The Band - The Band

Bare debutplater får lov til å stå uten navn. Gir et band ut ei selvtitulert plate seinere i karrieren, gir fansen plata et navn. Led Zeppelins fjerde album kom ut uten tittel (og uten annen skrift) og har blitt hetende Led Zeppelin IV, Four Symbols, Zoso, fireren eller ganske enkelt Led Zeppelins fjerde plate. Både Beatles og Metallica fikk platene oppkalt etter fargen på coveret. Det holdt liksom ikke at plata The Beatles bare het The Beatles, det måtte bli The White Album, og på samme måte fikk The Black Album navnet sitt. The Bands andre plata var brun, men uten tittel, og har derfor blitt hetende The Brown Album, eller Den brune plata på norsk, og på samme måte som de andre navnløse platene markerte også The Band et høyde- og vendepunkt for bandene. (Når det gjelder hardbarka Metallica-fans og The Black Album, er det nok mer enn en håndfull som mener denne plata slett ikke er et høydepunkt, men snarere begynnelsen på en lang nedoverbakke. På den måten representerer den i det minste et vendepunkt for bandet.) The Band er uten tvil høydepunktet blant The Bands studioalbum. Sånn sett er det bare passende at plata kun bærer bandets navn, for denne utgivelsen definerer selve essensen av alt som er nettopp The Band.

I perioder har jeg hørt på denne hver dag. Av og til to ganger etter hverandre, for det føles som om den er over på et blunk. Seks låter suser forbi i en fart før plata må snus, og de neste seks er også over så altfor snart. Det er ikke det at låtene er så korte, det er bare det at plata tar deg med inn ei stemning og en verden du helst ikke vil forlate. Kunne jeg ha bodd inne i The Band, hadde jeg gjort det. Hadde jeg spilt i bandet, hadde aldri gjort noe annet. For et band!

Og det er i grunnen greit å begynne der. På denne plata hører et band slik et band bør høres ut: De spiller sammen, lytter til hverandre. To og trestemt vokal som er bare sånn ca samkjørt, et komp som er både løst og ledig samtidig som det er tight og presist, musikere som krydrer og pynter akkordrekkene etter behov. Bandet puster, pulserer og lever slik et godt band skal. Og det høres så fantastisk gøy ut.(Mange andre band forsøkte seg på å fange nettopp denne stemninga, kanskje etter å ha hørt The Bands to første skiver, og noen fikk det også til, blant annet en eller to engelske kvartetter som ga ut LPer uten navn...) Og best av alt, bandet spiller inn (nesten) alt live.

Vokal og heile sulamitten.

Levon Helm fortalte en gang at  for ham var det lettere å synge samtidig som han spilte trommer. Det strider kanskje mot all logikk, men her viser han nøyaktig hvorfor han kunne finne på å si noe sånt. Trommene brukes til å understreke alt han synger, både melodi og tekst. Hør bare på overgangene under "we could be relaxing in my sleeping bag", synkopene under "I will work the land", eller hvordan han dobler takta under ordet "yankee". Små detaljer som ikke bare krydrer musikken, men som også uthever viktige ord og setninger. Fantastisk!

De to siste linjene er forresten hentet fra The Night They Drove Old Dixie Down, ei låt som ikke bare er et skoleeksempel på god låtskriving, men som også demonstrere hvordan et godt arrangement kan løfte en låt til uante høyder. Har du for eksempel lagt merke til den sjeldent elegante basslinja? Eller hvordan det sørgelige orgelet (for det er ikke munnspill, skjønner du) løfter låta fra andre vers og utover? Når teksten også for alvor blir alvorstung og sørgelig. Hvordan tempoet stopper opp før bandet virvles inn i refrenget. (Lykke til med å få sånt til hvis du ikke spiller live...)

Koringa i samme låt er forresten også et kapittel for seg. Ikke bare varierer stemmene for hvert refreng, de er også skjønt uenige om det skal synes la-lala eller na-na-na eller eventuelt en kombinasjon av de to, og melodiene de synger er ikke bare flerstemt, de lever også hvert sitt live. Avsluttes på ulike plasser, har forskjellig antall stavelser. Igjen: Det låter heit enormt gøy, og en får en nesten uimotståelig trang til å delta. Her er det jo tross alt fritt frem for å finne sin egen løsning. Det samme gjelder forresten også jodlinga i Up On Cripple Creek...

Ellers er det så mye i musikken å henge seg opp i: Samspillet mellom bass og trommer på King Harvest (som sikkert dukka opp siden Richard Manuel synger, noe som gir Levon Helm og Rick Danko overskudd til å legge inn ekstra detaljer), for eksempel. Både tight og ledig på samme gang. På introen til Up On Cripple Creek hører en også et liknende samarbeid, og her er basstrommelyden også heilt utrolig. Det låter ikke bra tromme, det låter treverk. Treverk i tromma, treverk i vegger, treverk i tak og i gulv. Ta på deg headsett, lukk øynene, og du er plutselig midt i rommet sammen med Levon. Supert. Up On Cripple Creek viser også hvor godt funky wah-wah-clavinette passer inn i country hvis en bare bruker det som munnharpe. Mildt sagt originalt. (Er det forresten noen som vet om dette var første gang clavinetten og wah-en ble brukt sammen?)

Og så er det tekstene, da. Robbie Robertson hadde reist langt nordfra og endt opp i sørstatene, og han beskriver det han ser rundt seg. Her får vi ikke en skildring av rasister og harry-tasser slik band fra sør gjerne fremstiller seg selv. Robertson forteller historien om fattige bønder som sliter, som danner fagforeninger for å overleve, som sitter i gyngestolen på trammen, som aldri har vært i nærheten av å benytte seg av slavearbeid, men som vet at tapet av borgerkrigen umulig kan føre noe godt med seg. Her kommer historien om tjeneren som blir sendt bort av "godseierens frue" etter å ha vært et sted han ikke skulle ha vært, gjort noe han slett ikke skulle ha gjort. Med nettopp fruen. Og det er historien om Molly som truer typen sin med pistol. Han har vært utro, men hun vil gifte seg. Han ber om forståelse, men det ser ikke ut som om han kan regne med å få det. Han lover Molly litt nervøst at hun en dag vil finne seg en skikkelig kar. Om det går han godt, er derimot slett ikke sikkert: "Tell me, hon, what you done with the gun?"

Og tenk for en drøm for Robertson, som slett ikke sang fint selv, å ha tre heilt fantastiske vokalister til å fortelle disse historiene. Levon Helm som den solide sørstatsbonden, Rick Danko som et sympatisk øre for den utro tjener, Richard Manuel med sin melankolske falsett i platas mer poetiske øyeblikk. Whispering Pines... Gutter som slett ikke spytta i glasset, og som heller ikke fnøys av tilbehøret, men som allikevel kunne levere de vareste linjene. Nevnte jeg forresten at de også sang fint sammen?

Om ikke tekst og musikk er nok til å få alle og enhver til å ønske at de kunne ha deltatt, kunne ha vært der da denne musikken ble laget, vil bildet inne i gatefolden utvilsomt gjøre utslaget: Utsikt fra bak miksepulten. Bak et par trygt plasserte boots ser en The Band i øvingslokalet (jo da, Garth Hudson er der, han har bare tatt en Where's Waldo). Hvis du ikke drømmer deg inn i rollen som eieren av disse bootsene (Heter det bootsene?), er nok ikke musikk greia di. Kanskje en kermaikkovn og ei dreieplate ligger mer for deg?

Tenkt å ha vært mannen i bootsen her...

En kokmpis skulle en gang fortelle meg om favorittskiva si og begynte med "dette er bare den beste musikken..." Jeg trodde det skulle komme en "som" og kanskje noe for å begrunne utsagnet. Det gjorde det ikke. Ingen forklaring eller moderering. Ingen "innen denne sjangeren" eller "som ble laget på 70-tallet". Kun "den beste musikken" uten forbehold. Så enkelt kan det sies. Og, hvis du spør meg:

Dette er den beste musikken.