Yes kan være utrolig nerdete. Pipevokal og masete arrangement. Flere og flere teite synth-lyder jo nærmere en kommer 80-tallet. Låter som ikke svinger. Close to the Edge er heldigvis skånet for alt dette. Selvsagt er det hektisk, og selvsagt har Jon Anderson sin sedvanlige u-kule pipestemme. Her er arrangementene, som vanlig, intrikate, overdådige og unødvendig kompliserte. Men det funker. Close to the Edge er ei kul plate å høre på også på dager en ikke er ute etter å høre hvor masete og komplisert det går an å gjøre rock.
1972-Yes er en gjeng sjukt flinke musikere. Dyktige. Flinkiser. Flinkere enn sitt eget beste. Klarer aldri å tøyle seg. Holder ikke igjen. Det spilles og spilles. Basslinjene til Chris Squire er nøye utbardeidet, ikke bare til å passe til riff, trommer og akkordprogresjoner, men også til vokalarrangementene . Disse er igjen ofte trestemte eller mer. Bill Bruford er fortsatt med på trommer, like hektisk og polyrytmisk som alltid. Rick Wakeman på keys er et kapittel for seg: Tusen synther, hammond- og kirkeorgel. Så pretensiøst som det går an å bli. Det er langt ifra usannsynlig at han hadde trollmannskappa si på seg også i studio. Og Steve Howe... Her går det unna på en feit Gibson jazz-gitar, nesten uten vreng. Eller på kassegitar. Flinkis, han også.
 |
| Inni gatefolden. Veldig Yes-ete. |
Hvorfor funker det, da? Når det kunne ha gått så galt? Fordi idéene er gode nok. Låtene er bra. Her svinger det. Masse driv. Fortsatt nerde-prog, selvsagt, men kjempekult. Det gjør ingenting at de ikke holder igjen. Ikke bare er det avansert, godt arrangert, hektisk og flinkt, det er også fin musikk.
Men: Liker du ikke sjangeren, kan du like godt holde deg unna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar