AC/DC - Fly On the Wall

Eller "Flo On the Wall", som det står på coveret...

Innen '85 hadde AC/DC vært igjennom drøssevis av utskiftninger. Noen hadde vært heilt glimrende, å få inn Bon Scott, for eksempel. Andre hadde vært heilt ok, for eksempel å få inn Cliff Williams som ny bassist. Noen var uønskede, som å måtte finne ny trommis til å fylle Phil Rudds store sko. (Simon Wright gjør så godt han kan, stakkar, men får ikke til Rudds fantastiske gyng på hi-hat'en eller den sinnssyke punchen i skarptromma.) Og så var det selvsagt tapet av Bon Scott. Heilt unødvendig. Alle disse forandringene preget bandet i '85. De var faktisk ikke det samme bandet lenger. Problemet var bare at det ikke var dette som egentlig var problemet.

Powerage var det siste studioalbumet AC/DC gjorde med produsent-teamet Vanda Young, og det skulle vise seg å få katastrofale følger. Det viste seg allerede på Highway To Hell. Romklang, for eksempel. Hører jo slett ikke hjemme på ei AC/DC-skive. Produksjonen skulle bli gradvis kjipere og kjipere, og på Fly On the Wall er bunnen nådd. Grautete og grumsete. Trommene druknes i klang i et desperat forsøk på å få dem til å låte stort, og vokalen har blitt gjemt enda ett hakk inni kompet. Det var kanskje ille på de to platene som kom før, men her er det bare tullete. Dette er ikke den eneste plata der en må lese tekstene for å få med seg det som synges, men dette er en av de få platene der bandet strengt tatt ikke hadde trengt å skrive tekst hvis det ikke hadde vært for at den skulle trykkes på innercoveret. Brian Johnson er jo en kul vokalist, men her har han blitt redusert til å lage små, pipete gryntelyder i bakgrunnen.

I tillegg til dette, var det også et annet problem som nå for alvor tok overhånd. Allerede på Back In Black haee AC/DC tatt konsekvensen av at de nå var blitt digre. Stadionband. Følgelig hadde de begynt å skrive låter tilpasset formatet. Humoren var borte, de gode riffene var mer eller mindre borte, og tempoet var stort sett det samme på alle låter: 120bpm.

Noen formildende omstendigheter finnes allikevel. Fortsatt hører en tydelig at det er Young-brødrene på gitar, og inni den elendige produksjonen er det mulig å høre at de strengt tatt fortsatt har beholdt sine fantastiske gitar-sound. Inne i samme graut-produksjon går det også an å ane spor av låter som kunne ha blitt bra med en tidligere besetning. Også er jo både Sink the Pink og Back In Business litt i overkant av heilt ok. Og gitarsoloen holder mål og vel så det.

Det kuleste med skiva finnes derimot på coveret. For det første litt retronostalgi: Fly On the Wall kom også ut som video, og var tilgjengelig både på VHS og Beta, begge versjonene i HiFi-kvalitet. Sneisent. Det tøffeste av alt er allikevel bildet av Malcolm. I '85 lot alle andre gitarister seg avbilde med fingrene sine godt spredt i edderkopp-formasjoner for å vise hvor dyktige de var. Malcolm, derimot, nøyer seg med Tom Dooley-D'en alle kan. Riffene på skiva er ofte litt for fikse og planlagte, men på bildet viser Malcolm seg som den samme gamle. Det er i alle fall godt å vite.

Fly On the Wall var en big deal i '85. I dag er den nok heller en parentes i historien til et band som kunne så uendelig mye bedre.

Litt høyere vokal på videoen enn på plata. Ellers: Her ser du AC/DC på sitt mest harry, heilt uten Bon Scotts underbuksehumor og glimt i øyet. Legg merke til at man på 80-tallet heiset buksene opp når det var på tide å være på sitt tøffeste... Imponerende dansing også...