Rage Against the Machine - Rage Against the Machine

Bandet som var imot langt flere saker enn de var for. Kom igjen alle sammen: NEI! Nei, og nei og nei! Det er ganske betegnende at bandet heter Rage AGAINST the Machine. De var imot ting og tang. Sinte og ute etter forandring. Koste hva det koste ville.

Med dette som utgangspunkt kunne debutplata gjerne ha blitt en klassisk Tante Sofie-utgivelse à la Never Mind the Bollocks. Ei plate som står og stamper med foten og bare vil gjøre det motsatte av hva den blir fortalt. Ei barnslig trasseplate. Heldigvis er det ikke sånn. Rage var tydelige på nøyaktige hvilke saker de var opptatt av og hva som måtte endres. Hva som må rives ned så noe nytt kan bygges opp. Killing In the Name, Take the Power Back og Township Rebellion er rett og slett protestviser fra det tidlige 90-tall.

Musikalsk låter denne protesten ganske så annerledes enn Donovan og Joan Baez, og det er selvsagt riktig og viktig. Rage hadde ikke nådd noen med en sur kassegitar og en nasal stemme på 90-tallet. Det måtte være hardtslående.  Det skulle tross alt overdøve tonnevis av tyggegummipop og Cola-reklamer. Aner ikke om dette kalles rap-metal eller om dette er den aller første utgivelsen innen sjangeren, for det bryr jeg meg ikke så veldig om. Rage er så bra at sjanger er heilt uvesentlig. Eller nesten. Det er klart det hjelper med referanser til soild 70-talls hard rock. Funky riff hjelper. Sinnsjukt trøkk i trommene hjelper. Og å dra langt inn i Kashmirland på Wake Up er bare heilt konge.

For hvert år blir jeg mer og mer fornøyd med at denne plata finnes. Det bør skrikes og protesteres. Ofte... Stå på krava gutter. Og jeg fyrer meg opp. "Dette var godt sagt! Noe må gjøres! All makta til folket! Leve revvlusjona!" I dag. Over 20 år etter skiva kom ut. Jeg var kanskje ikke så engasjert i '92 (hørte helst på Lynyrd Skynyrd og Free), men i dag er jeg heilt klar for å være med og forandre verden, i alle fall hvis det fortsatt hadde vært 1992. Men å forandre verden i dag? Litt mye mas... For mye lån og lønn. Litt vondt i ryggen. Noe gøy på TV...

I dag, lenge etter stormen har lagt seg, kan skiva ses ifra ca. tre vinkler:

1. Representativ for et opprør som ikke førte til så mye. Bandet engasjerte en generasjon med raddiser, men lite forandra seg som følge av det, og nå er opprøret over. 
2. Fansen er kanskje voksne og ikke fullt så mye imot fullt så mange saker som før, men noen små endringer har protesten ført til. Verden er ikke nøyaktig den samme som den var for 20 år siden. 
3. Dette er knallbra musikk, og det er faktisk nok, spesielt når den spilles så oppriktig on inderlig som dette.

Tro jeg går for det siste.