The Black Crowes - Three Snakes and One Charm

Kriseskiva! Plata der alt skar seg. Johnny Colt hadde mista interessen og Rich Robinson tok over bassen. Marc Ford valgte seg en relativt usunn livsstil, og Rich Robinson tok over også som leadgitarist. Colt og Ford bidro litt, men nå var det godt han fantes, lillebror Robinson.

På tross av, kanskje også på grunn av alt rot, er Three Snakes and One Charm ei knallbra skive. Ikke feilfri, men ikke så langt ifra. Alle låtene er kanskje ikke klassikere, men alle passer perfekt som deler av sammenhengen. De låtene som kanskje ikke står støtt som fjell på egne bein, er fortsatt viktige for at albumet skal bli så bra som det er. Let Me Share the Ride, Bring On, Bring On og Better When You're Not Alone kunne nok ikke ha klart seg så godt på egenhånd, men sammen med perler som Good Friday og Nebakanezer har de absolutt sin funksjon. Ikke som fyllmasse, for til det er de altfor bra, men for å skape variasjon, for å balansere plata, og, ikke minst, som nødvendige pusterom mellom heftige, intense låter som How Much For Your Wings og Evil Eye, kanskje de to sterkeste låtene på plata, men også de mest kompromissløse.

Åpningssporet, Under a Mountain, er naturlig nok dødsbra, nøyaktig som alle andre åpningsspor fra bandet: Twice as Hard, Sting Me, Gone, Go faster, Midnight from the Inside Out... Og andrelåta er like bra som andrelåter pleier å være: Jealous Again, Remedy, Conspiracy... Black Crowes fornekter seg ikke.

Selv om Three Snakes and One Charm til tider er hakket mer melodiøs enn Amorica, er plata på mange måter også mørkere og tyngre. Nebakanezer har kanskje et refreng en gjerne kan nynne på og et riff som setter seg på hjernen, men den er også ganske utemmet og støyete. Blackberry er småfunky, og catchy, men samtidig veldig kantete. Det samme gjelder faktisk også Girl From a Pawnshop, som først utgir seg for å være ei lavmælt, country-preget ballade før den raser inn i voldsomme crescendoer med heftig leadgitar. Jevnt over er plata rett og slett rå. Upolert. Det høres ut som om plata er spilt inn live i ett stort rom med trepanel på veggene. Dødshøyt. At problemer i bandet forhindret nettopp dét, er det umulig å høre.

Three Snakes and One Charm er ikke noen kommersiell plate. Den kunne kanskje ha vært det hvis noen hadde gått inn for å rydde, gnikke, polere og produsere. Strømlinjeforme. Heldigvis gjorde ingen det.

 Plata er selvsagt så smal at bare noen få låter finnes på youtube. Vi får gå for spotify:

The Black Crowes - Amorica

Perk er fett. Masse perk. Enda mer perk. Congas, shaker, guiro, bongos, tamburin... Heile tida. Ghost beats. Og rytmiske riff. Chick-a-chick. Du-du, du-du...

Få skiver har et driv som kan måle seg med Amorica. Ikke den typen driv en får når alt går fort og jager avgårde, nei, tempoet er gjerne seigt, laid-back, men det er så mye rytme her. I alle retninger. Døde og pine og splitte mine bramseil! Det er bare så bra! Og så løser det seg opp. Det flyter avgårde på psykedeliske riff.   Svevende orgler. Koring. Kontrastene mellom det veldig rytmiske og synkoperte på den ene sida og det løse, ledige, luftige på den andre gjør plata uendelig bra. Conspiracy som motstykke til Wiser Time. High Head Blues til høyre, Descending til venstre. Det funker så utrolig fint. Dessuten er balansen mellom akustisk og elektrisk er også perfekt. Nonfiction vs. Gone.

Men det er jo ikke bare perk på skiva. Keyboardist Eddie Harsch har fått en viktigere rolle og har blitt en mye større del av lydbildet. Det har selvsagt ikke blitt mindre gitar, men litt luftigere er de. Litt mer plass til andre. Til keys. Til større frihet i bassen. Det låter løsere og ledigere enn de to platene som kom før. Groove-orientert, ikke låt-orientert. Få catchy refrenger. Ikke så lett å synge med til, men hvem bryr seg? Ikke jeg i alle fall. Ikke når det låter så bra som dette.

Amorica er utvilsomt ett av høydepunktene for Black Crowes. Alt klaffer. Det låter klassisk, men nytt. Tradisjonelt, men heilt unikt. Det låter klisslikt Allman Brothers samtidig som det ikke låter likt i det heile tatt. Det låter som... Black Crowes. Stones-, Faces- og Humble Pie-referansene er godt skjult denne ganga og skulle ikke komme tilbake før By Your Side.

I ettertid kan også Amorica ses som et forvarsel på hvordan det skulle gå med Marc Ford. Tonen hans er ikke like feit, og fraseringa er ikke like fokusert som den var på The Southern Harmony and Musical Companion. Han spiller fortsatt knallbra, men han har ikke samme pondusen som før. Tonene hans veier mindre. Jeg hadde kanskje ikke reagert på det hvis jeg ikke visste at det snart skulle gå i bratt utforbakke med ham, men at han spiller annerledes her, er det ingen tvil om.

Når det er sagt, er det viktig å peke på at plata som heilhet også låter ganske ulikt forgjengeren. Det er ikke umulig at endringen i Fords spillestil først og fremst skyldes nye omgivelser. Gode musikere er tross alt alltid gode lyttere. Gode musikere er tilpasningsdyktige, og heile Black Crowes viser seg her som en gjeng usedvanlig solide spillemenn her, med et samspill som er misunnelsesverdig.

Det er ikke rart de var sjukt bra live på denne tida

.

The Black Crowes - By Your Side

Ikke nødvendigvis kråkenes fineste øyeblikk dette her... Synes jeg. Ikke som heilhet i alle fall. Mange er uenige. Veldig mange, kan det virke som. Veldig uenige. Mange er udelt begeistra for at bandet så ut til å ha vendt tilbake til sounden fra Shake Your Money Maker. Jeg er ikke fullt så begeistra...

By Your Side starter sinnsykt bra. Go Faster er enda et klassisk åpningsspor, og Kickin' My Heart Around er enda bedre. Kanon slide! Det lover bra, det er akkurat det det gjør. Tittellåta er mer bakpå, men har en god, sløy groove av den typen Ron Wood-Stones hadde da de var bra. Litt Crazy Mama, liksom. Catchy refreng har de også, disse tre. Horse Head er tyngre. Feitere. Bakpå. Heftig riff. Konge koring. Hadde Black Crowes klart å holde dette nivået oppe gjennom heile skiva, hadde dette vært blant bandets beste skiver. Dessverre svikter kondisen underveis.

Only a Foll, Heavy og Welcome to the Good Times er bare middels interessante, og det er fort gjort å begynne å tenke på andre ting. Middag. Selvangivelsen... Go Tell the Congregation er derimot dødsfet. Samme hvor langt en må ha reist i løpet av de tre foregående låtene, er det umulig å ikke våkne nå. Feit soulrock med klassisk "tjukk negerdame-koring" (Hvor politisk ukorrekt går det an å bli, Trond?). Awsome, som kidsa sier.

Etter dette er det mer eller mindre over. Det kommer tre låter til. tre låter som bare... er der. De er også med, som det heter. Bidrar med lite. Ho-hum.

By Your Side er altså ujevn. Fem dridbra låter. Seks ganske kjedelige. Da plata kom ut, var bandet mer eller mindre igjennom krisetidene rundt Three Snakes and One Charm. Kanskje hadde de det for greit. Ikke nok tyngde. Ikke nok å melde. By Your Side er full av catchy refreng og lettbeint rockefot. For mange er det nettopp dette ei god plate skal ha. Jeg trenger litt mer grums. Litt mer rusk i forgasseren. Men det får være mitt problem.

Fotnote: Rich Robinson gjør en bunnsolid jobb som to gitarister!

Rolling Stones - Tattoo You

Jo da, Tattoo inneholder Stones' største hit siden Ronnie Wood joina bandet. Og det finnes dårligere Stones-skiver. Tattoo You går absolutt an å høre på.

Start Me Up er, naturlig nok, første låt. De siste 20 årene har jeg slitt litt med å se hva som er så storveis med denne, men som åpningslåt live gjør den selvsagt jobben. Hang Fire er morsom, men det er fort gjort å gå lei, og Slave har de fått veldig lite ut av. Little T&A er sjarmerende med Keith på vokal uten å være ei fantastisk låt. Black Limousine er faktisk heilt ok og litt til. En ganske så kul bluessak, og her låter Stones riktig så bra. Neighbours er bare masete.

Side to står i kontrast til siden én, rockesida. Når du snur plata, finner du stort sett ballader, og det er også her platas beste låter finnes: Worried About You, Tops, No Use In Crying. Calypsoen Waiting On a Friend er riktig fin den også. Sax-soloen er jammen ikke dum. Heaven er merkelig og skiller seg godt ut i mengden. Det tok litt tid før jeg ble vant til denne, men nå, snart 30 år etter jeg kjøpte skiva, synes jeg denne låta funker. Og den representerer utvilsomt noe heilt eget i Stones-katalogen. Den dukket opp som bakgrunnsmusikk i en aller annen film og fungerte utmerket. Vanilla Sky, kanskje. Kanskje ikke.

Siden Tattoo You kom ut i '81, og stor sett blei satt sammen av out-takes fra tidligere skiver, låter det veldig lite '80-talls-Stones av den. Rykter forteller til og med at Mick Taylor spiller litt her og der. Andre rykter forteller også at han igjen har skrevet ei låt uten å få æren for det. Denne ganga gjelder det Tops.

Dessverre må en svelge en gigantisk kamel på Tattoo You: Jaggers tutefalsett. Dette er han ikke god til, og det låter ikke bra. Slett ikke. Det eneste som er bra med den, er at det føles som en enorm lettelse hver gang går over til å synge som et normalt menneske. Refrengene i Worried About You, for eksempel, løfter seg dermed enda et hakk. På en måte funker falsetten omtrent som å slå hodet mot veggen: Det føles så godt når en slutter. Det beste er allikevel å la være.

Tattoo You er altså ikke så verst, og spesielt side to har mye godt for seg, særlig hvis en ikke har noe imot å godta falsettsangen. Blant Stones' skiver på 80-tallet skiller den seg positivt ut, men noe høydepunkt i bandets karriere er plata ikke.

Dessuten er coveret forferdelig stygt.

Nils Lofgren - Flip

Nesten som ei demo-skive for DX-7. Masse plast synth. Lott Oberheim og litt Prophet. litt Casio-keyboard, men alt låter DX-7: Syntetisk. plastikk og annoying.

Rart, da, at Nils Lofgren, som alltid har vært skitgod til å spille gitar, valgte å gi ut ei plate som dette. Selvsagt var også han preget av at pop og rock i '85 nådde sitt absolutte lavmål, men han kunne jo ha holdt seg unna de verste produksjonstriksene. Heldigvis drukner ikke alle låtene i utilgivelige 80-tallssynder, og heldigvis er flere av låtene typisk Lofgren. Han har for eksempel ikke prøvd seg på electric boogaloo. Synger som  seg sjøl gjør han også, og etterhvert speller han jammen gittar au. Bra gittar.

Det er mye som blir for klissete på Flip. Delivery Night, for eksempel, og nesten alt er for glatt. Den Rick Springfieldske Secrets In the Streets, er grundig teflonbelagt. Big Tears Fall også.

Høydepunkt, da? New Holes In Old Shoes er slett ikke verst. På tross av Casio-rumba-rytme. På tross av en av de kjipeste kassegitar-lydene jeg har hørt på ei profesjonelt innspilt skive. Sweet Midnight går an.

Uansett: Det finnes nok noen Nils Lofgren-komplettister der ute. De må selvsagt ha denne. Det finnes sikkert også en del 80-tallsfreaks som vil elske Flip. For alle andre er ikke dette det helt store. Men Nils har jo gjort mye annet fint... Dessuten kan han ta salto.

Genesis - Trespass

Det fantes et Genesis også før Phil Collins. Før Steve Hacket også, forresten. To skiver ga de ut. Ikke sikker på hvordan den første låter, men på Trespass låter de faktisk allerede som, ja, som Genesis. Alt er på plass, kanskje med unntak av et par av Hacketts særegenheter. Ikke for det, Anthony Phillips gjør en utmerket jobb. Kul lyd har han også, litt godt gjemt inni lydbildet. Trommis John Mayhew spiller i grunnen ganske nært bandets neste groovy kind of trommis. Merkelig nok fikk han fyken for å ikke være god nok. Du måtte sikkert ha vært der for å skjønne hvorfor.

Trespass har selvsagt lange låter, så lange at det bare ble plass til seks av dem på en normal LP. Fine låter er det uansett, og bandet beviser allerede her hvor langt en kan komme med flere multiinstrumentalister i ett band, og her fornekter gutta seg ikke:

-Mike Rutherford: bass, basspedaler, 6- og 12-strengs gitar, vokal, cello
-Tony Banks: Orgel, gitar, piano, mellotron, vokal
-Peter Gabriel: vokal, fløyte, trekkspill, basstromme (ikke så godt å skjønne hva han bruker den til. Mangla trommisen et bein?)
- Anthony Phillps: el-gitar, kassegitar, dulcimer, vokal
-John Mayhew: Trommer... stakkar.

Denne plata er nøyaktig så dramatisk som Genesis var på sine gode dager, nøyaktige like mange rolige, svevende partier, nøyaktige like store kontraster, nøyaktig like voldsomme arrangementer. Genesis fra ende til annen.

Så fint, egentlig. Kan absolutt høres mer enn én gang.

Gentle Giant - The Power and the Glory

Feel-good-pling-plong-rock... Litt overraskende å sette på denne for første gang på en stund. Mye streitere enn jeg huska. I alle fall en liten stund. Ganske snart plinges og plonges det som aldri før. Det hadde vært ålreit å si at plata har en fin balanse mellom normale låter og merkelige, skrudde greier, men det har den ikke. Alt er merkelig og skrudd. Som alltid.

Konseptalbum, selvsagt. Heftige vokalarrangement, heftigere enn før, faktisk, med Shulmans lettere hysteriske stemme på toppen. Vibrafoner, marimba, sax, fiolin, Clavinet, Moog, Mellotron... Alt ethvert progband med respekt for seg selv trenger, og selvsagt de trygge gode rockeinstrumente: Fenderbass, Luwigtrommer og Les Paul.

The Power and the Glory har nok flere av Genlte Giants mest avanserte, masete låter. Det skjer så vannvittig mye heile tida. Så mange ting på likt. Enorme mengder informasjon. Så vidt jeg husker, var det en liten utfordring å komme skikkelig inn i greiene her. Litt jobb å finne ut hva som egentlig foregikk, men nå låter det slett ikke så vanskelig lenger. Som sagt fikk jeg for meg at dette var ganske streit og lett tilgjengelig, men der tok jeg feil, for det er ikke sant. Jeg har bare blitt vant til det, noe jeg er godt fornøyd med. The Power and the Glory er perfekt på noen dager, dager der en er moden for forvirring, men ikke på AC/DC-dager. Alt til sin tid.

Yes - Close to the Edge

Yes kan være utrolig nerdete. Pipevokal og masete arrangement. Flere og flere teite synth-lyder jo nærmere en kommer 80-tallet. Låter som ikke svinger. Close to the Edge er heldigvis skånet for alt dette. Selvsagt er det hektisk, og selvsagt har Jon Anderson sin sedvanlige u-kule pipestemme. Her er arrangementene, som vanlig, intrikate, overdådige og unødvendig kompliserte. Men det funker. Close to the Edge er ei kul plate å høre på også på dager en ikke er ute etter å høre hvor masete og komplisert det går an å gjøre rock.

1972-Yes er en gjeng sjukt flinke musikere. Dyktige. Flinkiser. Flinkere enn sitt eget beste. Klarer aldri å tøyle seg. Holder ikke igjen. Det spilles og spilles. Basslinjene til Chris Squire er nøye utbardeidet, ikke bare til å passe til riff, trommer og akkordprogresjoner, men også til vokalarrangementene . Disse er igjen ofte trestemte eller mer. Bill Bruford er fortsatt med på trommer, like hektisk og polyrytmisk som alltid. Rick Wakeman på keys er et kapittel for seg: Tusen synther, hammond- og kirkeorgel. Så pretensiøst som det går an å bli. Det er langt ifra usannsynlig at han hadde trollmannskappa si på seg også i studio. Og Steve Howe... Her går det unna på en feit Gibson jazz-gitar, nesten uten vreng. Eller på kassegitar. Flinkis, han også.

Inni gatefolden. Veldig Yes-ete.

Hvorfor funker det, da? Når det kunne ha gått så galt? Fordi idéene er gode nok. Låtene er bra. Her svinger det. Masse driv. Fortsatt nerde-prog, selvsagt, men kjempekult. Det gjør ingenting at de ikke holder igjen. Ikke bare er det avansert, godt arrangert, hektisk og flinkt, det er også fin musikk.

Men: Liker du ikke sjangeren, kan du like godt holde deg unna.

Anekdoten - Gravity

En ganske så melankolsk sak, dette. Lange, dvelende melodier og svevende låter. De som har bedre greie på Anekdoten, mener at dette er blant de mer tilbakelente utgivelsene deres. Kanskje. Nå er det ikke sånn at alt er bare laid-back chill-out-prog. Tittellåta og Seljak har begge tema der det vikrelig løfter seg, men direkte hektisk blir det ikke. Aldri stressende. Aldri up-tempo.

Gravity har en fin balanse mellom akustiske låter og elektriske låter. The War Is Over flyter avgårde på kassegitar og perk, mens Monolith er bygget rundt en seig 6/8-groove og et ganske så fikst gitarriff. Dorisk, selvsagt. Sånt blir det gode låter av. Ellers bader alt i keys: Mellotron (Monoltih, Gravity), Rhodes (Seljak), piano (The Games We Play), Farfisa-orgel (What Should But Did Not Die)... og det låter kjempestort. Gigantisk. Og så er det unektelig mer enn veldig ok at de bruker vibrafonen flittig. Den gjør seg overraskende godt som en del av det digre, symfoniske lydbildet.

Ellers er plata, som nevnt, preget av vokal som tar seg god tid. Lange toner. Mye luft og rom for pauser. Perfekt for låtene.

Gravity hører utvilsomt hjemme i prog-/symfrock avdelinga, men Anekdtoen er her uendelig mye mindre stressende enn mange av sine kolleger. Prog for dager en helst vil få ned pulsen. Koble ut. Dette er søndagsmorgen-prog. På en god måte.

Perfekt på vinyl.

Soundgarden - Live On I-5

Live On I-5 ble spilt inn i '96. Da hadde Soundgarden alt skaffet seg en solid katalog med et hav av feite låter å plukke fra. De spilte sjukt bra sammen. Cornell sang så det hørtes ut som om han skulle sprenge, ofte ganske så surt. Dessuten var de ikke lenger spesielt spennende å se på. Det siste er jo vanskelig å få fram på plate, men ellers passer denne beskrivelsen Live On I-5 heilt perfekt.

Låtvalget er det lite å si på. Nesten alt er henta fra Badmotorfinger eller Superunknown, lett krydra med noen innslag fra Down On the Upside og en liten klype Nothing to Say fra Screaming Life. Et godt utgangspunkt, altså.

Det skader heller ikke at bandet tydelig kan sakene sine her. Mange av låtene har vært i katalogen lenge og sitter akkurat der de skal. Det er tight og slurvete om hverandre, tight but loose, som det heter så fint. Awright!

Cornell sliter derimot en smule. Ganske ofte får han ikke greiene heilt til. Rekker ikke heilt opp. Klarer ikke å holde tonene lenge nok. Dette kan umulig skyldes manglende innsats, for det høres i alle fall ut som om han gyver på som om det gjaldt livet, men det klaffer ikke alltid heilt. Live On I-5 viser en Cornell som gir alt han eier og har og litt til, men plata avslører også at han ikke alltid klarer å levere låtene live like godt som i studio.

Live On the I-5 avslører også en annen ting: Noe stort coverband var Soundgarden aldri. Versjonen av Search and Destroy er det forsåvidt ikke så mye galt med, men en underlig Helter Skelter som innledning til Boot Camp, vinner nok få nye fans for bandet.

Er du allerede fan, kan derimot Live On I-5 være heilt ok. Slett ikke så dumt å høre hvordan de låt live den gang da. Og den sure vokalen? I det minste beviser den at dette ikke er en liveplate det har blitt fiksa på. Live On the I-5 er dønn ærlig. Og det liker vi.

Soundgarden - Down On the Upside

OK. Så var Down On the Upside en liten skuffelse etter Badmotorfinger og Superunknown, en liten en. Da plata solgte dårligere enn forgjengerne og bandet takket for seg, var det fristende å hevde at en allerede hadde sett at alle tegnene på et band som hadde tørket ut kreativt og som nå var lei av hverandre. Å slå seg på kassa og påstå at en lenge hadde visst at noe var galt, skyldes nok først og fremst etterpåklokskap og et ønske om å være interessant, for så veldig tydelige var nok ikke disse tegnene.

Men Down On the Upside er et godt stykke unna å være feilfri.

I 1996 hadde det blitt irriterende vanlig å inkludere altfor mange låter på ei plate. Når en cd først hadde rom for 80 minutter, skulle disse også fylles, uavhengig av om en hadde nok godt materiale. Dette er kanskje det største problemet med DOTU. Det er for mange låter her, og ikke alle er like spennende. Ikke alle bidrar til variasjonen. Noen låter bra mest fordi det er Soundgarden som spiller dem. Ikke alle trekker helhetsinntrykket opp. Hvis de 16 låtene hadde vært redusert til ca. 10, altså god, gammeldags albumlengde, kunne dette ha vært ei skikkelig godskive. De resterende låtene hadde egnet seg godt som bonusspor eller b-sider.

Hvilke låter burde så ha vært med? Hvis noen spør meg, noe som ikke er veldig sannsynlig, for denne plata blir sjelden diskutert i festlige lag, kunne lista f. eks. vært slik:

- Pretty Noose
- Rhinosaur
- Ty Cobb
- Burden In My Hand
- Applebite
- Never the Machine Forever
- Tighter & Tighter
- Overfloater
-Boot Camp

Ni låter, ja... Litt kort... Never Named, kanskje... Zero Chance... Tittellåta... An Unkind...

Down On the Upside er ikke en klassiker, men ei ålreit skive er den uansett. Slett ikke ille å høre på av og til. Det krever jo ikke så mye arbeid å hoppe over noen spor.

 

Kommentar fra en time seinere: An Unkind bør nok være med. Har hatt den på hjernen i en time nå. Der. Ti låter. Verre var det ikke.

Soundgarden - Superunknown

"I looked at a video, and, me being slightly dyslexic, read 'Superunknown', thinking 'I wanna watch that.' Truns out it was called Super Clown."

Dette er den enste feilen Soundgarden gjorde med Superunknown. Plata er rett og slett bare bra. Knallbra. Kanonbra. Dødsbra. Alle låtene er bra. Alle spiller bra. Lyden er bra. Å spiller på skjeer er bra. Å stemme kjempedypt er bra. Å synge med rar, pipete telefonstemme er bra. Å skrike med fuzz på stemmen er bra. Støyete gitarsoloer er bra. Rare taktarter er bra. Fell On Black Days er bra. Fresh Tendrils er bra. My Wave er bra. Let e Drown er bra. Spoonman er bra. Fresh Tendrils er bra. Mailman er bra. Superunknown er bra. Fresh Tendrils er bra. Den utslitte, utspilte Black Hole Sun er bra. 4th of July er bra. Og forresten: Fresh Tendrils er dødsbra.

Superunkwon er blant de braeste platene fra 90-tallet.

Trykk 'play'.

Emerson, Lake & Palmer - Trilogy

Prog blir ikke proggere enn ELP. ELP står for alt punken gjorde opprør mot. Det finnes band som tar det enda lengre musikalsk, men når det gjelder å definere sjangeren, er ELP konge. Trailerlass med utstyr. Eviglange soloer. Slagverk i børsta stål som veide minst et tonn. Kniver i orgelet. Roterende piano. Kanoner på scenen. Synthesizere så store som en gammeldags telefonsentral. Prog er ELP, og ELP er prog.

Trilogy, trioens tredje album, gir i grunnen et godt bilde av hva bandet dreiv med i sine glansdager, alt fra akustiske ballader til heftige synth-og orgelsoloer over et kjempetravelt komp. Det er selvsagt pompøst, og, for dem som sverger kun til tominutters tregrepslåter, er det lett å avfeie som tullete, selvhøytidelig fjas. Er du derimot litt mer åpen for musikere som bruker alle midler for å nå enda litt lenger, bli enda flinkere, være enda mer innfløkte enn de var sist, er det slett ikke så dumt å sette på Trilogy.

Platas første spor, The Endless Enigma, åpner, på ekte progvis, med hjerteslag, skrekkfilmpiano og rulling på bongotrommer. Det er unektelig kult, men det er heller ikke fritt for at en ser for seg scenen fra Flåklypå der Blodstuprmoen saboterer Il Tempo Gigante. Anyways... Fra denne introen går bandet inn i god shuffle med perfekt prog-orgel på toppen. (Selvsagt perfekt, siden Emerson definerte begrepet.) Versene er gjennomarrangerte med stopp, start og markeringer i ett kjør, og Greg Lakes 'korguttvokal' er naturligvis på plass. Siden plata heter Trilogy, er det ikke overraskende at dette er første del av en tredelt sak. Del to er pianostykket Fugue, der Emerson viser at han kan mer enn å spille fortendedeler mens han rister på orgelet. Fine greier, og det leder til del tre, en reprise på del en.

From the Beginning følger opp. Dette må være blant Greg Lakes aller fineste låter. Dessverre lever den i skyggen av Simple Man, som er langt ifra like spennende. From the Beginning er en bedre låt, har bedre tekst, er bedre spilt, med en mye, mye finere solo fra Emerson. I tillegg funker den veldig fint som kontrast til The Endless Enigma.

The Sheriff står igjen i kontrast til From the Beginning. Dette er friskere, humøret lysere, og avslutningen med honky tonk.piano gjør alt, overraskende nok, ganske uhøytidelig. Honky tonk-feelingen gir også en perfekt overgang til den proggifiserte cowboy-låta Hoedown.

Side to er ikke fullt så stas. Tittellåta er selvsagt også tredelt. Del en er kjempefin, med del to og tre er ikke fullt så spennende og varer i lengste laget. Living In Sin er derimot heilt super. Klassiske orgelriff her. Konge tromming. Lake viser at han virkelig kan trøkke på når det trengs. Tøft. Abaddon's Bolero varer derimot altfor lenge, på tross av mye spennende bruk av synth. Det er slett ikke umulig at Jon Lord har fått med seg denne før han satte i gang med A' 200 året etter, og sånn sett har jo låta en viktig funksjon.

Trilogy har fått litt mindre oppmerksomhet enn Tarkus og Brain Salad Surgery, noe som er synd, for plata er like bra og mer variert enn disse to. Den er også litt lettere å komme inn i enn de to andre. Kjenner du ikke bandet, men lurer litt på hva de dreiv med uten å være fullstendig progfreak, kan dette derfor være en god plass å starte.

 

Til ettertanke: Prislappen fra Musikk & Film forteller at denne plata kosta 50 kroner i 1972, det samme året som bensin kosta 1,50.