Før eller siden vil det skje, så det er jo bare å komme i gang. Å skrive om skiver av folk jeg kjenner, mener jeg. Det kan selvsagt bli vanskelig å forholde seg objektivt og nøytralt til sånt, men det er jo ikke planen uansett. Ikke i det heile tatt. Dessuten er det 100% uproblematisk når platene er så bra som denne. Denne hadde likt minst like godt selv om jeg ikke visste at gutta i bandet er sinnsykt bra folk.
Svarte Pan besøkte Kristiansand bare to ganger. hver gang på miniturneer i Norge/Sverige sammen med et Kristiansandsband med et tullete navn. Det er en stund siden sist, men det finnes fortsatt folk som en litt sein fredagskveld gjerne deler en halvliter og snakker om "de derre svenskene som spilte på Markens". dessverre er det veldig få av dem som har denne plata. Altfor få.
Hvordan låter det, da? Veldig svensk, egentlig. November. Svensk prog. Det låter slengbukser. Polisonger. Dessuten låter det som Black Sabbath med svenske tekster. Der Ozzy roper "oh yeah", roper Björn Holmden "oj oj", og det er asbra! Vi snakker her om bass, trommer, gitar og vokal. Og litt munnspill, selvsagt.
Du finner ti knallsterke låter her, og det er ganske vanskelig i plukke ut favoritter, men Så långt bort, Varför ska ni så, Kom inte än er blant de beste låtene. Trollkarl, Soldaten og Anorac er også det. Egentlig er alt like bra, men aller, aller best er Dockan. En historie om en dukke som får sitt tøy-hode byttet ut med et penere av porselen. Det nye hodet er "vackert utanpå, men tomt inuti", og når det er på plass, kan ikke dukken egentlig foreta seg så mye mer enn å ligge stille, men: "hon är vacker när hon ler". Dette er ikke til å spøke med, med andre ord. Som i all god svensk prog, er tekstene til tider blodig alvorlige. Ferdinand Finne sa en gang: "Jeg kan le av meg selv, men ikke av livet. Livet er en meget alvorlig affære." Han hadde likt Svarte Pan. De har selvironi og humor i massevis, men når det er alvor, er det virkelig alvor.
Bandet treffer sjangeren perfekt: Buldrebassen fyller bunnregisteret perfekt, men er også full av detaljer å kose seg med dersom en hører etter. Trommer er akkurat så baktunge som de bør være, selvsagt med to basstrommer. Og gitaren, eller gitarene, for her må det jo dobles, låter... stort. Høyt. Autoritært. Og det spilles glimrende! En skulle tro de ikke gjorde noe annet enn å spille 70-talls hardrock. Men det gjør de. Bassen og gitaren har for lengst reist videre og slipper i disse dager tredje plate som to fjerdedeler av Babian. Som også er verdt å få med seg, og sikkert lettere å komme over. Sov Gott må du kanskje nøye deg med å høre på Spotify. Dessverre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar