Nesten som ei demo-skive for DX-7. Masse plast synth. Lott Oberheim og litt Prophet. litt Casio-keyboard, men alt låter DX-7: Syntetisk. plastikk og annoying.
Rart, da, at Nils Lofgren, som alltid har vært skitgod til å spille gitar, valgte å gi ut ei plate som dette. Selvsagt var også han preget av at pop og rock i '85 nådde sitt absolutte lavmål, men han kunne jo ha holdt seg unna de verste produksjonstriksene. Heldigvis drukner ikke alle låtene i utilgivelige 80-tallssynder, og heldigvis er flere av låtene typisk Lofgren. Han har for eksempel ikke prøvd seg på electric boogaloo. Synger som seg sjøl gjør han også, og etterhvert speller han jammen gittar au. Bra gittar.
Det er mye som blir for klissete på Flip. Delivery Night, for eksempel, og nesten alt er for glatt. Den Rick Springfieldske Secrets In the Streets, er grundig teflonbelagt. Big Tears Fall også.
Høydepunkt, da? New Holes In Old Shoes er slett ikke verst. På tross av Casio-rumba-rytme. På tross av en av de kjipeste kassegitar-lydene jeg har hørt på ei profesjonelt innspilt skive. Sweet Midnight går an.
Uansett: Det finnes nok noen Nils Lofgren-komplettister der ute. De må selvsagt ha denne. Det finnes sikkert også en del 80-tallsfreaks som vil elske Flip. For alle andre er ikke dette det helt store. Men Nils har jo gjort mye annet fint... Dessuten kan han ta salto.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar