Det fantes et Genesis også før Phil Collins. Før Steve Hacket også, forresten. To skiver ga de ut. Ikke sikker på hvordan den første låter, men på Trespass låter de faktisk allerede som, ja, som Genesis. Alt er på plass, kanskje med unntak av et par av Hacketts særegenheter. Ikke for det, Anthony Phillips gjør en utmerket jobb. Kul lyd har han også, litt godt gjemt inni lydbildet. Trommis John Mayhew spiller i grunnen ganske nært bandets neste groovy kind of trommis. Merkelig nok fikk han fyken for å ikke være god nok. Du måtte sikkert ha vært der for å skjønne hvorfor.
Trespass har selvsagt lange låter, så lange at det bare ble plass til seks av dem på en normal LP. Fine låter er det uansett, og bandet beviser allerede her hvor langt en kan komme med flere multiinstrumentalister i ett band, og her fornekter gutta seg ikke:
-Mike Rutherford: bass, basspedaler, 6- og 12-strengs gitar, vokal, cello
-Tony Banks: Orgel, gitar, piano, mellotron, vokal
-Peter Gabriel: vokal, fløyte, trekkspill, basstromme (ikke så godt å skjønne hva han bruker den til. Mangla trommisen et bein?)
- Anthony Phillps: el-gitar, kassegitar, dulcimer, vokal
-John Mayhew: Trommer... stakkar.
Denne plata er nøyaktig så dramatisk som Genesis var på sine gode dager, nøyaktige like mange rolige, svevende partier, nøyaktige like store kontraster, nøyaktig like voldsomme arrangementer. Genesis fra ende til annen.
Så fint, egentlig. Kan absolutt høres mer enn én gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar