Ikke nødvendigvis kråkenes fineste øyeblikk dette her... Synes jeg. Ikke som heilhet i alle fall. Mange er uenige. Veldig mange, kan det virke som. Veldig uenige. Mange er udelt begeistra for at bandet så ut til å ha vendt tilbake til sounden fra Shake Your Money Maker. Jeg er ikke fullt så begeistra...
By Your Side starter sinnsykt bra. Go Faster er enda et klassisk åpningsspor, og Kickin' My Heart Around er enda bedre. Kanon slide! Det lover bra, det er akkurat det det gjør. Tittellåta er mer bakpå, men har en god, sløy groove av den typen Ron Wood-Stones hadde da de var bra. Litt Crazy Mama, liksom. Catchy refreng har de også, disse tre. Horse Head er tyngre. Feitere. Bakpå. Heftig riff. Konge koring. Hadde Black Crowes klart å holde dette nivået oppe gjennom heile skiva, hadde dette vært blant bandets beste skiver. Dessverre svikter kondisen underveis.
Only a Foll, Heavy og Welcome to the Good Times er bare middels interessante, og det er fort gjort å begynne å tenke på andre ting. Middag. Selvangivelsen... Go Tell the Congregation er derimot dødsfet. Samme hvor langt en må ha reist i løpet av de tre foregående låtene, er det umulig å ikke våkne nå. Feit soulrock med klassisk "tjukk negerdame-koring" (Hvor politisk ukorrekt går det an å bli, Trond?). Awsome, som kidsa sier.
Etter dette er det mer eller mindre over. Det kommer tre låter til. tre låter som bare... er der. De er også med, som det heter. Bidrar med lite. Ho-hum.
By Your Side er altså ujevn. Fem dridbra låter. Seks ganske kjedelige. Da plata kom ut, var bandet mer eller mindre igjennom krisetidene rundt Three Snakes and One Charm. Kanskje hadde de det for greit. Ikke nok tyngde. Ikke nok å melde. By Your Side er full av catchy refreng og lettbeint rockefot. For mange er det nettopp dette ei god plate skal ha. Jeg trenger litt mer grums. Litt mer rusk i forgasseren. Men det får være mitt problem.
Fotnote: Rich Robinson gjør en bunnsolid jobb som to gitarister!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar