En ganske så melankolsk sak, dette. Lange, dvelende melodier og svevende låter. De som har bedre greie på Anekdoten, mener at dette er blant de mer tilbakelente utgivelsene deres. Kanskje. Nå er det ikke sånn at alt er bare laid-back chill-out-prog. Tittellåta og Seljak har begge tema der det vikrelig løfter seg, men direkte hektisk blir det ikke. Aldri stressende. Aldri up-tempo.
Gravity har en fin balanse mellom akustiske låter og elektriske låter. The War Is Over flyter avgårde på kassegitar og perk, mens Monolith er bygget rundt en seig 6/8-groove og et ganske så fikst gitarriff. Dorisk, selvsagt. Sånt blir det gode låter av. Ellers bader alt i keys: Mellotron (Monoltih, Gravity), Rhodes (Seljak), piano (The Games We Play), Farfisa-orgel (What Should But Did Not Die)... og det låter kjempestort. Gigantisk. Og så er det unektelig mer enn veldig ok at de bruker vibrafonen flittig. Den gjør seg overraskende godt som en del av det digre, symfoniske lydbildet.
Ellers er plata, som nevnt, preget av vokal som tar seg god tid. Lange toner. Mye luft og rom for pauser. Perfekt for låtene.
Gravity hører utvilsomt hjemme i prog-/symfrock avdelinga, men Anekdtoen er her uendelig mye mindre stressende enn mange av sine kolleger. Prog for dager en helst vil få ned pulsen. Koble ut. Dette er søndagsmorgen-prog. På en god måte.
Perfekt på vinyl.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar