Feel-good-pling-plong-rock... Litt overraskende å sette på denne for første gang på en stund. Mye streitere enn jeg huska. I alle fall en liten stund. Ganske snart plinges og plonges det som aldri før. Det hadde vært ålreit å si at plata har en fin balanse mellom normale låter og merkelige, skrudde greier, men det har den ikke. Alt er merkelig og skrudd. Som alltid.
Konseptalbum, selvsagt. Heftige vokalarrangement, heftigere enn før, faktisk, med Shulmans lettere hysteriske stemme på toppen. Vibrafoner, marimba, sax, fiolin, Clavinet, Moog, Mellotron... Alt ethvert progband med respekt for seg selv trenger, og selvsagt de trygge gode rockeinstrumente: Fenderbass, Luwigtrommer og Les Paul.
The Power and the Glory har nok flere av Genlte Giants mest avanserte, masete låter. Det skjer så vannvittig mye heile tida. Så mange ting på likt. Enorme mengder informasjon. Så vidt jeg husker, var det en liten utfordring å komme skikkelig inn i greiene her. Litt jobb å finne ut hva som egentlig foregikk, men nå låter det slett ikke så vanskelig lenger. Som sagt fikk jeg for meg at dette var ganske streit og lett tilgjengelig, men der tok jeg feil, for det er ikke sant. Jeg har bare blitt vant til det, noe jeg er godt fornøyd med. The Power and the Glory er perfekt på noen dager, dager der en er moden for forvirring, men ikke på AC/DC-dager. Alt til sin tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar