Live On I-5 ble spilt inn i '96. Da hadde Soundgarden alt skaffet seg en solid katalog med et hav av feite låter å plukke fra. De spilte sjukt bra sammen. Cornell sang så det hørtes ut som om han skulle sprenge, ofte ganske så surt. Dessuten var de ikke lenger spesielt spennende å se på. Det siste er jo vanskelig å få fram på plate, men ellers passer denne beskrivelsen Live On I-5 heilt perfekt.
Låtvalget er det lite å si på. Nesten alt er henta fra Badmotorfinger eller Superunknown, lett krydra med noen innslag fra Down On the Upside og en liten klype Nothing to Say fra Screaming Life. Et godt utgangspunkt, altså.
Det skader heller ikke at bandet tydelig kan sakene sine her. Mange av låtene har vært i katalogen lenge og sitter akkurat der de skal. Det er tight og slurvete om hverandre, tight but loose, som det heter så fint. Awright!
Cornell sliter derimot en smule. Ganske ofte får han ikke greiene heilt til. Rekker ikke heilt opp. Klarer ikke å holde tonene lenge nok. Dette kan umulig skyldes manglende innsats, for det høres i alle fall ut som om han gyver på som om det gjaldt livet, men det klaffer ikke alltid heilt. Live On I-5 viser en Cornell som gir alt han eier og har og litt til, men plata avslører også at han ikke alltid klarer å levere låtene live like godt som i studio.
Live On the I-5 avslører også en annen ting: Noe stort coverband var Soundgarden aldri. Versjonen av Search and Destroy er det forsåvidt ikke så mye galt med, men en underlig Helter Skelter som innledning til Boot Camp, vinner nok få nye fans for bandet.
Er du allerede fan, kan derimot Live On I-5 være heilt ok. Slett ikke så dumt å høre hvordan de låt live den gang da. Og den sure vokalen? I det minste beviser den at dette ikke er en liveplate det har blitt fiksa på. Live On the I-5 er dønn ærlig. Og det liker vi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar