Neil Young - Trans

Neil Youngs mest utskjelte album? Kanskje. Trans er i alle fall plata som skiller seg mest ut i Young-katalogen (Arc?), og det tar litt tid å bli vant til robotstemmene, syntehene, vocoderene. Jeg har snakka om Trans med folk som har levd lenger enn meg. De husker hvor de var da plata kom ut, og de husker skuffelsen. De husker også at det største problemet ikke var at Neil hadde bytta sjanger, men at han egentlig ikke behersket den nye teknologien spesielt godt. Det er det som gjør plata bra i dag. De som var flinke med synthene på 80-tallet lagde ofte musikk uten sjarm. Musikk som en nødig hører på i dag. (Se Ultravox-omtalen.) Trans er sjarmerende og smårar og derfor verdt å høre på. I tillegg finnes det flere låter som rett og slett er bra.

Little Thing Called Love åpner skiva og er ikke representativ i det hele tatt. Den er ikke gøy engang. Den er ikke blant låtene som er bra. Det er litt fin slidegitar her, men det er vel det hele. Nesten. Er du heilt hekta på den kanadiske epileptikeren, er det jo også stas å oppdage at riffet fra Harvest Moon er henta herfa.

Fra Computer Age og utover løsner det. Hør bare på titlene: Sample and Hold, Transformer Man, Computer Cowboy (aka Syscrusher). Neil skuer framover mot åttitallet. Tiåret da alle skal få svevebiler, måltider i pilleform, egne husholdningsroboter og snakkende kjøleskap. Og CCTV overalt. Blade Runner møter 1984...

Det ligger mye statiske discobeats i bunnen her, og ting kan gjerne gjentas igjen og igjen og igjen. Den gamle Buffalo Springfield låta Mr. Soul har blitt freshet opp til å matche det nye, skremmende tiåret, og det er faktisk ikke så dumt. Men så, helt til slutt, som belønning til tålmodige fans, dukker Like An Inca opp. Dette er ei veldig bra låt. En skjult skatt, om du vil. Fint gitarsolo fra Nils her.

Neil Youngs mest utskjelte album? Kanskje. Det er rart og uventa, men hvis en ser bort fra åpningslåta, er det aldri kjedelig.