Wishbone Ash - Argus

 

For få vet om Wishbone Ash, og de som har fått med seg at de finnes, har etter all sannsynlighet fått med seg feil låt eller feil album, for dette er et av de bandene som har gitt ut altfor mange plater.

Tidlig på 70-tallet var det derimot andre boller. Over i junaiten sjokkerte Allman Brothers både seg selv og andre med ikke bare en,  men to leadgitarister. I England fulgte Wishbone Ash i samme fotspor. Omtrent. Ikke så mye blues, jazz og country som en kunne finne hos Allmans, men med tydelige keltiske undertoner, heilt klart inspirert av middelaldermusikk fra de britiske øyer.  Engelsk progrock, med andre ord, men uten fløyte, uten Mellotron, uten keyboards, faktisk. Hvordan kompenserer en for mangel på alt dette? Ved hjelp av tonnevis av gitar, hva ellers?

Når coveret forteller i detalj hvilken gitarist som spiller solo når, er dette et tydelig tegn på at vi har med nettopp gitarrock å gjøre, og når låtene går over 6 eller 7 eller til og med 9 minutter, er det selvsagt plass til instrumentalisering. Og hvilket instrument snakker vi om? Gitar. Selvsagt.

Akkurat som Dickey Betts og Duane Allman, lagde Ted Turner og Andy Powell ikke bare lange soloer, de satt seg også sammen og kokte opp tostemte leadgitartemaer og var på den måten starten på en lang, erkeengelsk tradisjon. En tradisjon band som Thin Lizzy og Iron Maiden skulle føre videre. Videreutvikle, om du vil.

Anyways: Argus er ei knallfeit progskive og kan anbefales alle som liker lange soloer à la 70-tallet, pen, flerstemt vokal og tekster like middelalderorientert som enkelte av riffene: Throw Down the Sword, The King Will Come, Warrior (I have to be a Warrior, a slave I couldn't be. A soldier and a conqueror fighting to be free...)

Ikke så lett å velge her, men Warrior viser både harmonivokal, middelaldertoner, harmonigitar og begge gitaristenes spillestil. Andy Powell spiller Flying V, Ted Turner spiller Strat. For de av dere som ikke er heilt sikre på hva forskjellen er: Gitarene låter mer eller mindre slik de ser ut.