The Allman Brothers Band - The Allman Brothers Band

Duane Allman ville ha vært 66 år gammel i dag. Så langt kom han aldri. Men: Selv om han sa takk for seg i en alder av 24, rakk han å sette tydelige spor etter seg. Litt som sessiongitarist, men mest som en Allman Brother. The Allman Brothers Band ga ut 2,5 studioskiver og en liveskive med Duane i line-up'en. Naturlig nok er plata som bare heter The Allman Brothers Band, den første av bandets utgivelser, og det er ikke umulig at det er den beste reine studioskiva. De traff blink på første forsøk, med andre ord.

Don't Want You No More er første låt ut. Cover av Spencer Davis Group. Allerede her ser en tydelig mange av bandets særtrekk: To trommiser, perk, utstrakte gitar- og orgelsoloer, bluesskjema, lefling med modaljazz... Det eneste som mangler er i grunnen det som dukker opp på spor to: Vokalen til Gregg Allman og seig bluesgoove. (Countryen kom ikke inn i bildet før seinere...)

It's Not My Cross to Bear høres ut som en eldgammel bluesklassiker (og det er den jo forsåvidt nå), men den var ny og fersk da Allmanene spilte inn og ga den ut i '69, og det låter fortsatt friskt i dag. Arrangementet er mye sprekere enn det en etterhvert har blitt vant til å forvente fra hvite bluesband. Men så er jo disse gutta så mye mer enn et bluesband, da. Sneisen fade out/fade in på slutten!

Black Hearted Woman: Kongebra! Beviser en gang for alle at: 1. Perk i rockeband er så usannsynlig undervurdert. 2. Trommesolo trenger ikke være kjedelig. 3. Skjeive taktarter og taktskifter kan svinge like bra som 4/4. 5. At The Allman Brothers Band er knusefett!

Trouble No More er vel egentlig Muddy Waters, er det ikke? Uansett: 12-takter og shuffle. Masse gitarsolo.  Duane på slide kan aldri bli feil. Bass-solo i ca. 2 takter. Gregg synger heilt latterlig bra her også. Bare så det er sagt.

Every Hungry Woman lever i samme landskap som foregående låter. Up-tempo, bluesbasert, masse perk. Og så: Tostemt gitarsolo! Awright!

Dreams: Er dette jazz? Jazzfolk er så overbeskyttende når det gjelder sjangeren sin, men det kan ikke vi andre ta hensyn til. Her flørtes det ivrig med sjangeren, og det er bare så fint. Tenk å ha vært på utendørskonsert og hørt dette her. Det er lett å se for seg barbeinte hippiechicks sveve over engene, eller en kan se for seg ei røykfylt jazzbule. Lukker du øynene, reiser du langt av sted før en aner ordet av det. Finn fram denne en dag livet går litt for fort. Skru av telefonen, TVen, ringeklokka, ungene og internett. Skru opp og lukk øynene. Musikkterapi.

Whipping post! Jeg sier det igjen: WHIPPING POST!  Før "Freebird!" fantes "Whipping Post!". Skal du bare høre ei Allman-låt i ditt liv (noe du selvfølgelig ikke skal) må det bli denne. Det var jo utrolig flåsete sagt. Hva med: Hvis du ikke kjenner bandet og lurer på hva det går i, er det ikke så dumt å begynne med denne. Alt stemmer. Alt. Punktum.

Det ble ikke solgt så mange av denne plata da den kom ut, men The Allmans skulle etterhvert bli et av de største bandene utover 70-tallet. Av og til ser det ut som det finnes rettferdighet i verden.