Rolling Stones - Goats Head Soup

"This is the beginning of the end, or maybe the end of the beginning", sto det en gang i Rolling Stone Record Guide om Goats Head Soup. Hvis dette er første plate etter toppunktet, og det bare har gått nedover siden, er det en veldig, veldig lang nedoverbakke. 40 år sånn omtrent. Utskjelt og ignorert har GHS levd i skyggen av bl. a. Sticky Fingers og Exile on Main Street, men det er i grunnen en tanke ufortjent. Hvis dette var starten på utforbakken, må vi vel fortsatt være ganske langt oppe? Nemlig.

Stones hadde i sine bedre dager evnen til å ta til seg det som rørte seg ellers i musikkverdenen og gjøre det til sitt med varierende hell. Det var kanskje ikke så stas da de kastet seg over psykedelia med liv og lyst, men det var desto mer stas at de seinere oppdaga f. eks. country. I 1973 hadde Stones fått smaken på blant annet soul/funk. Dette er veldig langt fra å være et funk-album, men wah-wah-clavinetter og annet snacks vitner om at noen har holdt et øye med hva som rørte seg ellers på den tida. I tillegg har de, som alle andre i '72-'72 oppdaga at ei låt kan inneholde mer enn vers/refreng. 100 Years Ago er et glimrende eksempel med flere underavdelinger. "Det är just som en resa..."

Det er så mye bra her. Dancing With Mr. D, Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker), Coming Down Again... It's all good. Silver Train må forresten være eneste rockelåt med ordene "ding dong!" som et viktig element i teksten. Star Star har nok ikke holdt seg så godt som noen påstår, og det hjelper ikke når de prøver å forsvare den med: "Ja, men den heter jo egentlig 'Star Fucker'!" Da blir det bare flaut. I tillegg til alt dette er det en kjent ballade på plata. Den snakker vi ikke om.

Mick Taylor er i kanonform, og det gjør slett ikke noe med Billy Preston på keys. Ellers dukker det vanlige klientellet opp. Inkludert Bobby Keys og Jim Price. Yay! Når jeg hører på Stones for tida, og det hender stadig, blir det som oftest Goats Head Soup det går i, som regel uten å høre siste låt på hver side.