The Black Crowes - Amorica

Perk er fett. Masse perk. Enda mer perk. Congas, shaker, guiro, bongos, tamburin... Heile tida. Ghost beats. Og rytmiske riff. Chick-a-chick. Du-du, du-du...

Få skiver har et driv som kan måle seg med Amorica. Ikke den typen driv en får når alt går fort og jager avgårde, nei, tempoet er gjerne seigt, laid-back, men det er så mye rytme her. I alle retninger. Døde og pine og splitte mine bramseil! Det er bare så bra! Og så løser det seg opp. Det flyter avgårde på psykedeliske riff.   Svevende orgler. Koring. Kontrastene mellom det veldig rytmiske og synkoperte på den ene sida og det løse, ledige, luftige på den andre gjør plata uendelig bra. Conspiracy som motstykke til Wiser Time. High Head Blues til høyre, Descending til venstre. Det funker så utrolig fint. Dessuten er balansen mellom akustisk og elektrisk er også perfekt. Nonfiction vs. Gone.

Men det er jo ikke bare perk på skiva. Keyboardist Eddie Harsch har fått en viktigere rolle og har blitt en mye større del av lydbildet. Det har selvsagt ikke blitt mindre gitar, men litt luftigere er de. Litt mer plass til andre. Til keys. Til større frihet i bassen. Det låter løsere og ledigere enn de to platene som kom før. Groove-orientert, ikke låt-orientert. Få catchy refrenger. Ikke så lett å synge med til, men hvem bryr seg? Ikke jeg i alle fall. Ikke når det låter så bra som dette.

Amorica er utvilsomt ett av høydepunktene for Black Crowes. Alt klaffer. Det låter klassisk, men nytt. Tradisjonelt, men heilt unikt. Det låter klisslikt Allman Brothers samtidig som det ikke låter likt i det heile tatt. Det låter som... Black Crowes. Stones-, Faces- og Humble Pie-referansene er godt skjult denne ganga og skulle ikke komme tilbake før By Your Side.

I ettertid kan også Amorica ses som et forvarsel på hvordan det skulle gå med Marc Ford. Tonen hans er ikke like feit, og fraseringa er ikke like fokusert som den var på The Southern Harmony and Musical Companion. Han spiller fortsatt knallbra, men han har ikke samme pondusen som før. Tonene hans veier mindre. Jeg hadde kanskje ikke reagert på det hvis jeg ikke visste at det snart skulle gå i bratt utforbakke med ham, men at han spiller annerledes her, er det ingen tvil om.

Når det er sagt, er det viktig å peke på at plata som heilhet også låter ganske ulikt forgjengeren. Det er ikke umulig at endringen i Fords spillestil først og fremst skyldes nye omgivelser. Gode musikere er tross alt alltid gode lyttere. Gode musikere er tilpasningsdyktige, og heile Black Crowes viser seg her som en gjeng usedvanlig solide spillemenn her, med et samspill som er misunnelsesverdig.

Det er ikke rart de var sjukt bra live på denne tida

.