De første til å forlate King Crimson. Det eneste album fra duoen. Sinfield inne som tekstforfatter og inspirasjon på Birdman. Steve Winwood som gjest på Turnham Green, Here I Am, en underavdeling av Suite In C. Det er ei veldig ok skive det her.
Begge gutta er lett å kjenne igjen, spesielt Giles, og begge spiller glimrende, spesielt Giles. Litt mer jazz-feeling her og der og litt mindre dystert enn moderbandet. Rent musikalsk er det ikke mye som skulle tilsi at det var nødvendig å starte for seg selv, men det skjer jo som kjent så mye rart i kulissene, og det finnes sikkert en bok en plass som forteller om nettopp dette.
Selvfølgelig er dette prog, og naturlig nok er det lange låter, delt opp i mange deler. Masse rom for improvisasjon og eksperimentering. Svev og flyt og lek. Men, siden det aldri stresser, og siden det gis plass til mye luft, med et tvers igjennom organisk lydbilde, funker det riktig så bra. Fint, det er det er.
Ved siden av de to gigantlåtene, finnes tre kortere: Flight of the Ibis, Is She Waiting? og Tomorrows People- The Children of Today, alle like ålreit de også.
Det er litt vanskelig å beskrive nøyaktig hvordan McDonalds and Giles låter, men hvis du ser for deg en søndagsversjon av In the Court of the Crimson King (ja, jeg vet tittelen er mye lengre), er du inne på noe. En søndag det regner... Her og der hører en tydelig Beatles-påvirkning, og av og til minner det om Atom Heart Mother. Hvis det ikke er til særlig hjelp, kan du ta med deg at Beastie Boys har sampla trommene fra Tomorrows People. Det kommer i alle fall ikke til å hjelpe...
Lytt heller sjæl. Det er ganske ålreit, skjønner du:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar