Bachman-Turner Overdrive . Greatest Hits

Bevares. Hvis dette er BTOs største hits og beste låter, er det ikke mye å skryte av. Det er noe hjelpeløst over heile greia. Det er ikke det at alt er direkte dårlig, men ingenting er direkte bra.

Lookin Out For No. 1 åpner ballet. Litt slick jazz-pop med flinkisgitar. Den blir fulgt av Roll On Down the Higway som bare er utrolig harry og gubbete. Hey You benytter nesten samme riff som bandets eneste hit, You Ain't Seen Nothing Yet, men er langt ifra noe å skryte av. Og sånn fortsetter det. Det er enten sifua og harry eller slickt og cheesy. Eller begge deler. You Ain't Seen Nothing Yet er, tro det eller ei, et friskt pust, men bare fordi det har vært urovekkende dårlig luft her så langt. Rock & Roll Nights stjeler riffet fra Communication Breakdown og suger alt blod ut av det, for så å sette i det i en heilt håpløs sammenheng.

Jeg har ikke lest meg nevneverdig opp på disse, men det høres ut som om de veksler mellom to vokalister. Den ene litt sånn harry og bråkkjekk, den andre låter forknytt og tynt. Sistnevnte intonerer også konsekvent for lavt. bandet spiller aldri dårlig, men konsekvent kjedelig. Som er synd. BTO er på en måte restene av The Guess Who, men de klarer rett og slett ikke å følge opp.

Underveis begynte jeg å angre på heile prosjektet. Skal jeg virkelig høre igjennom dette? Jeg overlevde ved å gjøre noe annet samtidig. Denne kan trygt settes til å samle støv.