OK. Så var Down On the Upside en liten skuffelse etter Badmotorfinger og Superunknown, en liten en. Da plata solgte dårligere enn forgjengerne og bandet takket for seg, var det fristende å hevde at en allerede hadde sett at alle tegnene på et band som hadde tørket ut kreativt og som nå var lei av hverandre. Å slå seg på kassa og påstå at en lenge hadde visst at noe var galt, skyldes nok først og fremst etterpåklokskap og et ønske om å være interessant, for så veldig tydelige var nok ikke disse tegnene.
Men Down On the Upside er et godt stykke unna å være feilfri.
I 1996 hadde det blitt irriterende vanlig å inkludere altfor mange låter på ei plate. Når en cd først hadde rom for 80 minutter, skulle disse også fylles, uavhengig av om en hadde nok godt materiale. Dette er kanskje det største problemet med DOTU. Det er for mange låter her, og ikke alle er like spennende. Ikke alle bidrar til variasjonen. Noen låter bra mest fordi det er Soundgarden som spiller dem. Ikke alle trekker helhetsinntrykket opp. Hvis de 16 låtene hadde vært redusert til ca. 10, altså god, gammeldags albumlengde, kunne dette ha vært ei skikkelig godskive. De resterende låtene hadde egnet seg godt som bonusspor eller b-sider.
Hvilke låter burde så ha vært med? Hvis noen spør meg, noe som ikke er veldig sannsynlig, for denne plata blir sjelden diskutert i festlige lag, kunne lista f. eks. vært slik:
- Pretty Noose
- Rhinosaur
- Ty Cobb
- Burden In My Hand
- Applebite
- Never the Machine Forever
- Tighter & Tighter
- Overfloater
-Boot Camp
Ni låter, ja... Litt kort... Never Named, kanskje... Zero Chance... Tittellåta... An Unkind...
Down On the Upside er ikke en klassiker, men ei ålreit skive er den uansett. Slett ikke ille å høre på av og til. Det krever jo ikke så mye arbeid å hoppe over noen spor.
Kommentar fra en time seinere: An Unkind bør nok være med. Har hatt den på hjernen i en time nå. Der. Ti låter. Verre var det ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar