Jimi Hendrix - The Cry of Love

Hendrix' beste studioalbum? I alle fall er The Cry of Love skremmende bra. Beklageligvis kan det se ut som om plata nå er utilgjengelig, og det skyldes nok de uendelig mange andre offisielle og uoffisielle utgivelsene av de samme låtene. Utgivelser som på langt nær er like gode, og som ofte virker mer tilfeldige og rotete sammensatt.

Dette var den første plata som kom ut etter Hendrx' død. Mitch Mitchell og Eddie Kramer samlet materialet og gjorde ferdig det som måtte gjøres ferdig. I følge ryktene var dette kun miksing. Alle låtene var ferdig innspilt, og Hendrix selv var som vanlig tungt inne når det gjaldt arrangering og produksjon. Resultatet ble et helstøpt, bunnsolid album. Det låter ikke "samlealbum" eller "kompilasjon av tidlige demoer" av dette, slik det seinere skulle gjøre av utgivelser av Hendrix' etterlatenskaper. 

Plata åpner sinnsykt bra. Freedom er kanskje ett av de kuleste riffene det går an å tenke seg, og når bassen rauser inn sammen med leadgitaren, tett fulgt av trommer, er alt så bra som det kan bli. Låta setter også tonen for mye av plata. Grooven er noe tyngre enn før, og både arrangement og produksjon er mer forseggjort enn tidligere. Hendrix spiller fills og soloer så ofte det lar seg gjøre, nye temaer dukker stadig opp, og Mitch Mitchell og Billy Cox utgjør en mye tightere rytmeseksjon enn Mitchell/Redding. I tillegg er det ett eller annet udefinerbart nytt her. Er det mer soul i musikken enn før? Kanskje... Og så er selvsagt Hendrix med sjøl. Det er så mye gitar overalt. Så mye bra gitar. Avsindig bra gitar. Sinnsjukt.

Det skjer veldig mye på denne plata. Vi snakker en vannvittig mengde informasjon i løpet av ca. 40 minutter, og godeste Jimi har med seg et solid knippe venner i studio. Ghetto Fighters korer, Stephen Stills spiller piano, Steve Winwood og Chriss Wood synger, det er perkusjonister i hopetall, vibrafon, munnspill, og gamle Noel Redding gjør en gjesteopptreden via outtake fra ett av de tidligere Hendrix-albumene.

Dette betyr selvsagt ikke at alt er bare et øs. Selvsagt øses det når det bør øses, men det er nok luft også når det er luft som trengs. Plata avlsuttes f. eks. med Belly Button Window, kanskje det mest lavmælte og avkledte opptakene som finnes av Hendrix. Unntaket er vel den berømmelige akustiske versjonen av Hear My Train a Comin'. 

Det er vanskelig å velge en eller to eller tre favoritter herfra. Dødpunktet er nok de første taktene av Astro Man. 16 takter for å være presis. Ikke verre enn at det går an å leve med. Det er fristende å anbefale alle å kjøpe denne, men siden den ikke lenger er i produksjon, kan det bli en liten utfordring å få kjøpt den, men bare en liten utfordring. Kom deg til nærmeste platemesse og spor opp The Cry of Love. Det er utvilsomt verdt bryet.