Prog blir ikke proggere enn ELP. ELP står for alt punken gjorde opprør mot. Det finnes band som tar det enda lengre musikalsk, men når det gjelder å definere sjangeren, er ELP konge. Trailerlass med utstyr. Eviglange soloer. Slagverk i børsta stål som veide minst et tonn. Kniver i orgelet. Roterende piano. Kanoner på scenen. Synthesizere så store som en gammeldags telefonsentral. Prog er ELP, og ELP er prog.
Trilogy, trioens tredje album, gir i grunnen et godt bilde av hva bandet dreiv med i sine glansdager, alt fra akustiske ballader til heftige synth-og orgelsoloer over et kjempetravelt komp. Det er selvsagt pompøst, og, for dem som sverger kun til tominutters tregrepslåter, er det lett å avfeie som tullete, selvhøytidelig fjas. Er du derimot litt mer åpen for musikere som bruker alle midler for å nå enda litt lenger, bli enda flinkere, være enda mer innfløkte enn de var sist, er det slett ikke så dumt å sette på Trilogy.
Platas første spor, The Endless Enigma, åpner, på ekte progvis, med hjerteslag, skrekkfilmpiano og rulling på bongotrommer. Det er unektelig kult, men det er heller ikke fritt for at en ser for seg scenen fra Flåklypå der Blodstuprmoen saboterer Il Tempo Gigante. Anyways... Fra denne introen går bandet inn i god shuffle med perfekt prog-orgel på toppen. (Selvsagt perfekt, siden Emerson definerte begrepet.) Versene er gjennomarrangerte med stopp, start og markeringer i ett kjør, og Greg Lakes 'korguttvokal' er naturligvis på plass. Siden plata heter Trilogy, er det ikke overraskende at dette er første del av en tredelt sak. Del to er pianostykket Fugue, der Emerson viser at han kan mer enn å spille fortendedeler mens han rister på orgelet. Fine greier, og det leder til del tre, en reprise på del en.
From the Beginning følger opp. Dette må være blant Greg Lakes aller fineste låter. Dessverre lever den i skyggen av Simple Man, som er langt ifra like spennende. From the Beginning er en bedre låt, har bedre tekst, er bedre spilt, med en mye, mye finere solo fra Emerson. I tillegg funker den veldig fint som kontrast til The Endless Enigma.
The Sheriff står igjen i kontrast til From the Beginning. Dette er friskere, humøret lysere, og avslutningen med honky tonk.piano gjør alt, overraskende nok, ganske uhøytidelig. Honky tonk-feelingen gir også en perfekt overgang til den proggifiserte cowboy-låta Hoedown.
Side to er ikke fullt så stas. Tittellåta er selvsagt også tredelt. Del en er kjempefin, med del to og tre er ikke fullt så spennende og varer i lengste laget. Living In Sin er derimot heilt super. Klassiske orgelriff her. Konge tromming. Lake viser at han virkelig kan trøkke på når det trengs. Tøft. Abaddon's Bolero varer derimot altfor lenge, på tross av mye spennende bruk av synth. Det er slett ikke umulig at Jon Lord har fått med seg denne før han satte i gang med A' 200 året etter, og sånn sett har jo låta en viktig funksjon.
Trilogy har fått litt mindre oppmerksomhet enn Tarkus og Brain Salad Surgery, noe som er synd, for plata er like bra og mer variert enn disse to. Den er også litt lettere å komme inn i enn de to andre. Kjenner du ikke bandet, men lurer litt på hva de dreiv med uten å være fullstendig progfreak, kan dette derfor være en god plass å starte.
Til ettertanke: Prislappen fra Musikk & Film forteller at denne plata kosta 50 kroner i 1972, det samme året som bensin kosta 1,50.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar