Kriseskiva! Plata der alt skar seg. Johnny Colt hadde mista interessen og Rich Robinson tok over bassen. Marc Ford valgte seg en relativt usunn livsstil, og Rich Robinson tok over også som leadgitarist. Colt og Ford bidro litt, men nå var det godt han fantes, lillebror Robinson.
På tross av, kanskje også på grunn av alt rot, er Three Snakes and One Charm ei knallbra skive. Ikke feilfri, men ikke så langt ifra. Alle låtene er kanskje ikke klassikere, men alle passer perfekt som deler av sammenhengen. De låtene som kanskje ikke står støtt som fjell på egne bein, er fortsatt viktige for at albumet skal bli så bra som det er. Let Me Share the Ride, Bring On, Bring On og Better When You're Not Alone kunne nok ikke ha klart seg så godt på egenhånd, men sammen med perler som Good Friday og Nebakanezer har de absolutt sin funksjon. Ikke som fyllmasse, for til det er de altfor bra, men for å skape variasjon, for å balansere plata, og, ikke minst, som nødvendige pusterom mellom heftige, intense låter som How Much For Your Wings og Evil Eye, kanskje de to sterkeste låtene på plata, men også de mest kompromissløse.
Åpningssporet, Under a Mountain, er naturlig nok dødsbra, nøyaktig som alle andre åpningsspor fra bandet: Twice as Hard, Sting Me, Gone, Go faster, Midnight from the Inside Out... Og andrelåta er like bra som andrelåter pleier å være: Jealous Again, Remedy, Conspiracy... Black Crowes fornekter seg ikke.
Selv om Three Snakes and One Charm til tider er hakket mer melodiøs enn Amorica, er plata på mange måter også mørkere og tyngre. Nebakanezer har kanskje et refreng en gjerne kan nynne på og et riff som setter seg på hjernen, men den er også ganske utemmet og støyete. Blackberry er småfunky, og catchy, men samtidig veldig kantete. Det samme gjelder faktisk også Girl From a Pawnshop, som først utgir seg for å være ei lavmælt, country-preget ballade før den raser inn i voldsomme crescendoer med heftig leadgitar. Jevnt over er plata rett og slett rå. Upolert. Det høres ut som om plata er spilt inn live i ett stort rom med trepanel på veggene. Dødshøyt. At problemer i bandet forhindret nettopp dét, er det umulig å høre.
Three Snakes and One Charm er ikke noen kommersiell plate. Den kunne kanskje ha vært det hvis noen hadde gått inn for å rydde, gnikke, polere og produsere. Strømlinjeforme. Heldigvis gjorde ingen det.
Plata er selvsagt så smal at bare noen få låter finnes på youtube. Vi får gå for spotify:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar