Wishbone Ash i samme fotspor. Omtrent. Ikke så mye blues, jazz og country som en kunne finne hos Allmans, men med tydelige keltiske undertoner, heilt klart inspirert av middelaldermusikk fra de britiske øyer. Engelsk progrock, med andre ord, men uten fløyte, uten Mellotron, uten keyboards, faktisk. Hvordan kompenserer en for mangel på alt dette? Ved hjelp av tonnevis av gitar, hva ellers?
Når coveret forteller i detalj hvilken gitarist som spiller solo når, er dette et tydelig tegn på at vi har med nettopp gitarrock å gjøre, og når låtene går over 6 eller 7 eller til og med 9 minutter, er det selvsagt plass til instrumentalisering. Og hvilket instrument snakker vi om? Gitar. Selvsagt.
Akkurat som Dickey Betts og Duane Allman, lagde Ted Turner og Andy Powell ikke bare lange soloer, de satt seg også sammen og kokte opp tostemte leadgitartemaer og var på den måten starten på en lang, erkeengelsk tradisjon. En tradisjon band som Thin Lizzy og Iron Maiden skulle føre videre. Videreutvikle, om du vil.
Anyways: Argus er ei knallfeit progskive og kan anbefales alle som liker lange soloer à la 70-tallet, pen, flerstemt vokal og tekster like middelalderorientert som enkelte av riffene: Throw Down the Sword, The King Will Come, Warrior (I have to be a Warrior, a slave I couldn't be. A soldier and a conqueror fighting to be free...)
Ikke så lett å velge her, men Warrior viser både harmonivokal, middelaldertoner, harmonigitar og begge gitaristenes spillestil. Andy Powell spiller Flying V, Ted Turner spiller Strat. For de av dere som ikke er heilt sikre på hva forskjellen er: Gitarene låter mer eller mindre slik de ser ut.
Selvfølgelig ei skikkelig godskive. Som alltid. Ingen bombe, spesielt ikke når vi snakker om nye, revitaliserte Motorpsycho. Et nytt kapittel i den fantastiske Kapstad-epoken. Hurra!
Det kommer ikke som noen overraskelse: Kjempesvær basslyd, enorme gitarer, travel tromming. Fantastisk samspill. This is Motorpsycho, som det heter i filmen. Litt mer retro enn de forrige skivene er det allikevel, eller i det minste retro på en annen måte. Hell, Part 1-3 har, på tross av deilig, flerstemt vokal, tydelige Sabbath-trekk. Mer melodiøst, kanskje, men til tider like tungt, og Snah har selvsagt tatt utfordringa og smelt på en skikkelig Iommi-solo.
Nytt på denne skiva er samarbeidet med Reine Fiske. En skulle kanskje tro at det ikke var plass til mer gitar i bandets fullpakkede lydbilde, men det går så greit atte, noe som nok skyldes flere ting: Fiske har en åpnere gitarlyd enn Snah, han spiller akustisk av og til, og Snah dropper sine egne pålegg for å gi plass til svenske-kollegaen, som tar utfordringene på strak arm. Det er riktignok ikke så ofte en hører rester av Dungen her. Unntaket er The Afterglow, og da skyldes det nok like mye Mellotronen som Fiskes gitar. Gitaren får han allikevel brukt til gangs, spesielt på Ratcatcher. Fantastisk gitarsamspill på tvers av landegrensene oppå et sjukt kult, ofte tilnærmet fritt improvisert fundament av bass og trommer. Igjen: Hurra!
Sammenlignet med forgjengerne virker dette som ei lettvint, utadvendt skive, men det er den ikke nødvendigvis. Still Life With Eggplant er av og til blytung (Hell, Part 1-3), av og til deilig jammete (Ratcatcher)... Melodiøst er det i massevis (Barleycorn og Love-coveren August), men langt ifra lettbeint og fylt av sommerbris. Heldigvis.
Nå må jeg ærlig innrømme at Still Life With Eggplant nok ikke er banebrytende. Kanskje har vi hørt ting som likner også tidligere fra samme band, men det spiller liten rolle. Hva er galt med å låte som seg selv når en låter så bra som dette?
Og igjen: Gutta synger dritfett. Kan vi slutte å mase om personlig, men upolert vokal nå?
Fantastisk tittel... Perfekt for akkurat de dagene, de dagene, du vet, der for mye betyr for mye... Klar melding: Ikke stress.
Siden dette er Dungen, er det selvsagt ei fin skive. Det låter som Dungen: Melodier litt sånn inspirert av svenske folkeviser, under- og overtoner av jazz, god blanding av akustiske og elektriske lyder, Reine Fiskes Hendrix-pregede gitar, deilig organisk trommelyd, fløyte... Gustav Ejstes fantastiske låter og nydelige piano. (+ andre instrument han må finne på å traktere, alt like glimrende.) Igjen: Det låter som Dungen. Liker du bandet, liker du skiva. Vet du at du ikke er så begeistra for Dungen, kommer ikke denne plata til å få deg til å ombestemme deg. Kjenner du derimot ikke til disse svenskene, kan dette være en god plass å begynne, siden de altså låter umiskjennelig som seg selv her.
Klikk på linken nedenfor og finn ut om du er i målgruppa.
Oppkalt etter en opptaksteknikk benyttet blant annet på leadgitaren på Of the Girl, er Binaural kanskje Pearl Jams mørkeste skive. Veldig lite hurramegrundt ute og går. Lite feiring av livets lysere sider, men fortsatt ei ok, ujevn plate.
Binaural var Matt Camerons første studioplate med bandet, noe som funka som ei kule. Det er i alle fall ikke noe galt trommearbeidet her. Naturlig nok, for han er jo en riktig så dyktig kar. Dessverre slapp han bare til med ei låt, og dessverre hadde nok ikke Eddie Vedder heilt fått tilpassa seg Camerons stil enda, for melodien er ikke nødvendigvis en innertier. Refrengene er kule nok, men underveis i versene er det ikke fritt for at en aner at Chris Cornell og Camerons tidligere band kunne ha fått mer ut av Evacuation.
Samtlige låter på skiva er lite kommerse, og det er i grunnen lite en kan nynne med på. En del ålreite riff, men litt få minneverdige melodier. Litt for mange låter virker uferdige. Allikevel er det nok lyspunkt til at de nesten kunne ha fylt en enkel LP: Breakerfall er en veldig god start, og God's Dice funker fint som låt #2. Rival er underlig og derfor interessant. De virkelige høydepunktene på skiva er Of the Girl og Nothing As It Seems, to Jeff Ament-låter. Lavmælte, rolige låter, samtidig som de er nære og intense.
Platas bunnpunkt er Vedders Soon Forget. Thanks P. T., står det, og Vedder pludrer av gårde, akkompagnert av sin egen ukulele. En morsom liten sak, kanskje, men noen kunne jo ha fortalt Eddie at P. T. allerede hadde skrevet og gitt ut Blue Red and Grey, og at den ikke var mer stas enn at det er nok med èn av den i verden.
Ikke det heilt store, med andre ord. Coveret er fint, Breakerfall, Of the Girl og Nothing As It Seems er veldig, veldig bra, det meste andre er bra, men ikke fantastisk, selv om bandet spiller riktig så bra heile veien.
Med Little Lucid Moments ble det heilt klart at Motorpsycho hadde kommet seg trygt igjennom personlighetskrisa et par av de foregående albumene hadde avslørt. På mange måter var de tilbake i god form allerede på Black Hole/Black Canvas, men det er jo litt lite å være to i bandet. Det hjelper med trommis, spesielt en sånn trommis som Kapstad. Plata overbeviste fra første sekund, og det var godt å ha Motorpsycho tilbake.
Little Lucid Moments er ei monumental greie. Fire gigantlåter spredd utover fire vinylsider. Det er mange ideer, mye lyd, lange instrumentalpassasjer, masse flytende tema, masse koring, masse trøkk og, viktigst av alt, masse energi. Sinnssjukt masse. Ingen tvil om at Kenneth Kapstad var rett mann på rett plass. Ikke bare spiller han heilt fjernt bra, han sparker nytt liv i Bent og Snah også. Her finnes et intensitetsnivå en ikke har hørt fra bandet siden 90-tallet. Enormt!
Little Lucid Moments er også plata der Snah tok gitarspillet sitt til et nytt nivå. Han har jo alltid vært både original og flink. Alltid spilt rett tone til rett tid. Alltid hatt sin egen lett gjenkjennelige personlighet, men dæven så mye fett han leverer her! Og for en bredde i uttrykket! Damn, boy!
Det buldrende bassdrivet er naturlig nok også på plass, og det låter friskere og mer energisk enn på lenge. Å igjen spille sammen med en annen trommis enn seg selv, var sikkert ikke dumt, spesielt når det er en trommis som ikke bare kan følge de mildt sag levende basslinjene, men som også klarer å pushe Bent enda et lite hakk ekstra. Dette er bare utrolig bra. Rett og slett.
Det er aldri trygt å påstå at en tydelig kan høre hvordan ting har foregått i studio, men det er ganske så trygt å si at det låter som om grunnsporene er gjort live. Tre stykker i samme rom som spiller gjennom låtene. Samspillet, dynamikken og måten gutta reagerer på hverandres spill hinter i det minste mot at gutta har både sett og hørt hverandre under innspilling. Pålegg er det jo nok av: Ekstra gitarer, piano, lydeffekter, koring, vokal, men selve kompet kan vel ikke være noe annet enn live?
Og så var vokalen den beste på noen Motorpsycho skive så langt.
Little Lucid Moments markerte starten på en ny gullalder for Motorpsycho, en gullalder som nå har vart i fem gode år, og det er heilt tydelig lov å være optimistisk også når det gjelder framtida.
.jpg)
