AC/DC - '74 Jailbreak

For å komme i gang, virket det som en grei idé å velge første skiva til første bandet i hylla. Slett ikke dumt. Begynn etter alfabetet, og ta første utgivelse. Det kan jo ikke slå feil. Eller, litt feil kan det så, for '74 Jailbreak er ikke AC/DCs første skive. Den blei tydeligvis ikke gitt ut i '74, men i '84, lenge etter at Bon Scott var død. Allikevel heter den Jailbreak '74, for låtene ble første gang utgitt i ... '75 og '76. Selvfølgelig. Alt på plata er gitt ut andre steder, og noe blei visstnok spilt inn i '74.

Uansett er det ingenting galt med selve plata. Fem låter på 12" i 33 1/3 rpm. Lyden er allerede slik en etterhvert ble vant til fra produksjonsteamet Vanda & Young: Knusktørt og "in your face" (i ansiktet ditt...). Synes fortsatt det er godt gjort å få til så feit lyde uten å jukse det til med klang. Godt gjort. Vedder på at Rick Rubin eier et par AC/DC-plater.

Låtene, da? Jailbreak låner riffet sitt fra Gloria (Them/Van Morrison), men det er ikke noe å skjemmes over. Det funker som ei kule. Alt en liker med bandet er på plass allerede her: Vibratoen til Angus, hi-hat-føringa til Phil Rudd, høyrehånda (og den venstre, selvsagt) til Malcolm og heliumstemmen til Bon Scott. Bassist Mark Evans blir fort glemt, og da glemmer en gjerne også at han ikke er med lenger. I tillegg er det nok mange som biller seg inn at hans spillestil er heilt lik Cliff Williams' stil. Da tar de feil. Uansett er også Evans i storslag her. (Alt en ikke liker med bandet dukker opp seinere, men de skivene tar jeg en dag jeg har ekstra overskudd.) Det låter rett og slett bra. Noen videre beskrivelse gidder jeg ikke. Eller... Den går i E. Så går vi opp i A og så i H. Klassisk I, IV , V-progresjon. Se heller videoen her:

Men det er jo flere låter: You Ain't got a Hold on Me er mye mer catchy enn jeg huska, Show Business er morsom, men litt unødvendig. Soul Stripper er lett å glemme, men kanonbra. (Avslutninga er gull!) Til slutt dukker Baby Please Don't Go opp i Them-forkledning. Van Morrison-sandwich på denne plata altså. Konge versjon er det i alle fall. Det går litt for fort, og alt er akkurat passe slurvete. For å få gitarsoloen til å gå fort nok, flytter Angus samme figur nedover strengene heilt uten å ta hensyn til toneart eller komp. Når de i tillegg benytter seg av "men det var ikke slutt ennå"-trikset, er pakka komplett. Ei pakke en bør skaffe seg hvis en mangler den.

Sånn!

Første plate, altså. Så mye gidder jeg ikke å skrive om alle...

Og til alle rockenerds som nå irriterer seg over at jeg ikke har nevnt det: Phil Rudd og Mark Evans spiller bare på tittelkuttet....