Deep Purple - Stormbringer

Se det for deg:

Det er 1974. En gutt gutt på sytten og et halvt, la oss kalle ham Arne, har svidd av heile månedslønna på ny plate: Stormbringer med Deep Purple. Etter Burn er Arne overbevist om at MKIII-lineupen har det i seg å levere like gode plater som MKII. Coveret og platetittelen er lovende. Dette må bli bra. Garantert verdt pengene.

Vår venn, Arne, setter på skiva med skyhøye forventninger, og forventningene blir... Innfridd! Førstelåta buldrer ut av høyttalerne. Alt stemmer. Kanonåpning. Kan det virkelig være sant? Har Purple levert ei skive som er enda bedre enn Burn? Arne fryder seg og venter i spenning på neste låt og blir... skuffa. Love Don't Mean a Thing var ikke heilt det store. Han krysser fingrene og håper på flere låter i samme klasse som tittellåta, men til ingen nytte. Det dukker opp gode riff her og der. Masse forseggjorte gitarsoloer, og Blackmore har ikke hatt fetere lyd noensinne. Lord har utvida repertoaret og bruker mye Clavinette og ARP-synther, og det er ingen tvil om at bandet har to fantastiske vokalister. Dessverre holder ikke låtmaterialet mål. Purple har tydeligvis blitt et funkrock-band. Hverken mer eller mindre. De glimter forsiktig til her og der, men stort sett dreier alt seg om to vokalister som konkurrerer i å ut-soule hverandre. Aldri før har det vært følt så mye på ei hardrock-skive. På et par av låtene puster og stønner gutta mer enn de synger.

Stormbringer er ikke det heilt store, altså. Ikke dårlig, men ganske kjedelig. Soldier of Fortune er forresten en heilt ok ballade, og den varsler på en måte om hvor Blackmore skulle ende sine dager: I middelalderen. Med Blackmore's Night.

Arne sitter igjen med ei plate han ikke kommer til å høre på for ofte, og det er han ikke aleine om.